Ruud Koopmans. Foto: David Ausserhofer. Innfelt bokomslag: Document.

Islams inntog i Europa gjør mange europeere utilpass. De ser at volden, fattigdommen, ufriheten og kvinneundertrykkelsen i islams verden kommer hjem til oss med masseinnvandringen av muslimer, og at dette truer stabiliteten og velstanden i våre egne samfunn.

For en generasjon siden, da antallet muslimer i Europa var mye lavere enn i dag, var dette knapt noe tema, men en ubehagelig og derfor motstrebende erkjennelse er kommet sigende i takt med islams økte nærvær: Islam hører ikke hjemme hos oss.

Dette har vært og er fortsatt forbudt innsikt. Av politikere, akademikere, mediefolk og NGO-er blir folk oppdratt til å tenke at det enten ikke er problemer med islam, eller at vi selv eller Vesten har skyld i de problemene som måtte finnes.

Når en av Europas fremste samfunnsforskere leverer en bunnsolid analyse som gjendriver maktelitens løgner om islam, er det derfor en sensasjon. Og denne sensasjonen i bokform er det Document Forlag nå gir ut.

I sitt banebrytende verk «Islams forfalne hus» er den nederlandske sosiologen Ruud Koopmans ikke ute i noe politisk ærend, og med det ukomfortable budskapet kan han heller ikke anklages for å være noen opportunist.

Professoren ved Humboldt-universitetet i Berlin gjør derimot jobben sin som vitenskapsmann når han på et formidabelt faktagrunnlag og uten ideologisk bind for øynene først gjør disse observasjonene:

  • Verdens muslimske land preges av krig, terror, ufrihet, fattigdom og lavt utdanningsnivå.
  • Innvandringen av muslimer til Vesten har skapt konflikter, segregasjon og integreringsvansker.

For deretter å trekke denne konklusjonen:

  • Det går en linje mellom de to nevnte fenomenene: Begge deler skyldes islam, og da spesielt fundamentalistisk islam, som har økt kraftig i nyere historie.

Et slikt budskap fremkaller harme og forskrekkelse i det paradigmet vi lever i, hvor det er strengt forbudt å innse at kultur og religion, som henger tett sammen, på godt og vondt er avgjørende for hvordan mennesker handler, og derfor politisk relevant.

«Islams forfalne hus» forteller alt man trenger å vite for å forstå hvorfor det huset truer med å ramle ned på oss.

Koopmans redegjør innledningsvis for den islamske fundamentalismens oppblomstring de siste hundre årene, og peker naturlig nok på 1979 som en milepæl, ikke bare på grunn av revolusjonen i Iran og Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, men også etterspillet etter okkupasjonen og stormingen av den store moskeen i Mekka, som resulterte i Saudi-Arabias verdensomspennende finansiering av fundamentalistisk islam.

Konsekvensene føler vi på kroppen i dag: Koopmans viser til undersøkelser som avslører at rundt halvparten av muslimene i Europa har fundamentalistiske oppfatninger. Statistikk viser at mange muslimer i Vesten støtter religiøs vold og terror. I Nederland sier 31 prosent av de spurte muslimene i en undersøkelse at de vil ha sharialover.

Forfatteren gjør en sosiologisk rundreise gjennom verdens muslimske land, og påviser hvordan situasjonen på områder som demokrati, menneskerettigheter, økonomi og vold jevnt over er nedslående i muslimske land sammenlignet med andre land.

Underveis oppstår spørsmålene. Hvorfor er Mauritius demokratisk, mens Maldivene ikke er det? Hvorfor er India demokratisk, mens Pakistan ikke er det? Hvorfor scorer hinduer så mye bedre sosio-økonomisk enn muslimer i Storbritannia, selv når de kommer fra det samme området i India?

Den ene forklaringsvariabelen som peker seg ut, er religionen.

Innvendingene er velkjente. En av dem lyder at Vestens kolonisering har skylden for islamske lands uføre. Men en analyse av den demokratiske utviklingen i land med og uten kolonihistorie viser ingen negativ sammenheng mellom kolonisering og demokrati – sammenhengen er snarere positiv. Heller ikke Vestens militære inngripen i nyere tid kan gis skylden for islamske samfunns stagnasjon.

Hva angår diskriminering av muslimer i Vesten, finner han at de muslimene som lever vestlig, hvilket vil si at de f.eks. leser vestlige medier istedenfor opphavslandets, eller omgås det motsatte kjønn på vestlig manér, ikke scorer nevneverdig forskjellig fra vertsbefolkningen sosio-økonomisk. Det er snarere slik at muslimske minoriteter diskrimineres mer i muslimske land enn i vestlige.

Koopmans leter etter alternative forklaringer i sitt arbeid, og i flere forgjeves forsøk på å falsifisere sine egne hypoteser tyr han også til multivariate statistiske metoder. Men andre forklaringer holder ikke vann. På felt etter felt viser de samfunnsvitenskapelige dataene ubønnhørlig at islam selv forklarer hvorfor islamske land og innvandrergrupper stagnerer.

Forfatteren peker blant annet på at lovene i muslimske land ikke legger til rette for økonomisk utvikling, at undertrykkingen av kvinner også undertrykker et kjempemessig reservoar av talent, og at den kulturelle fattigdommen i islamske land, som til sammen oversetter færre bøker enn Finland eller Danmark, er helt uegnet til å skape økonomisk utvikling i moderne kunnskapssamfunn.

Når det oppstår islamske diasporaer i vestlige land, følger problemene med på lasset, konstaterer Koopmans. Fenomener som vold mot kvinner, jøder eller homofile forsvinner ikke ved grensepassering. Statistikkene bekrefter det ubønnhørlig. Over halvparten av trakasseringen av homofile i Nederland kommer f.eks. fra personer med marokkansk eller tyrkisk bakgrunn. Mer enn halvparten av kvinnene i tyske krisesentre har innvandrerbakgrunn, og det er hverken kinesere eller italienere det handler om.

Spørsmålet man stiller seg etter å ha lest denne boken, er: Hvorfor er Ruud Koopmans den første som har gjort en slik grundig sosiologisk analyse av islamske samfunn og disporaer? Forfatteren gir langt på vei svaret selv i intervjuet med ham som Klaus Wivel har gjort for Weekendavisen i forbindelse med den danske utgivelsen av boken:

Samfunnsvitenskapen er politisert, det vil si venstrevridd inntil det identitetspolitiske. Koopmans er ikke populær blant sine kolleger, han anklages snarere for å være rasist og en person man må unngå. Kolleger med beslektede tanker tør da heller ikke å publisere sine funn, av frykt for å ødelegge karrieren. Etter oppblomstringen av Black Lives Matter-bevegelsen er det blitt enda verre, sier han.

I boken tar Koopmans et oppgjør både med kulturrelativismen og med islamske ledere og vestlige opinionsledere som strør om seg med anklager om «islamofobi». Som han selv påviser, gir islam all grunn til å bekymre seg, og islam kan ikke bortforklares når terrorister sier at de er inspirart av Koranen og Muhammeds eksempel. Den giftige anklagen gjør således den skyldige til offer, og motsatt.

Ettergivenheten for krav fremsatt fra fundamentalister er et problem, sier Koopmans, ikke tonen i islamdebatten. Det er snarere fraværet av massive protester mot undertrykkelsen i den islamske verden som er en skandale. I stedet rettes harmen mot f.eks. Israel, til tross for at palestinerne scorer høyere på en rekke sosio-økonomiske skalaer enn gjennomsnittet av verdens muslimer.

Forfatteren holder pliktskyldigst muligheten åpen for at islam ikke trenger å være ensbetydende med den fundamentalismen vi ser utfolde seg i dag. Men man fornemmer likevel at Koopmans ikke har all verdens tro på noen harmonisk sameksistens idet han siterer Pakistans første leder Muhammad Ali Jinnah, som stod hardt på at muslimene måtte få sin egen stat da britene trakk seg ut av India:

Det er særdeles vanskelig å forstå hvorfor våre hindu-venner ikke forstår islams og hinduismens sanne natur. De er ikke religioner i ordets snevre forstand, men reelt forskjellige samfunnsformer, og det er en drøm at hinduer og muslimer noensinne vil kunne utvikle en felles nasjonalitet […] Å samle to slike nasjoner under en enkelt stats åk, den ene som et numerisk mindretall og den andre som et flertall, vil uunngåelig føre til voksende misnøye og ende med ødeleggelsen av enhver struktur som måtte være oppbygget for å styre en slik stat.

En slik ødeleggelse er nå i ferd med å utfolde seg i Europa, men dette kan ikke sies høyt. I stedet blir vi servert bullshit om at nordmenn har innvandret fra Afghanistan.

I den grad vår tid måtte se ned på fortidens tabuer på det seksuelle området, burde den kanskje tenke over at de seksuelle tabuene er erstattet med politiske og kulturelle. Da Kinsey-rapportene ble publisert ikke lenge etter andre verdenskrig, var flere seksuelle vaner ingen reagerer på i dag, ansett som frastøtende i offentligheten, selv om mange praktiserte dem privat.

I dag blir man i stedet frastøtt hvis man tar et negativt ord om islam i sin munn offentlig, selv om mange gjør det privat.

Hvis «Islams forfalne hus» skulle lykkes like godt med å bryte islamtabuet i offentligheten som Kinsey-rapportene gjorde på det seksuelle området, kan verket kanskje omdøpes til Koopmans-rapporten. Hjelp til med å realisere den drømmen ved å bestille boken i dag! Boken, som er oversatt av Øystein Nord, ventes fra trykkeriet om en ukes tid.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!