Kommentar

Etter 7. januar har flere observert et taktskifte om ytringsfriheten, slik Aud Kvalbein (KrF) uttrykte det i Vårt Land 16.01. Dessverre tyder mye på at taktskiftet kun var et kortvarig intermesso før man igjen sluttet rekkene og sang et gammelt refreng i en velkjent takt. Altfor mange fant fort tilbake til det konforme, og man snakket igjen om ytringsansvaret og ideen om at man ikke må krenke.

Noe av dette skyldes at mange er forvirret når ytringsfriheten er tema. De klarer ikke å skille mennesker fra ideologi, makt fra avmakt eller kraft fra kraftløshet. Leserinnlegget Dagens paradoks, signert Ola Bog (Aftenposten og Vårt Land 10.01.) er ett av mange eksempler på denne forvirringen. Her settes det likhetstegn mellom skolebarn som mobbes og en religion hvis skrifter inspirerer islamister til terror og setter Europas stormakter i høyeste beredskap. Det er overhodet ikke noe paradoks Ola Bog skriver om.

Når en skoleelev mobbes, går nordmenn i demonstrasjonstog: – Stans mobbingen.
Når en religion mobbes, går nordmenn i demonstrasjonstog: – Forsvar ytringsfriheten.

Ytringsfriheten er ikke verdt papiret den er skrevet på om den kun skulle verne ytringer alle kan enes om. Denne utrolige idé om at man ikke skal ytre hva noen kan finne krenkende, er et standpunkt mange ikke evner å se rekkevidden av. Denne krenkelsesfrykten dukker stadig opp i media. Og i Klassekampen 15.01. etterlyser studentprest i Oslo, pater Haavar Simon Nilsen,  ansvarlege haldningar og fremhever i artikkelen Ytringskortslutning at vi har et ansvar for ikke å provosere frem skadelige konsekvenser for samfunnet.

pater.haavar.simon.nilsen

– Me har eit samla ansvar for ikkje å provosere fram skadelege konsekvensar for kvar einskild borgar og for vårt felles samfunn.

Ja, vi har et ansvar for å unngå skadelige konsekvenser for samfunnet. Og dette ansvaret tar vi best ved å videreføre våre frie og demokratiske samfunn til kommende generasjoner. Hva kan skade samfunnet vårt mer enn å skusle bort den frihet som er gitt oss på et sølvfat, og som noen har betalt så dyrt for? Og andre betalte alt for? Konsekvensen er at vi mister det vi holder kjært om vi bøyer oss for islamistenes religiøse tekster og deres sharia-lover.

Mange spør hvorfor noen må håne det som for andre er hellig. Svaret er at det har ingen hensikt å ytre seg kun for å håne eller spotte. Å krenke en tro som for mange er hellig, men som hverken har makt eller utfordrer makten, er en tåpelig øvelse i feighet. Å håne kristne eller kristendommen er derfor i dag ingen modig handling, det er noe pingler bedriver. Men også pingler har ytringsfrihet.

Europa trues kontinuerlig av jihadister, og vi er alle berørt av deres trusler. Etter henrettelsene i Paris var titusener utkommandert for å pågripe en håndfull terrorister. Flertallet av muslimene er imot terror, men denne majoriteten er uten betydning så lenge noen få islamister evner å planlegge og gjennomføre terror. Hele Frankrike var i høyeste beredskap, selv om terroristene var noen få. Nå er det Belgia som ligner en krigssone. Hvilket land blir det neste?

Pater Nilsen ser ikke ut til å forstå at terroristenes verdigrunnlag må utfordres. Redselen for å krenke kan fort lede oss via selvsensur til det totalitære. Nilsen savner merkelig nok ikke at islamistene utfordres. Han savner derimot at flere står opp mot

… krenkingar som rammar islamske truande, krenkingar som kan provosera fram auka ekstremisme. Eg saknar kristne røyster som tek til orde for fredelege verkemedel.

Hva behager? Savner kristne røster som tar til orde for fredelige virkemidler? Før Nilsen kan bli tatt seriøst, må han svare på hvilke kristne røster som tar til orde for voldelige virkemidler.

Tegnere og skribenter har ingen skyld i den økende ekstremismen. Det er Europas politiske lederskap, og ikke karikaturtegnere, som har provosert frem situasjonen vi er i. Politikerne har lagt til rette for en masseinnvandring uten like, gitt islam forkjørsrett og stigmatisert kritiske røster. Ekstremismen i Europa er ett av flere dårlige resultat av denne politikken. (Ikke rart, forresten, at innvandrerungdom fascineres av et verdigrunnlag storsamfunnet ikke engang tør gjøre narr av.) Og tror Nilsen at jihadister behøver karikaturer for å drive terror? Ble IS avlet fram på tegnebrettet?

Jihadister er i stand til å utføre de mest groteske handlinger mot mennesker de mener fornærmer islam på en eller annen måte. Og alle blir redde når ondskapen kommer nær nok. Politikerne våre tør hverken å innrømme hva de har stelt i stand eller gjøre noe med det. Å utfordre disse kreftene er en øvelse for de rakryggede. Det er forståelig at mange krummer ryggen i redsel. Det skal ingen bebreides for (bortsett fra de ansvarlige for utviklingen), men reddharene og tåpene har absolutt ingen rett til å kritisere at noen forsøker å bruke humor i kampen mot tyrannene. Det er nesten ikke til å holde ut når elitenes løpegutter rasiststempler de få som tør stå opp for moderniteten i møte med barbariet.

Pater Nilsen bebreider dem som krenker muslimer. Han tror krenkelser øker terrorfaren. Slik legger pater Nilsen og hans meningsfeller et medansvar for de ekstreme terroristenes handlinger på dem som forsøker å latterliggjøre deres ideer.

Det finnes andre innfallsvinkler enn ytringsansvar og gnåling om krenkelser for å diskreditere dem som med fredelige midler kjemper mot islamismen i Europa. Hanne Skartveit mener islamkritikere og islamister spiller på samme lag. En forunderlig tanke som ser helt bort fra empiri og historiske og kontemporære fakta rundt islams utbredelse fra 700-tallet og helt frem til våre dager.

– I debatten her hjemme leser noen av islamkritikerne Koranen og islams hellige tekster like bokstavelig som islamistene selv gjør det. Resultatet er at de paradoksalt nok spiller på lag med islamistene som påstår at forandring ikke er mulig, og at islam er uforenlig med demokrati. I virkeligheten betyr det at de ikke tror på menneskenes frie vilje. I hvert fall ikke hvis menneskene det dreier seg om, er muslimer.

Vi kan alle håpe at islam en gang kan reformeres. Skjønt Skartveit kan tenke seg hvor lett det er å reformere Allahs egne ord og de gudegitte lovene hun selv skriver så godt om.

Selv etter henrettelsene i Charlie Hebdos lokaler trygler både patere, filmregissører og andre om at man ikke må trykke karikaturer som kan såre muslimer. Dette er forstemmende. Kan de tro terroren slutter om ingen tegnet Muhammed? (Det er et standpunkt på linje med å tro at islamistenes krig mot Israel handler om et lite stykke land på Vestbredden.)

Likene i Charlie Hebdos redaksjonslokaler var knapt kalde før ny terror rammet Paris. Den rammet jøder fordi de var jøder. De hadde ikke hånet profeten – annet enn ved sin blotte eksistens. Og mens alles øyne var rettet mot Frankrike, slaktet jihadistene hundrevis av (øyenvitner hevder opp mot to tusen) mennesker i Nigeria. Søndag kom meldinger fra Kamerun om jihadister som har bortført minst 80 personer, de fleste barn. Var disse karikaturtegnere? Hva hadde de gjort som provoserte jihadistene og vekket deres vrede?

Debattanter som inntar et kledelig standpunkt om ikke å krenke muslimer, har nok de beste hensikter om fred og sameksistens mellom ulike folkegrupper og religioner i Europa, men i praksis betyr selvsensuren knefall for det totalitære. Dessuten vil de ytterst få som modig trosser frykten, marginaliseres enda mer, og kanskje endog holdes medansvarlig når terroren rammer neste gang.

Er det mulig å tro at islamsk terror forsvinner om man ikke provoserer med satire og karikaturtegninger? Om det bare hadde vært enkelt! Å bøye seg for påståtte krenkelser er ingen veg å gå. Det vil alltid være noen som hevder seg krenket. Der islam regjerer, kan noen bemerkninger ved en brønn gi dødsstraff. En lærer i Sudan angret bittert på at hun ga elevene lov å kalle klassens teddybjørn Muhammed. Hun forsto ikke krenkelsen. Hun hadde slett ikke ment å provosere.

I fjor kom rapporten fra Fritt Ord om Status for ytringsfriheten i Norge . Den viser at folk flest pålegger seg selvsensur overfor islam. Dette er en farlig utvikling. Vi kan enten fortsette å mase om ytringsansvar og pålegge oss selvsensur, eller vi kan velge å gå for ytringsfrihet og en uforbeholden støtte til dem som utfordrer og krenker terroristenes verdigrunnlag – at også andre muslimer føler seg krenket, er en historisk lav pris for frihet.