coptic-christians-egypt_0

Etter at en gruppe politikere fra Ap, Krf, Sp, Venstre og SV sammen med noen forskere og tankesmien Agenda har kommet med hva de kaller et alternativ til Regjeringens integreringspolitikk, er det åpenbart blitt lov å innrømme at islam har utfordringer ingen andre religioner har.

Gruppens arbeid leder imidlertid til at man er nødt til å til å stille et grunnleggende spørsmål: hvordan bekjempe negative konsekvenser av menneskers tro?

I et etter hvert gjennomsekularisert samfunn er det blitt en utfordring å hevde at mennesket lever av mer enn brød alene. Selv den normalt så kloke og sindige professor Jan Inge Sørbø, fast kommentator i Dag og Tid, skriver 12 august at terroren må møtes med hardt og langvarig og realistisk arbeid:

Ein må driva god etterretning og avverja så mykje som råd er, og ein må arbeida seigt og langvarig inn mot miljø der terroristar blir rekrutterte. Og ein må fjerna sosial uro og skeivfordeling som skaper misnøye.

ANNONSE

Men er det slik at vi fjerner trusselen fra religiøse fanatikere med politiske virkemidler? Og er det bare religiøse fanatikere vi snakker om?

Vi snakker lett og fort om muslimske terrorister, men glemmer at hver eneste dag blir muslimske kvinner som bryter religionens æreskoder drept. Selv i Norge skjer dette. Men det er ingen som spør hva det er som får en far til å ta livet av sine egne døtre. Vi ser ikke at det er de samme kreftene som tvinger egyptiske kvinner i OL i Rio til å opptre i burkini. TV2 fremstiller det som en kulturell raritet, og ser ikke volden som truer bak.

I Egypt blir kristne og konvertitter daglig utsatt for forfølgelse. Nylig hevdet biskop Makarius i Minya i Øvre Egypt at diskrimineringen av kristne i landet rir landet som en sykdom. Det handler om systematisk forskjellsbehandling i skole og arbeidsliv, dårlig rettssikkerhet og manglende beskyttelse når kristne angripes.

Den 20. mai mishandlet en rasende mobb en eldre kristen kvinne og rev av henne klærne i full offentlighet, samtidig med at hjemmene til fem kristne familier ble brent ned. Det hele skjedde etter at det begynte å versere rykter om at kvinnens sønn hadde et forhold til en muslimsk kvinne.

Men overgrep mot kristne er ingen nyhet. På midten av 1800-tallet var Midtøsten kontrollert av Det ottomanske riket, men var under press fra Europa og Russland. Tyrkia sa seg derfor villig til å lempe på restriksjonene på jøder og kristne for å hindre at Russland og andre skulle få et påskudd til å blande seg inn i rikets indre anliggender.

Men problemet for de ottomanske makthaverne var å få tilslutning om likebehandling mellom ulike trosretninger. Koranen trekker et skarpt skille mellom islam og de to andre monoteistiske religionene, og dette skillet oppfattes som Guds lov. Og da makthaverne vedtok dekretet om likebehandling, og de kristne begynte å opptre i tråd med loven, førte det til opprør blant rikets muslimer. Tusenvis av kristne ble massakrert i Libanon og Syria. I Damaskus ble i 1860 over 5000 drept og om lag 400 kvinner bortført og voldtatt. Mer enn 1500 hus lå i ruiner, alle butikkene som var eid av kristne var blitt plyndret. Kirker, skoler og klostre ble ødelagt og utsatt for en vandalisme i en orgie av vold, en vold uten sidestykke i byens nyere historie. Alt for at kristne skulle få de samme rettighetene som muslimene.

«Vold er islams bunnpropp», skrev filosofen Jørgen Sandemose i boka Venstrefløyen og islam, men klarer ikke å komme med troverdige løsninger. For er det mulig å løse et religiøst problem med politiske virkemidler? Når det aktuelle politiske utvalget peker på mulige virkemidler i integreringspolitikken, og hevder at samfunnets verdier skal være de samme for alle samfunnets medlemmer, så er det det samme som å vedta at alle innbyggere i Norge skal være friske, uten å gjøre noe med det som gjør oss syke. Utvalget peker på noen symptomer, men forstår ikke at det ligger en lidelse bak, og det er da også helt naturlig, vi våger ikke å påstå at religioner kan si noe sant om menneskets opphav og beveggrunner.

Men hva er det som får fedre til å ta livet av sine døtre? Jo, det er den samme kraften som får terrorister til å halshugge en gammel pater i Frankrike. Pater Jacques Hamel forsøkte å skyve angriperne vekk med å si: “Gå vekk Satan”. Men media likte ikke de ordene, de minner oss om at det vi står overfor noe vi ikke kan behandle med sosiale og økonomiske virkemidler. For det var ikke økonomisk skeivfordeling som fikk egyptere til å gå løs på en gammel kvinne, syrere til å drepe tusenvis av kristne, eller terrorister til å drepe uskyldige mennesker.

Det handler om å tro. Men hvem er det man tror på? Kristen tro handler om en hellig Treenig Gud som ikke kan lyge (Hebreerne 6.18), og som derfor er bundet av sin egen natur. Denne troen står i diametral motsetning til muslimers tro på en ikke-relasjonell guddom, for hvem begreper som hellig kjærlighet og moralske absolutter er ukjente størrelser: Han ikke kan la seg binde av noe.

Denne guden, som krever full underkastelse av sine undersåtter, like inn i døden, er det våre politikere tror de kan regulere til lydighet. Biskop emeritus, Tor B. Jørgensen, sa imidlertid til Vårt Land 5. august at vi må misjonere overfor muslimer:

I Den norske kirke har det vært lite oppmerksomhet på å vinne­ muslimer for Kristus. Vi har vært for passive og for utydelige. I den grad vi har vært opptatt av muslimer, så har det enten vært
 i rammen av etableringen av 
dialogfora, eller innenfor rammene av konvertit-tematikk.

Er det på tide å innrømme at religiøse problemer ikke kan løses uten at man tør å erkjenne at det er det det handler om? Men bare tanken på å nærme seg kjernen, får vår samfunnselite til å skvette. De har trådt ut av troen og er derfor dobbelt handikappet.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629