Gjesteskribent

Rushdies kritikere tapte slaget om å forby boken «Sataniske vers», men de har vunnet krigen, skriver forfatter Kenan Malik i en gjesteartikkel i Times:

«Det var antagelig bare en guffen tilfeldighet; fredag natt fikk en publisist sitt hjem og kontor brannbombet. Det skjedde på dagen 20 år etter publiseringen av boken «Sataniske vers».

Hvorvidt de antatte gjerningsmennene var klar over den signifikante datoen vet jeg ikke. Det eneste som ser ut til å være sikkert er at Martin Rynja, direktøren for forlaget Gibson Square, ble et mål fordi han er i ferd med å publisere boken «Medinas Juvel», en romantisk fortelling om Aisha, profeten Muhammeds yngste hustru. Skrevet av en amerikansk journalist, Sherry Jones, ble boken først kjøpt av det amerikanske forlaget Random House for 100.000 dollar på forskudd. Men tidligere i år trakk Random House seg ut av avtalen i frykt for en ny Rushdie-affære.

Som fiksjon har de 2 bøkene lite til felles. «Medinas Juvel» er svulstig, historisk romantikk, «Sataniske Vers» er en kompleks, kaotisk utforskning av «migrasjon, metamorfose, delte identiteter, kjærlighet, død», som Salman Rushdie beskriver den. Fellesnevneren er islam og ytringsfrihet – og 20 år med en stadig svakere liberal vilje til å forsvare ytringsfriheten.»

The Satanic Verses was not just a novel about migration but also a satire on Islam, «a serious attempt», in Rushdie’s words, «to write about religion and revelation from the point of view of a secular person». For some that was unacceptable. Five months after publication, on February 14, 1989, the Ayatollah Khomeini issued his fatwa. «I inform all zealous Muslims of the world,» he proclaimed, «that the author of the book entitled The Satanic Verses and all those involved in its publication who were aware of its contents are sentenced to death.»

In 1989 even the Ayatollah’s death sentence could not stop the publication of the novel. Rushdie was forced into hiding for almost a decade, translators and publishers were killed, and bookshops bombed. Yet Penguin never wavered in its commitment to The Satanic Verses.

«Alt som skal til for å få en publisist til å løpe i skjul i dag, er et brev fra en opprørt akademiker. I mars sendte Random House ut forhåndseksemplarer av «Medinas Juvel til forskjellige akademikere, i håp om omtale. En av dem, Denise Spellberg, en professor i islamsk historie ved universitetet i Texas, fordømte boken som «krenkende». Random House droppet boken umiddelbart. Ingen andre større amerikanske publisister ville røre den. Til sist plukket Martin Rynja, en uredd fortaler for ytringsfrihet, den opp i Storbritannia.

Forskjellen mellom reaksjonene på de 2 novellene avslører hvordan Rushdies kritikere tapte slaget, men vant krigen. De lyktes aldri i å stanse publiseringen av boken hans. Men argumentet i hjertet av anti-Rushdiesaken – at det er moralsk uakseptabelt å krenke andre kulturer – er nå bredt akseptert. I de 20 årene mellom publiseringen av «Sataniske Vers» og tilbaketrekningen av «Medinas Juvel», har Khomeinis fatwa praktisk talt blitt internalisert.

«Selv-sensur», hevdet Shabir Akhtar, en britisk muslimsk filosof, på høyden av Rushdie-affæren, «er et meningsfullt krav i en verden av varierte og lidenskapelige overbevisninger. Hva Rushdie publiserer om islam er ikke bare hans egen sak. Det er alles – ikke minst enhver muslims – sak.»

Vestlige liberale later til å ha blitt enig. Før ble ytringsfriheten sett på som et essensielt gode, som bare burde bli pålagt restriksjoner i eksepsjonelle tilfeller. I dag blir den sett som et essensielt problem, fordi den kan krenke såvel som forårsake skade, og derfor må pålegges restriksjoner, spesielt i flerkulturelle samfunn. I disse dager dropper ikke bare publisister bøker som blir bedømt som krenkende, men teatre lemlester oppsetninger, operaer kutter ut produksjoner, kunstgallerier sensurerer utstillinger, alt i den kulturelle følsomhetens navn.»

Last week, before the firebomb attack, I spoke to Sherry Jones. «If Random House had simply published my book», she told me, «I don’t think there would have been any trouble. The real problem is not that Muslims are offended but that people think they will be. I was disgusted by the inflammatory language Random House used to describe the potential Muslim reaction.»

There will always be extremists who respond with fire. There is little we can do about them. The real problem is that their actions are given a spurious legitimacy by liberals who proclaim it morally unacceptable to give offence.

Shabir Akhtar was right: what Salman Rushdie or Sherry Jones says is everybody’s business. It is everybody’s business to ensure that no one is deprived of their right to say what they wish, even if it is deemed by some to be offensive. In a plural society it is both inevitable and important that people offend others. Inevitable, because where different beliefs are deeply held clashes are unavoidable and these should be dealt with openly rather than suppressed. Important because any kind of social progress requires one to offend some deeply held sensibilities.

«If liberty means anything,» as George Orwell put it, «it means the right to tell people what they do not want to hear.»

Kenan Malik’s Fatwa to Jihad: the Rushdie Affair and its Legacy is published in the spring.

Times Online: Self-censor and be damned!

Les også

-
-
-
-
-

Les også