Sakset/Fra hofta

Var det en bevisst provokasjon fra Tony Blair at Salman Rushdie fikk Sir-tittelen? Aftenpostens lederskribent mener det. Til tross for at Alan Johnston sitter som gissel hos ekstremister. Blair spiller med Johnstons liv, synes avisen å antyde.

Tittelen på mini-lederen er «Ytringsfrihet». Den er gjennomsyret av ambivalens. Først viser den til at Nasjonalbiblioteket skal samarbeide med biblioteket i Alexandria om å overvåke brudd på ytringsfriheten. Biblioteket kunne jo begynne med å overvåke seg selv. Det stilte ut «Sions vises protokoller».

Derfra går avisen over til å skrive om Rushdie-saken, eller gjenopplivingen av den etter at Rushdie er slått til ridder. Avisen synes å mene at dette var helt unødvendig.

Rett før sin egen avgang har Tony Blair valgt å se bort fra diplomatisk hensiktsmessighet, ettersom han vet at dette skritt er en belastning i forhold til mange muslimske land, og til muslimsk opinion, som om Irak-krigen ikke hadde belastet ham nok fra før.

Disse betraktningene sier mye om den ideologiske retningen Aftenposten har valgt, men har lite med sakens realiteter å gjøre. Komiteen som foreslo Salman Rushdie, drømte ikke om at æresbevisningen kunne vekke slike reaksjoner. Om noe trodde de at Sir-tittelen ville bedre forholdet mellom briter og asiater. Utenriksdepartementets mann i hovedkomiteen slo heller ikke alarm. Reaksjonene kom helt bakpå regjeringen og PEN International.

The committee that recommended Salman Rushdie for a knighthood did not discuss any possible political ramifications and never imagined that the award would provoke the furious response that it has done in parts of the Muslim world, the Guardian has learnt.

It also emerged yesterday that the writers’ organisation that led the lobbying for the author of Midnight’s Children and The Satanic Verses to be knighted had originally hoped that the honour would lead to better relations between Britain and Asia.

Aftenposten presterer også å skrive at Rushdie ikke fikk tittelen for «Sataniske Vers». «Han har skrevet bøker som er bedre», heter det. Det er tydelig maktpåliggende å distansere seg fra denne boken. De som har minnet om alle som kjempet for Rushdie i sin tid, men tok avstand fra karikaturtegningene, har nå fått en indikasjon på at man heller ikke ville forsvart Rushdie hvis boken hadde utkommet idag. Man ville sagt den var unødig provoserende i et allerede spent klima.


Rushdie furore stuns honours committee