Nytt

Kenan Malik torpederer noen myter om Rushdie-saken: kjernen var ikke religiøs, men politisk. Det var bestemte radikal-konservative grupper som så sitt snitt til å gjøre den til en brannfakkel. De lyktes i den grad at store deler av verden godtok at dette var islams toleransegrenser, og påla seg selv begrensninger i ytringsfriheten.

Det er den mest nedslående konsekvens av Rushdie-saken.

1. Det som fikk ballen til å rulle var at det skulle være valg i India i november 1988, to måneder etter at boken kom ut. Boken kunne brukes til å moblisere Indias 150 millioner muslimer. Den ble forbudt i India. Storbritannia har et betydelig innslag fra det indiske subkontinent, og striden forplantet seg til Storbritannia.

Malik understreker at «Sataniske Vers» ble et instrument i den interne maktkampen blant muslimer, og mellom Iran og Saudi-Arabia om retten til å være troens beskytter.

The Saudis set up the UK Action Committee on Islamic Affairs, the principal anti-Rushdie group in Britain. Riyadh provided the funding and its co-chairman was a Saudi diplomat.

Iran hadde nettopp avsluttet en blodig og utmattende krig med Irak, og trengte noe til å avlede oppmerksomheten og mobilisere gløden. Alt dette var politikk forkledt som religion

Men det oppstår en ny situasjon når dette power play blir overført til Vesten: da er det ytringsfriheten som blir offer, nærmest fordi den står i veien. For Vesten er det lett å tro at det er ytringsfriheten selv som er målet, men aktivistens mål er mer instrumentelt og kynisk.

Myth 2: All Muslims were offended by The Satanic Verses. They weren’t. Until the fatwa the campaign against The Satanic Verses was largely confined to the subcontinent and Britain. Aside from the involvement of Saudi Arabia, there was little enthusiasm for a campaign against the novel in the Arab world or in Turkey, or among Muslim communities in France or Germany. When Saudi Arabia tried at the end of 1988 to get the novel banned in Muslim countries worldwide, few responded except those with large subcontinental populations, such as South Africa or Malaysia.

Det verste resultatet av Rushdie-saken er at mange i Vesten dro den konklusjonen at man må praktisere ytringsfriheten med forsiktighet i alt som har med islam og muslimer å gjøre. Dermed ga de radikal-konservative en mye større seier enn bare striden om «Sataniske Vers». Fordi man lot seg bløffe av politiske motiver forkledt som religion, ga man de intolerante kreftene en stor seier – både i forhold til muslimene internt og i forholdet mellom islam og Vesten. Karikaturstriden var en repetisjon av samme fremgangsmåte, og denne gang hadde store deler av eliten i Vesten lært å trekke seg unna. De hadde forlatt prinsippene.

Men det finnes ingen fluktvei. Hvis man trekker seg unna ytringsfriheten har man tapt.

De radikal-konservative fikk knesatt sitt prinsipp: at islam ikke tålte kritikk, og det betød selvfølgelig en enorm økning av deres egen makt.

Their campaign against The Satanic Verses was not to protect the Muslim communities from unconscionable attack from anti-Muslim bigots but to protect their own privileged position within those communities from political attack from radical critics, to assert their right to be the true voice of Islam by denying legitimacy to such critics. As the philosopher Shabbir Akhtar, who became a spokesman for the Bradford Council of Mosques after the book-burning demonstration, put it in his book Be Careful with Muhammad!, «Islamic doctrine wisely discourages inappropriate kinds of curiosity; and orthodoxy encourages ‘safe’ thoughts.» He himself refused «to countenance any subtlety of mind or will that might undermine Islam.» People like Akhtar succeeded in their mission at least in part because secular liberals embraced them as the «authentic» voice of the Muslim community.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er den som sterkest har forfektet at ytringsfriheten må brukes med omhu, ut fra hensyn og «anstendighet». Det er ikke mulig i et flerkulturelt samfunn, skriver Malik. Det er en innsikt Rushdie deler.

«If people are to occupy the same political space without conflict», the sociologist Tariq Modood has suggested, «They mutually have to limit the extent to which they subject each others’ fundamental beliefs to criticism.» But to limit such criticism is to limit the democratic process and the possibilities of social progress. Human beings, as Rushdie put it in his essay «In Good Faith», written a year after the fatwa, «understand themselves and shape their futures by arguing and challenging and questioning and saying the unsayable; not by bowing the knee whether to gods or to men.»


Exploding the fatwa myths

The Rushdie affair demonstrates that speech must be as free as possible in a plural society