Nytt

Forfatteren Ole Asbjørn Ness arbeidet tre år på et teaterstykke for NRK. NRK sa de ønsket samtidsdramatikk. Men da Ness lot en rapper konvertere til islam og bli selvmordsbomber, sa NRK nei. En slik slutt kunne de ikke godta.

Ness forteller om prosessen i en kronikk i Aftenposten, og den er et lite kikkehull inn i hjernen på det politisk korrekte Norge, hvis viktigste sentral er massemediene.

den unge rapperen konverterer i løpet av stykket til islam, og lyden av dette ordet gjør at NRK forandrer mening. Alt som kan uroe skal vekk, alt som er ubehagelig likeså.

Det er en imam i stykket. Imamen har også ubehagelig trekk. Det går ikke, sier NRK. Imamer er ikke ubehagelige. En av hovedpersonene heter Muhammed. En provokasjon. Det navnet kan ikke brukes. Jeg innvender at Muhammed er det mest brukte navnet på nyfødte guttebarn i Oslo. Det hjelper ikke. Muhammed har også enkelte ubehagelige trekk. Det går ikke. Mennesker som heter Muhammed har ikke ubehagelige trekk.
Fred er islam.

Den første dramaturgen har ikke lest Koranen, men han vet visst likevel at man ikke finner voldsforherligende sitater der. Islam betyr fred, fred er islam, det har han lært på koranen.no, nettstedet til khomeinisten Trond Ali Linstad. Slutten går ikke opp, sier den andre dramaturgen. Han gjentar dette igjen og igjen, men er aldri riktig i stand til å forklare hvorfor. Etter hvert forstår jeg: En ung, norsk islamist er ikke voldelig i hans hode, ingen vil noensinne sprenge seg selv i Norge. Norske islamister drar til Gaza for å hjelpe til med oliveninnhøstingen, sier NRK. Kun det. Og til slutt, replikken de elsket, som de proklamerte med en innøvd faderlig tone: Dette behøver ikke norske muslimer. Eller: Dette er det siste norske muslimer behøver. Eller: Dette er det siste innvandrere behøver.
……

I tre år har jeg levd med denne sensuren. Den inngår i en lang tradisjon av det jeg vil kalle norske intellektuelles dannede sensur av islam.

Ness tar for seg Thomas Hylland Eriksen, Kari Vogt, Anders Heger:

NRK og disse intellektuelle har et felles prosjekt. De bygger en vegg som skal holde alt ubehagelig ute. Ingenting om det vanskelige, ingenting som smaker av satire, humor og ironi.

….

Den veggen de bygger skjermer ikke kun for vinden, men sperrer også for solen. En kunstner kan ikke arbeide halvveis, kan ikke arbeide på overflaten, kan ikke kun benytte de fargestiftene den dannende sensuren forsyner ham med, og når han ikke kan skrive om det ubehagelige, kan han heller ikke skrive om det vakre,….

Dans med Muhammed!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også