Den som skal navi­gere i dagens fare­fulle poli­tiske far­vann i oppo­si­sjon til rådende opp­fat­nin­ger, må passe seg for ikke å havne i dår­lig sel­skap. De som for­sva­rer hege­mo­niet, øns­ker bent frem at de sin­dige, sak­lige kri­ti­kerne skal trå feil, slik kan de selv kan holde tvi­len på avstand. 

Tiden kre­ver krass kri­tikk, fordi skjønn­ma­lin­gen og lais­sez faire-poli­tik­ken fort­set­ter. Men i ste­det for å behandle pro­ble­mene i sam­fun­net knyt­tet til iden­ti­tet, kul­tur og reli­gion, vel­ger for­sva­rerne av det bestå­ende å gå til angrep og si at vi trues av en ny høyre­ra­di­ka­lisme. Typisk var for­si­den på for­rige Mor­gen­bla­det, med tit­te­len “Hvit angst”. 

Avi­sens situa­sjons­be­skri­velse: Den inn­fødte euro­pe­iske befolk­nin­gen synes det er for mange utlen­din­ger, og ven­der seg mot høyre. Der er høyre­eks­tre­mis­men på frem­marsj.

To pro­ble­mer avteg­ner seg: Mor­gen­bla­det leg­ger tyde­lig avstand til disse reak­sjo­nene, og kal­ler dem “hvit angst”. De poli­tiske sva­rene kal­ler de høyre­eks­treme. De aner­kjen­ner ikke legi­ti­mi­te­ten i befolk­nin­gens reak­sjo­ner på stor inn­vand­ring, og slett ikke de poli­tiske sva­rene.

ANNONSE

Sten Inge Jør­gen­sens artik­kel er mot­si­gel­ses­full. Han begrun­ner selv hvor­for euro­pe­erne rea­ge­rer, men avfeier det som absurd.

Folks inn­vand­rerskep­sis øker, sam­ti­dig som inn­vand­rer­be­folk­nin­gen fort­set­ter å øke i antall. Ifølge en stu­die fra EU-kom­mi­sjo­nen vil gjen­nom­snitts­al­de­ren på kon­ti­nen­tets inn­byg­gere stige fra 39 år i dag til 49 år i 2050. Bare å rette opp for denne ned­gan­gen i antall men­nesker i arbeids­før alder, vil kreve 56 mil­lio­ner inn­vand­rere.

Mest frykt er imid­ler­tid knyt­tet til de mange spe­ku­la­tive bereg­nin­gene som viser at inn­vand­rer­be­folk­nin­gen får så mange flere barn enn den opp­rin­ne­lige befolk­nin­gen, at det uan­sett bare er et spørs­mål om tid før de er i fler­tall. At barne­barna til dagens norsk-pakis­ta­nere skulle kunne omta­les som inn­vand­rere i 2050 er på mange måter en absurd tanke, men mange fryk­ter like fullt at sam­fun­net vårt vil bli ugjen­kjen­ne­lig.

Demo­grafi og alders­sam­men­set­ning er ugjen­dri­ve­lige stør­rel­ser. Jour­na­list Sten Inge Jør­gen­sen nev­ner ikke ordet kul­tur: at det kan fin­nes for­hold som for­kla­rer hvor­for inte­gre­rin­gen ikke har lyk­kes selv i 4. eller 5. gene­ra­sjon.

Libe­ral oppo­si­sjon

Det fin­nes en libe­ral oppo­si­sjon til dagens regime. Kon­fe­ran­sen som Gün­ter Wall­raff og Ralph Giordano del­tok på nylig, er et eksem­pel på det. Den het “Opp­lys­ning i ste­det for til­slø­ring”. Den var et mot­stykke til den offi­si­elle dia­log-kon­fe­ran­sen myn­dig­he­tene arran­ge­rer.

Samme møns­ter ser vi her, der dia­log er blitt et ideo­lo­gisk begrep. Fra å være en høf­lig­hets­frase som til­slørte for­skjel­ler og mot­set­nin­ger under en flom av fine ord, er den nå blitt en kanal for til­pas­ning til en “tredje vei”, som insis­te­rer på inte­gre­ring mel­lom Ves­ten og den islamske ver­den, hvor det er Ves­ten som skal til­passe seg. Dia­log er blitt et instru­ment.

Men da gra­vi­te­rer man uve­ger­lig mot løg­nens parti, og blir en mot­stan­der av dem som øns­ker krass, åpen tale. Det er en far­lig vei som vil prisgi ikke bare inn­fødte euro­pe­ere, men også alle de libe­rale mus­li­mene i Europa. De er ikke mange, men de er livs­vik­tige for utvik­lin­gen av en fred­sæl, sivil islam.

Dagens hege­mo­nis­ter har panikk over å befinne seg i skjæ­rings­punk­tet mel­lom opp­våk­ning og til­pas­ning, og må frem­stille alle alter­na­ti­ver som høyre­eks­treme.

Ikke samme mål

Der­for er det vik­tig at den libe­rale oppo­si­sjo­nen vok­ter seg vel for ikke å havne i samme sel­skap som de vir­ke­lig høyre­eks­treme, for de fin­nes.

Det er tegn til poli­tisk kaos. Aften­pos­ten øns­ker å frem­stille Moham­mad Usman Rana som verdi­kon­ser­va­tiv. Det er ville­dende språk­bruk. Ranas syns­punk­ter og idea­ler bry­ter med alt verdi­kon­ser­va­tis­men står for. Det er mani­pu­le­rende av Aften­pos­ten og andre å lan­sere slike model­ler.

Men like feil blir det å tro at radi­kale kri­ti­kere av dagens fler­kul­tu­relle ideo­logi har noe til fel­les med høyre­eks­treme. Høyre­eks­treme er ikke demo­kra­ter. De lever av hat. Hvis man nøler et eneste sekund på dette punkt, og lar seg for­virre til å tro at man tak­tisk har samme “fiende” og samme inter­es­ser, har man tatt ste­get som i neste omgang gjør nazis­men til en alli­ert. Det står folk klar i kulis­sene som umid­del­bart vil inn­kas­sere gevins­ten. De for­sø­ker seg i mange sam­men­hen­ger. Mot­stand mot homo­file kan være en slik sak, og opp­rør mot kvinne­fri­gjø­ring. Vi ser alle­rede kon­tu­rene av en verdi-reak­sjon, der kristne og mus­li­mer vil gå sam­men. Hver­ken KrF eller medie­li­be­ra­lere ser ut til å for­stå denne faren.

Det er vik­tig å for­stå at eks­tre­misme er eks­tre­misme. Nazisme er ikke en for­len­gelse av høyre­si­den. Man kom­mer til et punkt der det går en stor grøft, en avgrunn som skil­ler, og det som er på den andre siden er noe helt annet. Det samme gjel­der venstre­si­den, som egent­lig har et større pro­blem. Der har vol­den fått spre seg. Ter­ro­ren på 70–80-tallet, både for egen hånd, ved RAF og Røde bri­ga­der, påførte venstre­si­den stor skade. Man roman­ti­serte vol­den, og har fort­satt å bygge myter, bl.a. om Baa­der-Mein­hofs selv­mord osv. I til­legg idea­li­serte man tredje ver­den-vol­den, spe­si­elt pale­sti­ner­nes. Den emo­sjo­nelle iden­ti­fi­se­rin­gen med pale­sti­ner­nes vold har vært en bro til aksept av vold mot sivile. Fordi ofrene var israe­lere har det ført til en sni­kende anti­semi­it­tisme, og noe av det samme har skjedd i Irak. Man har ingen sym­pati med ame­ri­ka­nerne som blir drept. Men hel­ler ikke med shia­ene og sun­ni­ene som dre­per hver­andre. Awa­kening Coun­sils, bor­ger­ver­net i sunni-områ­dene, har ikke vek­ket noen begeist­ring i mediene, til tross for at det er for­nuft og selv­opp­hol­delse som lig­ger bak. Man har emo­sjo­nelt han­di­kap­pet seg selv ved i utgangs­punk­tet å rasjo­na­li­sere vol­den.

Vir­ke­lig far­lig blir dette når vol­den kom­mer til vårt eget kon­ti­nent. Det har vist seg ved ter­ror­an­grep i Europa at deler av mediene ganske snart fin­ner for­kla­rin­ger som vil for­stå: Blairs uten­riks­po­li­tikk, mus­li­me­nes uten­for­skap osv. Det fin­nes all­tid en anklage man kan henge rundt hal­sen på den hvite mann.

Inne i denne tåka lig­ger en for­stå­else av vold, både men­tal og fysisk, som truer våre sam­funn.

I det libe­rale hode lig­ger en fore­stil­ling om at den under­tryk­tes vold er legi­tim. Men vol­den mus­li­mer bru­ker mot og i Ves­ten, enten det er mot sine egne eller euro­pe­ere, er ikke legi­tim. Enten det gjel­der tvangs­gifte, segre­ge­ring eller for­søk på inn­skren­king av ytrings­fri­he­ten. På venstre­si­den snak­ket man før om den svar­teste reak­sjon. Det er nok å se på hvem som bærer svarte faner idag.

Hvit angst, Mor­gen­bla­det 20. juni v/Sten Inge Jør­gen­sen

Wall­raff adva­rer mot kvasi-dia­log

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • lars.m.myopenid.com

    Wal­raff gir håp om at venstre­si­den etter­hvert kan komme mer på offen­si­ven i dette spørs­må­let (isla­misme).
    Det har i flere år vært vans­ke­lig å fatte at ikke venstre­si­den skulle kunne kri­ti­sere de mange reak­sjo­nære aspek­ter ved den poli­tiske isla­misme.
    Hvis man ser på venstre­si­dens poli­tiske his­to­rie har jo venstre­si­den opp­rin­ne­lig all­tid stått for en sann, sam­funns­kri­tisk tra­di­sjon, med kamp mot under­tryk­king i alle for­mer.
    Det er denne tra­di­sjon som Gün­ter Wal­raff – den ærlige kon­krete og sosial­rea­lis­tiske for­fat­ter av “Ganz Unten” (ca. 30 år siden !) – videre­fø­rer. Smak bare på kon­fe­ran­sens navn: “Opp­lys­ning i ste­det for til­slø­ring” – selve tit­te­len er en befri­else.

  • likeverd.myopenid.com

    Moralisme&Liberalisme:
    Vi har mis­tet fri­he­ter gjen­nom libe­ra­lis­men og mis­ter endog vårt eksis­tens­grunn­lag. Libe­ra­lisme gir ikke annet enn et tota­li­tært styre og et sam­funn disse “gode” kref­tene ikke selv vil leve under. Kon­skvens­løs og hode­løse ideer har for­år­sa­ket en lidelse og grov urett mot mange Nord­menn hvis liv er fysisk og psy­kisk øde­lagt.

    Å trå galt har store kon­se­kven­ser, men befolk­nin­gen for­øv­rig støt­ter ikke mora­lis­tene. Først når media mis­ter sitt heg­moni (som f.eks. Dag­bla­det) for­står de fleste at mora­lis­tene er noen få dik­ta­tor­spi­rer og ikke repre­sen­te­rer et stort fler­tall.

    Ta debat­ten til­bake og ikke la media bestemme rett og galt. TVen har en av knapp, og det er ikke et must å kjøpe VG eller Aften­pos­ten, jeg lever bedre uten.

  • Jeg ser det som helt inn­ly­sende at i frem­ti­dens fler­kul­tu­relle Europa må alle par­ter være for­be­redt på å til­passe seg – vi gir og vi tar – det er en sta­dig for­hand­lings­pro­sess. En for­vent­ning om at ikke-vest­lige inn­vand­rere ute­luk­kende skal for­mes etter “våre” idea­ler tip­per i ret­ning av assi­mi­la­sjons­be­gre­pet – en mis­for­stått ver­sjon av fler­kul­tu­rell sam­ek­sis­tens som inne­bæ­rer en kul­tu­rell avkled­ning av “de andre” som jeg ser på som uak­sep­ta­bel ut ifra et grunn­leg­gende men­neske­syn, og urea­lis­tisk rent prak­tisk i for­hold til hvor­dan indi­vi­dene skal kunne fun­gere videre i sitt nye vest­lige sam­funn. Kul­tu­ren hen­ger med oss, og vi tren­ger vår kul­tu­relle arv – men det betyr ikke at det kul­tu­relle hos hver enkelt ikke kan for­mes ytter­li­gere i frem­ti­den.

    For­søk på å for­stå andres per­spek­ti­ver bør ikke for­veks­les med gene­rell aksept for disse syns­punk­tene, men iste­den som en kon­struk­tiv hold­ning som kan munne ut i en fel­les frem­tid som alle kan aksep­tere.

    Jeg er uenig i det du skri­ver om noe fel­les mel­lom “radi­kale kri­ti­kere av dagens fler­kul­tu­relle ideo­logi” og høyre­eks­treme. Lik­he­ten her har å gjøre med hvor­dan mas­se­nes ver­dier (per­soni­fi­sert igjen­nom den jevne Frp-vel­ger) påtvinges mino­ri­te­tene ved at majo­ri­te­ten ikke er vil­lig til å dis­ku­tere sam­fun­nets nåvæ­rende ver­dier og nor­mer. Fasi­ten fin­nes til­syne­la­tende alle­rede, nå gjel­der det lik­som å få de andre til å lese i vår fasit og leve etter den. 

    Evt mot­stand mot det bestå­ende tol­kes som noe tru­ende, og ihvert­fall ikke som inn­spill som kan ha noe for seg. De nye kul­tu­relle inn­spil­lene blir dess­verre kon­tra­pro­duk­tive ved at mot­stan­den mot det bestå­ende i Ves­ten styr­ker inn­vand­rer­kri­ti­ker­nes tro på deres kul­tu­relle fasit. Det iden­ti­fi­se­res sta­dig nye “bevis” for fasi­ten igjen­nom å peke på enkelt­hen­del­ser. Det er et pro­sjekt som kre­ver uthol­den­het, fordi enkelt­til­fel­lene må til­pas­ses det “kri­tiske” bud­ska­pet, for så å kom­mu­ni­ke­res som å ha gene­rell betyd­ning for sam­fun­net vi lever i. 

    Noen inn­vand­rer­kri­ti­kere er til­syne­la­tende ikke vil­lige til å på vegne av egen kul­tur gå til­bake på noe, de øns­ker kun å se de andre oppgi sitt. “Bli som oss”, er deres man­tra. Ikke rart det blir kon­flik­ter av slikt. Denne ute­luk­kende kon­fron­ta­sjons­lin­jen blir destruk­tiv, noe som i sin tur påvir­ker mino­ri­te­te­nes måter å kom­mu­ni­sere på. Hvis mino­ri­te­tene aldri gis noen form for kul­tu­rell cred i denne debat­ten, vil håpet for deres del svinne, og det kan munne ut i en vir­ke­lig far­lig utvik­ling.

    Jeg synes også du bom­mer litt i for­hold til kon­kret poli­tikk. Dagens makt­ha­vere her hjemme har slik jeg ser det i det siste gått inn på en ny og mer kon­fron­te­rende vei over­for f.eks tvangs­gifte og omskjæ­ring. (For ordens skyld: Dette støt­ter jeg selv­føl­ge­lig, noe som har å gjøre med et grunn­leg­gende men­neske­syn.) Det er som om ihvert­fall en del Ap-poli­ti­kere har fått en ny bevisst­het om at det gjel­der å ikke frem­stå som for “soft”. Dette ser jeg på som en del av den posi­tive gi-og-ta-hold­nin­gen som jeg pekte på tid­li­gere, og ikke som tegn på kapi­tu­la­sjon over­for bud­ska­pet til de inn­vand­rer­kri­tiske.

    Thor F.

  • malaparte.myopenid.com

    @ Thor f

    Du skri­ver: “Bli som oss”, er deres man­tra. Ikke rart det blir kon­flik­ter av slikt.”

    Nei, det er ikke rart, men det skyl­des ikke at grup­pene for­lan­ger at andre til­pas­ser seg; det er jo nett­opp hva grup­per gjør. Det skyl­des der­imot at vi over­ho­det snak­ker i ter­mer av “inn­fødte” og “etniske mino­ri­te­ter”. Det er VI som først deler bret­tet opp, så kam­pene kan komme i gang. Det er i korte trekk tra­ge­dien med det multi­kul­tu­relle pro­sjek­tet; man har gjort etni­si­tet til poli­tikk. Der­med har man ført rasis­men helt inn i regje­rings­kon­to­rene.

    Denne ute­luk­kende kon­fron­ta­sjons­lin­jen blir destruk­tiv, noe som i sin tur påvir­ker mino­ri­te­te­nes måter å kom­mu­ni­sere på. Hvis mino­ri­te­tene aldri gis noen form for kul­tu­rell cred i denne debat­ten, vil håpet for deres del svinne, og det kan munne ut i en vir­ke­lig far­lig utvik­ling.”

    Den BLIR ikke destruk­tiv, den ER destruk­tiv fra start, idet opp­de­lin­gen inn­fø­rer skil­ler, som så blir til ver­ti­kale hie­rar­kier, hvor­med grup­pene begyn­ner å kappes om å være “øverst”. Man må aldri drømme om å “gi mino­ri­te­tene cred”, hvis altså man ikke øns­ker den totale kon­fron­ta­sjon.

    Man skal for­holde seg til indi­vi­der, på den ene siden, og demo­kra­tisk valgte repre­sen­tan­ter på den andre. Dette er de to aktø­rene i demo­kra­tiet. “Etniske grup­per” som poli­tiske enti­te­ter (“fordi vi til­hø­rer grup­pen X for­lan­ger vi at loven ser slik og slik ut”, osv.) inne­vars­ler en opp­løs­ning av all rasjo­nell debatt. Det vil på sikt ikke være mulig å dis­ku­tere sak, bare per­son (og den­nes “kul­tu­relle pre­fe­ran­ser” eller “reli­giøse følel­ser”). På det tids­punk­tet vil demo­kra­tiet være over og ut for lengst.