Kommentar

Etter 22/7 ble ordet høyreekstremisme ladet og giftig. Man trengte bare trampe i gulvet så fór musene i alle retninger.

Hvordan kan det så ha seg at det ikke er bevilget penger til forskning på høyreekstremisme, slik Thomas Hegghammer etterlyser. Følger man hans argumentasjonsrekke virker det som en politisk unnfallenhet av klasse. Ikke rart at regjering og opposisjon forsøker å legge skylden på hverandre. Ingen vil sitte med svarteper.

Men den manglende oppfølging kan også ha andre forklaringer.

Kan det ha noe med selve definisjonen av høyreekstremisme å gjøre?

Venstresiden og det liberale sentrum la den klassiske høyre-venstre-aksen til grunn, der fascisme ligger lengst ute på høyre side.

Hamas-militants-via-AFP

Nå er ikke denne like selvinnlysende riktig som før: også venstresiden har leflet med politisk vold, for å si det forsiktig. Selv det politiske sentrum har beveget seg i en retning som innebærer relasjoner og stilltiende aksept av den mest voldelige ideologiske retning i vår tid – islamismen. Det er nok å minne om glideflukten fra PLO og Fatah/PA-styret til Hamas. Der har det offisielle Norge vært med på ferden.

For å skjule sin delaktighet har man fortiet de mørke sidene ved palestinernes politiske utvikling: hetsen mot Israel, som har gått over til en hets mot jøder, benektelse av jøders historie i Palestina, og ultimate krav om (gjen)erobring av hele Palestina.

Venstresiden utropte palestinernes frigjøringskamp til arvtakerne av FNL i Vietnam, og har siden fulgt med på ferden, selv når det går mot antisemittisme og jihad. Derfor kan NRKs utsendte Øyvind Nyborg – i klassisk NRK-stil – omtale de siste bildrapene på sivile som at «palestinerne har funnet et nytt våpen mot okkupanten».

Den offisielle offentligheten som disse mediene dominerer, får derfor store problemer med å forholde seg til islamismen. Det er derfor logisk at de forsøker å så tvil om regjeringen Solbergs deltakelse i koalisjonen mot IS.

Kriterium

Det er ett kriterium på forskning som må oppfylles hvis ordet skal ha noen mening: Forskningen må være adekvat, den må si oss noe vi ikke visste, den må være sannferdig.

Men hvis man låser forskning på høyreekstremisme til noe politisert og instrumentelt, vil det ikke gi økt forståelse, men tvertom bidra til økt polarisering. Mye tyder på at Hegghammers definisjon hører hjemme i denne siste kategorien.

Den betrakter høyreekstremisme som et diagnostisk fenomen, noe innfødte europeere lider av. Den må avdekkes, smittetilfellene må isoleres og resten av befolkningen oppdras.

Man stiller ikke spørsmålet: Men hjelper det? Problemstillingen ble såvidt reist da det ble kjent at en av drapsmennene på Benjamin Hermansen, Nikolaj Kvisler, var løslatt og fortsatt hadde samme meninger og var aktiv i det nazistiske miljøet. Han hadde fått lese Mein Kampf i fengsel.

Hva gjør man? Tja, det kom det ikke noe svar på. Lobotomering?

Døra

Den offisielle mening møter seg selv i døra: den har brukt høyreekstremisme-kosten så ukritisk at man setter seg selv sjakk matt: tyngdepunktet i europeisk politikk forskyver seg mot høyre! Establishment svarer: Det er tredveårene om igjen! Fascismen marsjerer.

I Sverige er dette gjennomgangsmelodi. I Norge nøler man, man merker at Sverige kanskje er ute på farlige veier. Når Fremskrittspartiet betegnes som «fascister i regjering» er det kanskje noe i veien med gangsynet?

Men det er ingen som for alvor reiser spørsmål om hvem som er høyreekstremister i dagens samfunn.

Svart

Jobbik

Det finnes tilløp til ekte fascisme i dagens Europa: Jobbik i Ungarn og Gyldent Daggry i Hellas er de mest eklatante eksempler. Det er ikke tilfeldig at de søker mot Putins Russland. Putin har helt klart sett et potensial i radikalisering i Europa i autoritær retning. Spørsmålet er om den politiske og mediale eliten har noen forståelse for faren?

Man kan ikke fraskrive seg sin egen rolle og sitt eget ansvar. Mer politisk korrekthet, økt trykk, flere sanksjoner, vil drive stadig flere europeiske borgere i autoritær retning. Det er aktører som Aftenposten og Hegghammer må ta stilling til. Skal de fortsette å opptre som leger som stiller diagnoser og behandler mennesker som syke eller vil de forsøke å forstå hva de snakker om?

Denne døvheten er det største problemet i dagens Europa. Man later som man ikke hører hva velgerne sier. Når EU-valget viser en tydelig bevegelse mot høyre tar man frem hakekorset. Det virker sikkert svært pedagogisk.

Noen ganger får man følelsen av at establishment ønsker seg en radikalisering og ekstremisme for å ha noe å henge deres analyser på. Slik sett vil Hegghammers forskning kunne gi økt legitimitet til en styrt radikalisering av befolkningen.

De nye fascistene

Aller verst blir det når forskere, mediefolk og politikere ikke tør konfrontere den nye fascismen. Det religiøse høyre oppfyller alle de kriterier som forbindes med klassisk fascisme: Den er dikotomisk – den inndeler folk i «med oss-mot-oss», den rettferdiggjør drakoniske tiltak mot sistnevnte, inkludert masseutryddelse, den er sterkt kvinnefiendtlig på grensen til det homoerotiske, akkurat som nazismen, den er ekspansiv, imperialistisk, og den er ikke bare jødefiendtlig, den er eksterministisk og drømmer om et Ragnarokk der jødene skal utslettes, slik at tusenårsriket kan oppstå.

SYRIA-CONFLICT-NUSRA

Dette programmet har vært synlig i lang tid, det har ideologiske røtter til 1920-årene, samtidig med oppkomsten til den klassiske fascismen. I dag er den en fullblown jihad, og den truer ikke bare Midtøsten, men hele den siviliserte verden. Akkurat som nazismen.

Så lenge Hegghammer og Aftenposten ikke klarer å se denne dødelige trussel for hva den er, vil fokuset på den klassiske høyreekstremisme kunne virke som en distraksjon.

Vi mangler begreper og analyser som forklarer hvorfor islamismen er den tredje totalitære bevegelsen i vår tid. Man er redd for å si navnet.

Det er et ytterst dårlig utgangspunkt. Man velger frivillig å stille seg selv sjakkmatt. Ikke rart folk blir urolige.

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også