Kommentar

Noen ganger kan et lite pip fortelle mye. Ivar Fjelds bok Den rødgrønne terrorøya er mer for en pamflett å regne. Alle faksimilene skygger for teksten,  som er fragmentarisk. Men denne lille boka sier noe som ikke tåles i dagens offentlighet. Fjeld sables ned i alt fra Bergens Tidende til den konservative kristne avisen Dagen.

Hva er det som er så farlig?

En forutsetning for all samtale er at man lytter. Men journalistene som stilte på pressekonferansen i Bondeheimen i Oslo tirsdag, gjorde ikke det. De stilte spørsmål, men det var ikke undersøkende, spørrende spørsmål. Det var spørsmål som angrep.

Denne ensidigheten er ikke ny for undertegnede som gammel NTB-journalist. Journalister opptrer som flokk, og det har i Norge avtegnet seg noen selvsagte sannheter. Den som våger å røre ved dem, får bråk. Da kommer angrepene, de er hissige, unisone, og det skal sterk rygg til å stå fast.

Hvis konservative Dagen ikke bare er kritisk, men fordømmende, er ikke da dommen rettferdig? vil noen spørre.

Hvis undertegnede ikke hadde vært til stede på pressekonferansen, ikke lest boken – og hvem får lyst til det etter slike anmeldelser? – så ville også undertegnede trodd at dette var et eksemplar av den sjeldne arten bedehusmennesker, som tror på bokstavelig oppfyllelse av Bibelens ord og dermed går seg vill politisk. En slik knusende dom feller redaktør Vebjørn Selbekk over Fjeld.

Men hans utsendte journalist Kristina Furnes’ spørsmål til Fjeld ble ikke stilt i god tro. De var konfronterende, villet misforstått, på grensen til det sjikanøse.

Rundjult

Hvis en journalist konsekvent stiller spørsmål på premisser som objektet ikke har, er noe galt. Den norske debatten er blitt slik at objektene finner seg i å bli «rundjult», dvs. de finner seg i at journalistene stiller dem til veggs ut fra premisser som ikke er deres, men som journalistene påstår er deres. I stedet for å be journalistene ryke og reise, svarer objektet så godt det kan at det er ikke det man mener. Men ved å godta journalistens fremstilling har man tapt i utgangspunktet.

Slik ble pressekonferansen en selsom demonstrasjon av at det ikke er mulig å diskutere Utøya på andre måter enn den offisielt vedtatte. Etterbehandlingen blir en slags damage control.

At journalister i «borgerpressa» opptrer som troll som lukter kristenmannsblod hver gang noen er Israel-vennlige på den lavkirkelige måten, er vi vant med. At konservative Dagen gjør det, er mer overraskende, og Kristina Furnes og Dagens presentasjon brukes som illustrasjon, også fordi den er bred.

Over to sider forkynner tittelen: – Palestina-støtte åpnet for terror på Utøya.

Her gjøres en direkte kobling mellom propalestinske standpunkter og terroren 22.7. Det er grov feiltolkning av Fjelds standpunkt, som, hvis den tas bokstavelig, automatisk eliminerer ham fra det seriøse ordskiftet.

Kausalkjede kun på én side

Men er det ikke en slik kobling det offisielle Norge med mediene i spissen gjorde rett etter 22.7.: at det fantes en direkte forbindelse mellom de forfattere Anders Behring Breivik siterte og hans handlinger?

Dette sporet kjøres det på fortsatt  – Dagen hadde for bare et par uker siden en artikkel der Bruce Bawer ble omtalt som en som «inspirerte» Behring Breivik – og nå gjelder det å skape en stor fortelling om fascisme som alle nye høyrepartier kan tolkes inn i. Det finnes altså en kausalkjede der ord blir til handling på høyresiden. Men det finnes ingen tilsvarende kausalkjede på venstresiden.

Fjeld foretar i sin bok er en mye svakere påvisning enn skylden som tillegges høyresiden – for kausalkjeden er en historie om skyld – og skyld er noe man ikke kan vaske vekk sånn uten videre. Den har et religiøst element. Av noe uforsonlig.

Fjeld benyttet uttrykket «ideologisk utglidning» om Arbeiderpartiets, og særlig AUFs, forhold til den palestinske saken og kampen. Arbeiderbevegelsen har befunnet seg i en glidebevegelse der man er blitt stadig mer propalestinsk.

Idealisme

De to partene har svært ulike virkelighetsoppfatninger, man skal jobbe hardt for å kunne ha et balansert syn. Arbeiderbevegelsen, Ap, AUF og fagbevegelsen – og en overveldende del av mediene – har heller valgt å være propalestinske og presentert det som idealisme.

Man tviholder på idealismen, og den gode vilje, og vil ikke høre på motforestillinger om ensidighet. Israel og israeleres verden har gradvis forsvunnet fra det offisielle Norges radar.

Det har gjort Norge til et spesielt sted. Norge begynner å få et omdømmeproblem internasjonalt pga sin fiendtlige holdning til Israel. Det spenner fra problemer jøder har i hverdagen til akademias Israel-fiendtlighet og den rødegrønne regjeringens ytterst kjølige holdning.

Vold og idealisme

Sann idealisme varer ikke lenge i møtet med volden i Midtøsten. Hvis man hevder at problemet ligger hos den ene part, som i dette tilfellet faktisk er Midtøstens eneste fungerende demokrati, kan det hende man får problemer med objektiviteten. Det kan hende at man vikler seg inn i selvmotsigelser. Prisen for å beholde idealismen kan bli en enda sterkere ensidighet.

Det ser ut til at det er dette som har skjedd med arbeiderbevegelsen. For å beholde engasjementet, har den lukket øynene for voldsutviklingen på palestinsk side: Man har ikke villet forholde seg til PA-styrets dobbeltkommunikasjon, til undertrykkelse, korrupsjon og til den mørke siden der hatet mot jøder holdes i live. Man har i den grad tatt palestinernes parti at man også blir med på ferden når «saken» kapres av islamister.

Norge har som stat gått inn i en meklerrolle med høye ambisjoner, uten å være klar over fallhøyden. Anerkjennelsen av den kortvarige samlingsregjeringen var ikke noe feilgrep. Det var uttrykk for en villet politikk.

Fjeld dokumenterer engasjementet for palestinerne: hvordan det er blitt stadig tettere og dypere. I 2006 ble Fatahs ungdomsorganisasjon offisiell samarbeidspartner for AUF. Det betyr noe. Det gikk en jevn strøm av AUF-ledere til Vestbredden og Gaza.

Palestina ble den store saken, Vietnam-krigen for en ny generasjon. Inndelingen var enkel: okkupant og undertrykt. Har ikke den okkuperte rett til å forsvare seg?

Under sommerleiren i 2010 opprettes en leir inne i leiren som kalles Palestina. Den omkranses av en «mur», og man må vise ID for å slippe inn. Raymond Johansen måtte vise ID.

Det er politisk teater. Men Fjeld er inne på noe riktig når han skriver at medlemmene dermed umerkelig sluker noen forestillinger om hvem som er hvem:

 

En av bannerne inn i «Palestina» krever «Fri Gaza». Den vitner om at Hamas-regimet er med i Rogaland AUF sin definisjon av «Palestina».

Å støtte Hamas sitt styre i Gaza er ikke en opplagt politisk sak for Fatah Youth. Dette banneret signaliserer ikke at Rogaland AUF mener at menneskene i Gaza må settes fri fra Hamas sitt udemokratiske og kvinnefiendtlige terrorstyre. Banneret vitner om at radikaliseringen av AUF på dette tidspunktet går utover den politiske plattformen til samarbeidspartneren PLO.

En av venstresidens mest effektive metoder har vært å få sympatisører til å sluke premisser hvis implikasjoner man ikke er klar over.

Slagordet «Fri Gaza» er et slikt budskap med mange skjulte meninger. Det lyder tilforlatelig. Gaza blir blokkert. Ja vel, men blir det ikke også blokkert fra egyptisk side? Og er det ikke slik at de som kontrollerer tunnelene, gjerne ser at grensen forblir stengt? Kunne ikke slagordet like gjerne bety «fri palestinerne fra Hamas»? Ut fra våre verdier både burde og kunne det oppfattes slik, men alle vet at det har kun én adressat: Israel.

Men hvis man forsvarer Gaza på en så sjablongmessig måte, blir det ikke da også automatisk et forsvar for Hamas?

Den diskusjonen tas ikke i Norge. Pressen er tvert om mer Hamas-vennlig og Israel-fiendtlig enn noensinne, jamfør siste krig.

Men de moralske anfektelser forsvinner ikke av den grunn; idealismen og engasjementet for Palestina ender opp som en støtte til eller godkjenning av et Hamas-regime som har «Sions vises protokoller» i sitt charter.

Da PLO skulle bli samtalepartner, måtte Fatah endre sitt charter til å godkjenne staten Israels eksistens. Det er liten eller ingen diskusjon rundt charteret til Hamas, til tross for dets eksterministiske retning.

Denne blanding av idealisme og vold er bakteppet for Fjelds bok. Han er bekymret for arbeiderbevegelsen og Norge.

For dette blir han utstøtt på lederplass av Vebjørn Selbekk. Av Dagen, som ellers kjører jødehat og Israel daglig. Fjelds oppgjør ble for tøft. Det traff et ømt punkt, på hjemmebane. Kanskje et punkt i Selbekks egen verden: hit, men ikke lenger. Men går man ikke lenger, blir forsvaret for Israel tomt.

For det er blandingen av idealisme og vold dagens Israel og Europas jøder trues av. Skal man gjøre noe med den, må man våge å ta et oppgjør med «idealismen» som lukker øynene for volden på palestinsk side.

Tar budbæreren

Fiendtlighet til Israel er ikke som fiendtlighet til et hvilket som helst land. Det rammer kjernen i vår kulturarv. Også på dette punkt later Den norske kirke og det offisielle Norge som om det ikke er noen forbindelse mellom kritikken av Israel og forholdet til vår historie og vår kristne tro.

Det dreier seg med andre ord om en massiv fordømmelse av en høyreside og en ditto massiv benektelse av tilsvarende sammenhenger for egen del.

Enhver som våger å røre ved dette komplekset, denne ensidigheten, fortrengningen og benektelsen, blir støtt ut i det ytterste mørke.

Det var selsomt å være vitne til hvordan BT-journalist Terje Valestrand bega seg inn i polemikk med Fjeld, og hvordan han var spydig mot professor emeritus Bernt T. Oftestad, som holdt et innlegg om nettopp offisiell norsk blindhet mot volden som kommer fra venstresiden.

Oftestad har selv fått oppleve den sjikanen og uthengningen som Fjeld nå utsettes for.

Det er ikke bra. Det er ikke bra for det norske demokratiet.

«Den som har ører, han høre», står det i Bibelen. Jeg hørte godt hva Fjeld sa og har lest boken. Det var noe helt annet enn det han tillegges.

Et dobbelt overgrep

Fjeld forsøker å si fra om en idealisme på avveie, om å innlate seg med krefter som sanksjonerer vold. Som sågar har antisemittiske skrifter i sitt charter.

Han kaller det ideologisk utglidning.

For dette blir han uthengt og tillagt meningen at han lager en kausalforbindelse mellom det idealistiske engasjementet for Palestina og terroren 22.7. Det lyder uhyrlig.

Men det er ikke det Fjeld sier.

Det er fortolkeren som selv lager en slik kausalforbindelse. Man leker blindebukk med seg selv. Man orker ikke erkjenne sin egen dobbeltrolle, sin maskepi med antidemokratiske krefter, og velger heller å projisere skylden over på andre. Det er et dobbelt ovegrep. Man frikjenner seg selv og dømmer en annen urettmessig.

Hvis denne versjonen får satt seg, vil det ikke bli noe moralsk oppgjør etter 22.7., da vil Utøya bli et politisk instrument for å bringe annerledestenkende til taushet. Dét er ikke å hedre minnet om de døde.

 

 

Ivar Fjeld

Den rødgrønne terrorøya

95 sider

Kolofon forlag

 

Både Erik Furnes i Indremisjonsforbundet og Rolf Kjøde i Normisjon reagerer sterkt på Ivar Fjelds utsagn.

 

AUF-ere blir triste og sinte av ny bok om Utøya.
Konspiratorisk, farlig og useriøst er ordene Bjørn Are Davidsen bruker om Ivar Fjelds Utøya-teorier.

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Tidligere-AUF-leder-skriver-bok-om-terroristreiret-Utoya-2835876.html

Les også

Hva med Syria? -
Halvmåne og hakekors -
Misjonering -
Nasjonale interesser -
Frieri -
Siv Jensen så rett -
Norge er med i krigen -
Hva terroren gjør -

Les også