Kommentar

Én ting er at en gruppe FpU-ere som stilte med Israel-flagg bakerst i 1. mai-toget i Stavanger ble angrepet – hva gjorde de der i det hele tatt? synes Stavanger Aftenblad å mene, som om vold er et legitimt svar, noe annet er at 1. mai-toget kun hadde to internasjonale paroler, og begge med brodd mot Israel.

Det setter FpU-ernes fredelige demonstrasjon i et annet lys. Det gjør den faktisk berettiget i den internasjonale solidaritetens navn, for hvor var parolene om Syria?

Det er avisen Dagens journalist Ove Eikje som har blikk for dette perspektivet, som i aller høyeste grad er politisk meningsfull.

Isolert sett kan man si at FpU-ernes stunt var unødvendig. Hvis man da ikke husker på at slike stunt har vært venstresidens privilegium i mange år. Men er det kun venstresiden som har lov til å provosere?

FpU’erne hadde et poeng. Selv om ikke avisene vil belyse det, så hadde deres aksjon et budskap.

I Syria har volden pågått i ett år og rundt 10.000 mennesker er drept. I en slik situasjon er det fagbevegelsen velger å beholde parolene mot Israel, og «glemmer» Syria. Det er utrolig.

Bergen

Saken gjelder ikke bare Stavanger, men også Bergen, der statsministeren talte. Den har derfor en rikspolitisk karakter. Den sier noe om arbeiderbevegelsens internasjonale engasjement.

Det var elleve sentrale paroler i Bergen. Ni handlet om Norge, og to fordømte Israel. «Opphev blokaden av Gaza» og «Staten Israel = Apartheid».

-Hvorfor er fordømmelse av Israel det eneste internasjonale tema i de sentrale parolene?

– Vi består av 83 fagforeninger, og representantskapet vedtar sentrale paroler i januar, og i år ble det disse to om Israel, svarer leder Ørjan Myrmel for LO i Bergen og Omland til Dagen.

– Men i Syria er det for eksempel full borgerkrig med det verste blodbad i verden akkurat nå. Hvorfor er dere ikke opptatt av dette i sentrale paroler?

– Vi er opptatt av forholdene i Syria og har hatt flere arrangement. Men da vi bestemte parolene i januar var det ingen som foreslo noe om Syria, sier Myrmel.

– Men er det ikke underlig at i stedet for å fokusere på de brutale forholdene i Syria – så velges to paroler mot Israel, det eneste demokratiet i området med frie valg og fri presse?

– Våre fagforeninger er opptatt av palestinerne og forholdene i Gaza. Men vi burde ha flere internasjonale paroler og det må vi ta med oss, medgir Ørjan Myrmel.

Samtalen er avslørende i all sin stusselighet. Det var ingen som hadde tenkt på Syria! Hva tenker man på i fagbevegelsen? Gjør det ikke inntrykk at Assads milits, agenter og soldater myrder og torturerer sivile hver eneste dag? Dette har vi fått på netthinnen i ett år. Forferdelig historier. Gjør det ikke inntrykk? Eller er det kun når israelerne gjør noe at man reagerer?

Det er politikk som refleks. Og disse refleksene er ikke sunne: for man ignorerer syrernes lidelser.

Er det egentlig refleksene – dvs en selv man er opptatt av. Kanskje heller ikke palestinerne betyr så mye? Det har journalist Abu Khaled Toameh tatt opp i flere artikler. Palestinerne har begynt å stille seg selv samme spørsmål, for vestlig presse skriver ikke om korrupsjonen og sensuren på palestinsk side, kun når israelerne gjør noe mot dem.

Down the road venter et ubehagelig oppgjør med vestlig ensidighet og et «engasjement» som kan vise seg å være mer orientert mot ens egen feelgod-følelse enn de man foregir å forsvare.

Felle

Venstresiden og arbeiderbevegelsen ser ikke at de dermed legger en felle for seg selv. Islamistene har gått voldsomt frem i Midtøsten. Deres Israel- og jødefiendtlighet ser ikke ut til å ha avtatt. Ved neste korsvei – når Israel foretar seg noe som innebærer vold – vil muslimer i Europa gå ut i gatene, og de vil ha sympatien til venstresiden i ryggen.

Man graver på en måte en grav for seg selv.

Les også

-
-
-
-
-

Les også