Sakset/Fra hofta

Pave Frans og Marcello Pera. Foto: Wikimedia Commons og YouTube.

 

Blant tingene som gjorde Oriana Fallaci (1929–2006) pessimistisk på Europas vegne, var det hun kalte «trippel­alliansen» mellom kreftene til høyre, til venstre og i kirken som er positive til masse­innvandringen, i særdeleshet den muslimske.

To skikkelser gav henne imidlertid en smule håp mot slutten av livet: Joseph Ratzinger, som tok navnet Benedikt XVI da han ble utnevnt til pave i 2005, og det italienske Senatets daværende president Marcello Pera – en filosofi­professor og ekte konservativ med sans for de kristne røttene, som ikke er ukjent for gamle Document-lesere (se f.eks. her, her og her). De to skrev sågar en bok sammen i 2004 med tittelen «Senza radici» – altså «Uten røtter», med den selv­forklarende under­tittelen: Europa, relativisme, kristendom, islam. Boken ble gitt ut på engelsk i 2007.

Siden den gangen er tyskeren Benedikt XVI blitt erstattet av den argentinske pave Frans, alias Jorge Maria Bergoglio. Både i stil og substans står F1 mye lengre enn B16 fra den konservative fløyen i Den katolske kirken, som viser tegn til perpleksitet over den nye pavens mange spontane utspill, ikke minst på det politiske området.

Ettersom denne perpleksiteten sjelden får noe større verbalt utløp, vekker det derfor en viss oppsikt at nettopp Marcello Pera, en venn av den forrige paven, går til front­alangrep på pave Frans i et intervju med Il Mattino den 9. juli (side 9, papir).

Samtalen mellom Pera og Napoli-avisens journalist Corrado Ocone fant sted dagen etter at paven hadde latt seg intervjue eksklusivt av ateisten Eugenio Scalfari, grunnlegger og mangeårig redaktør av den Roma-baserte venstre­orienterte storavisen La Repubblica (kan leses greit Google-oversatt til engelsk). Paven tok i den forbindelse et nokså splittende standpunkt, idet han tok til motmæle mot enhver politikk fra G20s side med sikte på å begrense masse­innvandringen til Europa. Han tok også til orde for et føderalt Europa.

Il Mattino: President, hva slags oppfatning har De gjort Dem om de stadige appellene fra pave Bergoglio om gjestfrihet overfor migrantene? Er det tale om en ubegrenset, betingelsesløs og total gjestfrihet?

Marcello Pera: Jeg forstår meg ærlig talt ikke på denne paven. Det han sier, lar seg ikke forstå rasjonelt. Det er åpenbart for enhver at ubegrenset gjestfrihet ikke er mulig. Det finnes et kritisk punkt som ikke kan overstiges. Hvis paven ikke forholder seg til dette kritiske punktet, men insisterer på en massiv, total gjestfrihet, spør jeg meg: Hvorfor gjør han det? Hvilken hensikt tjener det egentlig? Er det fordi han mangler det minimum av realitets­sans som forlanges av enhver?

Peras dom er ikke nådig, og han forkynner den med uvanlig harde ord:

Svaret jeg gir meg, er kun dette: Paven gjør det fordi han avskyr Vesten og ønsker å ødelegge den, og han gjør alt for å nå dette målet. På samme måte tar han sikte på å ødelegge den kristne tradisjonen, altså kristen­dommen slik den historisk har manifestert seg.

Hvis ting fortsetter som nå, mener Pera, vil Europa bli oversvømt – og både friheten og kristen­heten med den. Det får konsekvenser, mener han:

Det vil i så fall komme en reaksjon og en krig. Hvordan kan paven unngå å forstå dette?

Frans er en veldig politisk person, mener den tidligere senats­presidenten:

Tror De ikke at dette har med evangeliet og Jesu ord å gjøre? Er ikke pavens etikk kanskje den absolutte abstrakte over­bevisningens sådan, som ikke gjør regning med konsekvensene?

Absolutt ikke. Akkurat som det ikke finnes rasjonelle grunner, finnes det heller ingenting ved evangeliet som kan forklare det paven sier. Så er da også dette en pave som helt siden dagen han ble innsatt, kun har drevet politikk. Han søker billig applaus ved i det ene øyeblikket å opptre som FNs general­sekretær, i et annet øyeblikk som regjerings­sjef, i atter et annet sågar som fagforenings­leder, idet han griper inn i kontrakts­forhandlinger i en bedrift som Mediaset. Han utsyn er søramerikansk og identisk med den peronistiske rett­ferdighets­tanken, som ikke har noe å gjøre hverken med Vestens tradisjon for politisk frihet eller dens kristne opphav. Pavens kristendom er av en annen natur, og den er i sin helhet politisk.

Sekularister og folk som står til venstre politisk, synes plutselig ikke lenger det er noe problem med en politisk pave. Pera konstaterer at paven høster applaus hos dem for den minste banalitet.

Ocone henleder oppmerksom­heten på at paven under intervjuet med Scalfari nevner USA, Kina, Russland og Nord-Korea i samme åndedrag idet han kritiserer stats­makter med et «forskrudd syn på verden»:

Er det ikke nokså bisart å sammenligne et demokrati av gammel dato som USA med sterkt autoritære, for ikke å si totalitære, land?

Jo, det er det. Men det overrasker meg ikke i lys av det jeg alt har sagt. Paven gjenspeiler alle de søramerikanske fordommene mot Nord-Amerika, mot markedet, friheten og kapitalismen. Slik ville det ha vært selv om Obama fortsatt hadde vært president, men det er ingen tvil om at pavens tanker i dag smelter sammen i en farlig miks med en stemnings­bølge mot Trump som er utbredt i Europa.

Avisen innvender at det ikke er noe nytt at paver driver med politikk. De har opptrådt splittende før også, men det paver sier om verdslige spørsmål, er ikke bindende for katolikker. Pera nyanserer kritikken, og sier at det må ses i sammenheng med resten av hans virke:

Bergoglio er lite interessert, om overhodet, i kristen­dommens lære, i det teologiske aspektet. Og dette er utvilsomt noe nytt. Denne paven har tatt kristen­dommen og pakket den inn i politikk. Det han sier, er tilsyne­latende basert på Skriften, men i virkelig­heten er det voldsomt sekulært. Bergoglio bryr seg ikke om sjelens frelse, men kun om sosial sikkerhet og velferd. Hvis man så ser nærmere på det han sier, kan man ikke unngå å bli foruroliget av at det risikerer å utløse en ukontrollerbar politisk og religiøs krise. Hva det første angår, oppfordrer han våre stater til å begå selvmord og inviterer Europa til ikke lenger å være seg selv. Til det andre kan jeg ikke unngå å legge merke til at et skjult skisma er i ferd med å ta form i den katolske verden.

I lys av kirkens og verdens turbulente historie virker det nokså usannsynlig at en snart 81 år gammel leder av kirken alene kan fremkalle et skisma. Peras analyse av kirkens utvikling det siste halve århundret er ikke desto mindre interessant:

Jeg vil si at det er hele det annet vatikan­konsils revolusjonære radikalitet og omveltning som omsider har slått ut i full blomst. Dette er ideer som fører til Den katolske kirkens selvmord, men de ble hevdet og rett­ferdig­gjort på den tiden og ved den anledningen. Man glemmer at konsilet fant sted før student­opprøret, den seksuelle revolusjonen og omveltningene av sedvaner og levevis. Konsilet skjedde forut for alt dette, og frem­provoserte det på en måte. Oppdateringen av kristen­dommen sekulariserte kirken sterkt. Den gav støtet til dypt­gripende forandringer som risikerte å avstedkomme et skisma, selv om det ble forhindret og holdt i sjakk i årene etterpå. Paul den sjette var medgjørlig, men ble selv offer for det hele. De to store pavene som etterfulgte ham, var fullstendig klar over hva slags konsekvenser som var blitt utløst, men de prøvde å styre og begrense dem. De inntok et tragisk syn på realitetene. De gjorde motstand, og de forsøkte å megle mellom tradisjonen og det nye. Det gjorde de aldeles utmerket. Utviklingen var blitt bremset, men nå er disse tømmene blitt løsnet. Det er samfunnet og den jordiske byen de dominerende delene av det kirkelige hierarkiet har i tankene, ikke frelsen eller den himmelske byen. Det er menneske­rettig­hetene, alle sammen uten unntak, som er blitt kirkens kompass og ideelle referanse. For tradisjonen og Guds rettigheter er det nesten ikke plass igjen. I alle fall tilsyne­latende. Bergoglio føler seg og lever helt fritatt fra tradisjonen.

Pera merker at det murres på grunnplanet i kirken:

Jeg bor i provinsen, og jeg merker at en del av geistlig­heten, over­raskende nok særlig de yngste blant dem, blir målløse og satt ut av visse ting som paven sier. For ikke å snakke om at mange enkle menneskene som allerede føler problemene som migrantene skaper i våre periferier. De blir irritert av å høre snakk om betingelsesløs gjestfrihet. De eldste og middel­aldrende prestene står derimot på Bergoglios side, hva enten det skyldes konformisme, opportunisme eller over­bevisning. De vokste også opp i det kulturelle klimaet på 1960-tallet som gav opphav til bestemte valg. Nettopp derfor snakker jeg om et dypt, latent skisma. Men paven ser ikke ut til å bry seg om det.

Pera er pessimist, men helt uten håp er han likevel ikke. De konservative kan gjenvinne initiativ:

Hvordan kan man komme ut av denne krisen? Hva håper De på?

Jeg ønsker meg en pave som tar opp og bærer Vestens og dens verdiers kors, en som ikke drømmer om Vestens tilbakegang.

En slik pave ville uansett befinne seg i omgivelser som langt på vei har kastet vrak på elementene som utgjør den vestlige tradisjonen, kulturen og identiteten. Hvordan holder man fast på disse tingene i en tid hvor alt flyter?