Nytt

Under en konferanse som den 22. oktober ble holdt til minne om pave Johannes Paul II (1920–2005) i Bienno i Italia, fikk de tilstedeværende oppleve et nokså uvanlig vitnesbyrd fra en av deltagerne.

Under et innlegg holdt av Mauro Longhi fortalte denne presten – som tilhører den katolske bevegelsen Opus Dei, og var en del av den tidligere pavens innerste krets – om tiden de to tilbrakte sammen under en rekke fjellturer i tiden 1985–1995.

Den mest oppsiktsvekkende delen av innlegget dreide seg om en profeti som Johannes Paul II hadde i mars 1993, da de gikk i fjellene i Gran Sasso i Italia. De har tatt en rast i bakken, gumler på hvert sitt rundstykke og prater om løst og fast. Med ett blir paven alvorlig. Longhi forteller:

Han skifter toneleie. Stemmen hans skifter. Han sier: «Hør her, fortell om det, fortell om det til dem du møter i kirken i det tredje årtusenet: Jeg ser kirken rammet» – og han lar meg få del i nattlig åpenbaring. Paven fikk gjerne slike klokken to eller tre om natten. «Jeg ser kirken i det tredje årtusenet rammet av en dødelig plage, dypere, mer smertefull og dødeligere enn plagene i dette årtusenet, som er de to plagene kommunismen og den nazistiske totalitarismen. Og den plagen er islamismen. De kommer til å invadere Europa.»

Uttalelsens autentisitet er det ingen tvil om, all den tid et opptak av det halvannen time lange foredraget er offentliggjort av det konservative katolske nettstedet La Nuova Bussola Quotidiana – en mulighet Longhi neppe hadde i tankene. Ordene faller etter ca. 49 minutter av opptaket. Det aktuelle utsnittet av talen er her:

Johannes Paul II sier deretter at han har sett for seg hvordan horder fra vest til øst, fra Marokko, Libya, Egypt og enda lenger, kommer til Europa:

«De vil invadere Europa. Europa vil bli som en kjeller: antikviteter, halvmørke, spindelvev. Familieminner. Dere, kirken i det tredje årtusen, må holde invasjonen tilbake. Ikke med våpen, våpnene vil ikke være nok, men med troen, levd med fullstendighet.»

Tjuefire år senere er det lett å se at paven var inne på noe i sin profeti. Spørsmålet som melder seg, er: Gjorde han egentlig nok?

Oriana Fallaci (1929–2006) syntes ikke det. Hun filleristet ham i tiden etter 11. september for ikke å ha konfrontert islam med den samme kompromissløsheten som han hadde vist overfor kommunismen. Han forstod islam like godt som henne, mente hun, og selv om hun forstod lederskapets kompromisser, behovet for varsomhet og det delikate ved situasjonen, måtte hun likevel spørre: Hvorfor tidde han stille?

Som Vatikanet-redaksjonen hos La Stampa bemerker i en artikkel om saken (på engelsk her), var ikke paven helt konsekvent i sin omgang med islam. Under et besøk i Casablanca i 1985 gikk han, muligens av høflighet, langt i å fremme den samme tilnærmingen mellom islam og kristendom som kristenlivet plages av i dag: Vi tror alle på én Gud, og er alle Abrahams barn etc. Han var også den første paven som besøkte en moské.

I et hyrdebrev i 2003, Ecclesia in Europa, skrev paven mer sobert om nødvendigheten av et «korrekt» forhold til islam, med bevissthet om begrensningene som lå i det «betydelige avviket mellom den europeiske kulturen, som har dype kristne røtter, og det muslimske tankemønsteret». Selv kom han ikke lenger med den saken, og hans etterfølger Benedikt XVI, som har en korrekt forståelse av islam, fikk et kort mandat.

Kanskje er det ikke noe som i dag truer Den katolske kirkens enhet mer enn forholdet til islam. Det pågår nokså sikkert en maktkamp mellom fløyene som står for henholdsvis avvisning og sameksistens. At Mauro Longhis vitnesbyrd om pave Johannes Paul den andres profeti offentliggjøres, kan anses som et symptom på denne konfrontasjonen.

 

Kjøp Christopher Caldwells – Revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten her!