Nytt

Pave Frans har gjennom mesteparten av sitt noe over fire år lange virke møtt migrasjonens drama med å fremheve plikten til gjestfrihet, men nå ser det ut til å komme litt nye toner fra sjefen i Vatikanet. Er det et resultat av lang tids signaler?

I et intervju paven har gitt til La Repubblica etter et besøk i Colombia, sier han at det er legitimt for et land som Italia, som har gjort mye for migranter, å spørre seg om det har nok plass å tilby, og om nødvendig stanse tilstrømningen av varsomhetsgrunner dersom antallet blir uholdbart. For den som styrer, sier han, er det ikke nok bare å åpne hjertet: Vedkommende må også spørre seg om det er mulig å integrere alle.

Denne overraskende vendingen fra pavens side – som i motsetning til sin forgjenger Benedikt XVI ikke har hatt for vane å si at ikke bare individer men også stater har legitime behov – kommer trolig som en lettelse for mange katolikker på grunnplanet. Som overalt ellers i Vesten er også romerkirken blitt preget av kløften mellom folk og elite, og på denne måten gir paven en håndsrekning til folk som har følt seg fremmedgjort av noe som nærmest har grenset til migrant-fetisj i kirkelige miljøer.

Innsikten i migrasjonens verdslige sider, som man kunne ha ønsket seg at statsmenn ikke trengte hjelp til å skaffe seg fra kirkens menn, har ikke nådd paven spesielt raskt. Det nærmer seg halvannet år siden Oxford-professor Paul Collier i en artikkel i Catholic Herald skrev at Europa er blitt ført på villspor av kun å lytte til hjertet i migrasjonsspørsmål. Også kirken er havnet i moralsk forvirring, skrev Collier, innen han slo fast at europeiske stater har rett til å beskytte seg selv og sine egne uheldige.

Hvor langt fremskreden den trykkende stemningen har vært internt i Den katolske kirken, kom tre dager før Frans’ uttalelser i Roma-avisen til sjeldent uttrykk i et åpent brev til paven fra den franske katolske forfatteren og islamkritikeren Henri de Saint-Bon.


Henri de Saint-Bon. Stillbilde: YouTube.

 

Brevet ble offentliggjort tidsskriftet Liberté Politique, utgitt av den konservative tenketanken Fondation de Service Politique, som etter eget utsagn er forpliktet på de jødisk-kristne verdier. Forfatteren legger der for dagen en for den katolske verden såpass sjelden kombinasjon av ærbødighet mot paven og lærd opposisjon til den samme, at det fortjener å gjengis i sin helhet:

Hellige Far,

Idet jeg støtter meg til katolsk kirkerett tar jeg meg med største respekt den frihet å meddele Deres Hellighet min rådvillhet vedrørende Deres uttalelser om migrasjonen til Europa.

Disse har rent faktisk såret undertegnede som engasjert praktiserende katolikk, og dypt fornærmet en franskmann som er stolt av sin nasjon. Som enhver annen borger har jeg plikt til å beskytte og bevare den.

Det er min innerste overbevisning at disse uttalelsene:

  • ignorerer tanken om nasjonen som ethvert samfunns naturlig konstituerende element, enda Gud valgte seg et folk, Israels folk; Den hellige Paulus henvendte seg til folkeslagene tessalonikerne, kolosserne og korinterne som sådanne; og Den hellige Johannes Paul II for noen år siden lovpriste Frankrike som «Kirkens eldste datter»;
  • demonstrerer en viss forakt for Europa, som har gitt verden så mange helgener gjennom to tusen år;
  • oppmuntrer afrikanere og andre til å bryte opp fra sitt hjemlige miljø – med all den menneskelige dramatikk som følger – all den tid de skaper en tiltrekningskraft hvis virkning går rett til kjernen av disse menneskenes utvalgte land.

Hva angår nestekjærligheten, er det noe vi etter mitt skjønn skylder utlendinger på gjennomreise eller midlertidig opphold. Såvidt jeg vet betyr ikke det at man er permanent forpliktet til å gi noe å spise og drikke til den som bryter seg inn hjemme hos deg og pålegger deg sin egen lov. Hva vil Deres Hellighet gjøre hvis migranter skulle slå seg permanent ned i hjertet av Vatikanet, kanskje i Domus Sanctae Marthae, for siden å tvinge igjennom bygging av en moské og feiring av ramadan? Nå er naturligvis ikke alle migrantene muslimer, med det er mange som ønsker å påtvinge Europa islam.

Det er uansett ingen av våre hellige tekster som har oppmuntret folk til å komme og slå seg ned hos andre og forandre deres lover. Kristus forlangte aldri at noen skulle komme og bosette seg i Nasaret. Gud hjalp derimot Israels folk til å vende hjem igjen, hva enten det hadde slått seg ned i Egypt eller ble tvunget til Babylon. Og tør man minne om at encyklikaen «Rerum Novarum» beskrev forflytning av folkeslag som skadelig?

Endelig sier Den katolske kirkens katekisme i sin paragraf 2241 at «innvandrere er forpliktet til respektfull anerkjennelse av vertslandets materielle og åndelige arv, samt til å lyde dets lover og gjøre sin plikt». Det er beklagelig at Deres Hellighet aldri har minnet om dette.

Vær vennligst forsikret, Hellige Far, om min aller største aktelse og respektfulle følelser som undersått.

«Måtte dette brevet gjøre sitt for å få paven til å reflektere over de uberegnelige konsekvensene av sine standpunkter», tilføyer tidsskriftets redaktør François de Lochner.

Nå er det ingen helt enkel oppgave å være pave, ikke minst fordi det å sørge for at kirken forblir samlet, utvilsomt er som å bære sprikende staur. Lederskapets kompromisser krever sitt, og resulterer fra tid til annen i uforståelige avgjørelser.

Det spørs vel imidlertid om ikke paven hittil har inntatt en altfor ideologisk posisjon i migrasjonsspørsmålet. Når en staur som den hardcore-katolske Henri de Saint-Bon spriker, er det all grunn til uro. Det han legger for dagen, er noe så sjeldent for pavetro personer som opprør.