Gjesteskribent

Pave Johannes Paul II ser en due slå med vingene forbi leiligheten hans i Vatikanet. Johannes Paul II er en av de paver som har satt sterkest preg på sin samtid. Han satt i den viktige perioden 1978-2005. I juli 2013 opplyste Vatikanet at man setter i gang prosessen med å erklære ham som helgen. Det er registrert to undre som tilskrives ham. Foto: Max Rossi / Reuters / Scanpix

Resett-journalisten Henrik S. Werenskiold har lagt ut en en artikkel (06.02) om de tre siste pavene: Johannes Paul II, Benedict XVI og Frans. Temaet er deres politiske profil. Men det kildeunderlag som forfatteren  nytter, er først og fremst bidrag i amerikanske aviser. Det blir vel spinkelt. Pavelige originaldokumenter vises det ikke til. Og det foreligger allerede en god del litteratur – også på norsk – særlig om de to førstnevnte pavene. Journalisten er kan hende ukjent med det.

Vatikanets utenrikspolitikk – fra antikommunisme til teologisk konservatisme til globalisme

Werenskiold fremhever pave Johannes Pauls antikommunisme. Under forgjengeren, pave Paul VI, hadde Vatikanet ført en fruktesløs dialog med representanter for kommunismen. Den nye paven fra Polen visste av egen erfaring hvordan kommunistene arbeidet, og tok straks grep mot deres etterretningsvirksomhet ved pavestolen. Det ideologiske oppgjør med kommunismen, som pave Johannes Paul begynte i Polen og som han effektivt fortsatte etter at han ble pave, plasserer Werenskiold innen  rammen av vestmaktenes østpolitikk. Det blir for grunt og for smalt. Dette var et ideologisk oppgjør med en totalitær verdensanskuelse, som førte til at menneskets verdighet og frihet ble krenket. Paven som selv var en viktig deltaker ved Det annet vatikankonsil, fulgte konsilets lære i sin kamp mot kommunismens totalitære menneskeforakt. Menneskeforakt og ateisme hørte sammen. Både i øst og vest.

Werenskiold berører ikke den grunnleggende motivering for Johannes Pauls kamp mot kommunismen. Det gjør at han også overser det skarpe kulturpolitiske og etiske oppgjør som denne paven hadde nettopp med de vestlige stater. Under 1900-tallet hadde pavestolen gått skarpt ut mot krenkelsene av menneskeverdet i den vestlige kultur, så vel i USA som i Europa. I 1930 var paven alene om fordømme tvungen sterilisering av «mindreverdige» mennesker (Casti cannubii. encyklika av pave Pius XI). Lenge før «Det tredje rike» var slikt blitt praktisert i USA.

I 1995 fulgte pave Johannes Paul opp denne tradisjonen med sin encyklika Evangelium Vitae . Det var der han brukte begrepene: «livets og dødens kultur.»  «Dødens kultur» hadde bredt seg i den vestlige verden, ikke bare i mentalitet, men også ved lovgivning. Paven pekte på hvordan statene hadde sikret fri adgang til «selvbestemt abort». Pave Johannes Paul lar seg så visst ikke innrullere i vestlig politikk. Werenskiold tegner et bilde av pave Benedict XVI som er svært lite dekkende. Benedict blir fremstilt som en introvert fagteolog. En katolsk «sjåvinist». Werenskiold karakteriserer pave Benedict slik: «Vatikanets utenrikspolitikk under Benedikt XVI var derfor nesten ikke-eksisterende, og på ingen måte (en) uavhengig og kritisk stemme til Vestens politikk generelt.»

Kirken er verdens salt og lys, slo Benedikt fast, da han ble pave i 2005. Det han la vekt på, var at kirkens  nærvær i verden skulle omforme den i og ved kjærligheten. Det hindret ikke at han samtidig var han en viktig deltaker i den internasjonal debatten den moderne kulturens og statens fremtid. Berømt er hans meningsutveksling med Jürgen Habermas om dette spørsmål.  Den europeiske identitet var et viktig tema innen i EU ved begynnelsen av 2000-tallet. Hva var de europeiske verdier? Paven engasjerte seg sterkt og fremhevet den arven Europa hadde med seg fra Jerusalem, Athen og Roma.  Han drøfter rettens og naturrettens vilkår, frihet og tvang i det moderne samfunn. Hans taler i viktige politiske forsamlinger er samlet og utgitt.

Å skrive  om pavestolens politikk under pave Frans byr  på en del utfordringer. Den nye paven er ingen teoretiker, men en praktisk orientert kirkeleder. Han har iscenesatt seg selv som en annerledes pave – egalitær med vilje til å komme fattige og forkomne til hjelp. Han formaner statsledere særlig i Europa og USA til å ta imot mange flere immigranter og flytninger. Han har også kommet med sine formaninger  om å ta de økologiske utfordringer på alvor. Men hverken innad i Kirken eller utad mot verden duger slike formaninger i lengden. Han formaner oss til å tenke på naturmiljøet. Men han tar stadig fly, men enn noen annen pave. Her adskiller han seg ikke fra andre. Han ber statene i Europa (og andre land) om å åpne sine grenser for immigranter/flyktninger. Men hvor mange flyktningeleirer er det i Vatikanstaten? Pave Frans har en tvetydig profil som i lengden vil svekke pavestolen. Han er en autoritær pave. Men det er  ikke nok. Man må kunne ha tillit til ham.