Sakset/Fra hofta

Det hvite hus og Vatikanet kan trygt sies å være to av de viktigste institusjonene i den vestlige sivilisasjon. Den dynamikken som måtte oppstå i et spenningsfelt mellom paven og den amerikanske presidenten, henholdsvis den mektigste religiøse og politiske lederen i verden, er derfor særdeles relevant for resten av oss.

I den turbulente tiden vi lever i – med massemigrasjon, islamsk fundamentalisme, finansiell ustabilitet og teknologiske omveltninger – har ledelsen for disse to institusjonene på flere måter gått hver sin vei. For med Donald Trump som USAs president har Det hvite hus gått i en høyrepopulistisk og haukeaktig retning, mens Vatikanet til sammenligning nesten fremstår som venstreglobalistisk og dueaktig under lederskapet til pave Frans.

Begge ledere møter motstand på hver sin hjemmebane, men det finnes også elementer i dette som forbinder de to arenaene. Disse forbindelseslinjene er tema for en lang artikkel i det venstreliberale østerrikske tidsskriftet profil den 27. februar 2017. I følge artikkelforfatterne Thomas Migge, Martin Staudinger og Robert Treichler har det globale populistiske opprøret kommet til Petersplassen, intet mindre.

Tidsskriftets analyse begynner imidlertid med det man kan oppfatte som et gryende konservativt opprør internt i Den katolske kirken. Pave Frans har tilsynelatende skapt seg fiender i det høye presteskapet av minst tre grunner: en egosentrisk, en politisk og en åndelig.

St. Peters argentinske etterfølger har for det første kritisert det geistlige hierarkiet skarpt for å være for opptatt av makt og av luksus som fine biler, klær og boliger. For det andre har han inntatt en mer forsonlig linje overfor islam enn sin forgjenger Benedixt XVI. Og moralteologisk har paven for det tredje beveget seg i liberal retning med sitt hyrdebrev Amoris Laetita (kjærlighetens glede), som har skapt misnøye i konservative kretser fordi Frans her åpner for at skilte personer som har giftet seg på nytt, under visse betingelser kan motta sakramenter, fremfor alt nattverden.


Kardinal Raymond Burke. Foto: Alessandro Bianchi/Reuters/Scanpix

I dette landskapet finnes det mange skikkelser, men fremst blant kritikerne av det sistnevnte står den amerikanske kardinalen Raymond Burke. Sammen med tre andre kardinaler offentliggjorde han en serie dubia, altså tvilsspørsmål, til pavens skrift – en form for innvendinger som er legitime, men ansett som nokså skandaløse når de skjer offentlig, til tross for at de målbærer ideer som er svært vanlige blant konservative katolikker.

En bemerkelsesverdig ting er at Burke pleier vennskapelige forbindelser med Steve Bannon, også han katolikk og perpleks overfor paven. Burke gratulerte Bannon personlig etter Trumps valgseier, men det fantes en forhistorie: De to møttes og fant straks tonen i 2014, da Bannon kom til Roma for å dekke helligkåringen av pave Johannes Paul II for Breitbart News.


Sjefsstrateg i Det hvite hus Steve Bannon. Foto: Joshua Roberts/Reuters/Scanpix

Dette vennskapet vekker uro blant progressive og venstreorienterte strømninger i kirken, til tross for at Trump/Bannon og Vatikanet er enige om en rekke saker, eksempelvis abortsaken. For mange høyreorienterte katolikker, særlig på det mer populistiske grunnplanet, ville det derimot virke beroligende hvis paven nærmet seg Trump for eksempel i islamspørsmålet. Det er neppe nært forestående. Paven har i alle fall strippet Burke for makt etter offentliggjøringen av dubia. Det østerrikske tidsskriftet spør seg om det er i ferd med å oppstå en høyepopulistisk allianse mot paven.

Mannen som introduserte Burke og Bannon for hverandre, var Benjamin Harnwell, som grunnla den katolske organisasjonen Dignitatis Humanae Institute – arrangøren av konferansen i Vatikanet hvor Trump talte samme år, og blant annet omtalte islam som en eksistensiell trussel mot den vestlige sivilisasjonen, som han anser som jødisk-kristen.

I profil finner man et interessant intervju med Harnwell, som legger for dagen en helt annen forståelse av samtiden enn den paven gir uttrykk for:
  

profil: I 2014 inviterte De Stephen Bannon, som idag er sjefsstrateg for Donald Trump, til å tale under en konferanse i regi av Deres institutt. Senere kunngjorde De at De ville samarbeide videre med ham. Hvordan kunne et slikt samarbeid se ut?
 
Benjamin Harnwell: Den vestlige sivilisasjon opplever en eksistensiell krise. På grunnlag av de prinsippene Bannon fremla i 2014, kan Dignitatis Humanae Institute samarbeide med Trump-administrasjonen – spesielt med henblikk på å styrke det jødisk-kristne grunnlaget for den vestlige sivilisasjon.

Er det ikke litt uvanlig å forvente noe slikt fra Det hvite hus?

Uvanlig? Jeg tror at det er uvanlige tider. Trykket mot den vestlige verden er uvanlig, og fornemmelsen Bannon har identifisert disse problemene med, er også uvanlig. Det er klart at med Brexit og Trump-revolusjonen går de hevdvunne ideene om politikken mot slutten.

På spørsmål utdyper Harnwell hvordan han oppfatter det nevnte trykket:

Dette er ikke en ny utvikling, men trykket er av en intensitet uten sidestykke. Det har bygget seg opp i Europa og USA siden slutten på den andre verdenskrigen. De to viktigste faktorene er den militante sekularismen som ønsker å forby alle tegn til kristen tro fra det offentlige livet, og det økende nærværet av den militante islamismen i Europa og USA.
 
Kunne den såkalte Trump-revolusjonen etter Deres mening føre til et vendepunkt?
 
Absolutt! For å ta Trumps seier, så er den en del av en global strømning, et slags opprør som ledes av folkene mot det rådende establishment. I USA handler det om Tea Party-bevegelsen og om bevegelsen som hjalp Donald Trump til seieren. De holdes oppe av normale mennesker som intuitivt har forstått at regjeringene ikke lenger representerer deres interesser, men den globale elitens sådanne.

Samtalen går over til møtet mellom Burke og Bannon, som Harnwell kaller likesinnede:

De fikk umiddelbart respekt for hverandre. Begge har irsk-amerikansk bakgrunn, begge kommer fra arbeiderklassen, og begge er sentrale aktører i en kamp som man i USA kaller «kulturkrigen».

Intervjuerne mener å konstatere at det handler om maktkamp:

Tre år senere sitter Bannon i Det hvite hus. Burke har derimot mistet mye av sin makt under pave Frans.
 
Det sies. Men Burke blir i høyeste grad respektert av en av de mektigste mennene i Det hvite hus. I mine øyne virker ikke det som noe tegn på at han mangler innflytelse.
 
Islamsk fundamentalisme, migrasjon, homoekteskap, abort: Er dette temaer som begge kan samarbeide om?
 
Jeg tror det hersker en generell bevissthet om at dette er fundamentale ting som definerer det 21. århundre.

Det kan altså se ut som om Bannon ønsker seg en slags allianse for sivilisasjonen, hvor han mener at kirken bør ha en sentral plass, men at den sittende paven er til hinder for dette.

Internt i kirken er det mange som er enige i at den vestlige sivilisasjonen er truet, og som gjerne skulle ha sett at kirken inntok en mer aktiv rolle. Men det er lite trolig at konservative katolikker på grunnplanet ønsker å bli med på noe konservativt opprør mot Frans.

Dette handler ikke nødvendigvis om at de konservative er mer pavetro enn de progressive, for lojalitetskravet overfor paven er begrenset til spørsmål om tro og moral, og omfatter ikke politikk. Et politisk opprør mot en moralsk autoritet vil for de fleste smake av urent trav, uansett hvor mye katolske hardlinere misliker pavens linje i innvandrings- og islamspørsmål.

Det betyr ikke at den konservative, populistiske strømningen forblir uten innflytelse. Også paven må spille kortene sine riktig for å holde kirken samlet.

En mann som Bannon tenker nok også langsiktig. Frans er 80 år, og Benedikt XVI har satt presedens for at man kan gå av på grunn av høy alder. En «sivilisasjonsallianse» kan kanskje oppstå ved neste korsvei.

Et møte mellom Trump og pave Frans ville likevel omfattes med stor interesse. Et amerikansk statsbesøk til Italia i mai er blitt antydet. Uttrykket «de to kulturer» kan her anta en helt ny dimensjon.

Mest lest

En stille invasjon