Gjesteskribent

Den «internasjonale samfunnet» viste ingen sorg ved mordet på Rafiq Tagi. En ukjent feiging stakk ham i ryggen, for deretter å stikke av. Han «var veldig nervøs og sa ikke et ord,» sa Tagi før skadene gjorde ham bevisstløs. Index on Censorship prøvde å ringe med alarmklokkene. Men siden Tagis morder etter all sannsynlighet var tilhenger av et religiøst snarere enn et politisk tyranni, gikk den 61 år gamle aserbajdsjanske journalistens og litteraturkritikerens død nesten upåaktet hen.

foto: Rafik Tagi

Etterhvert som den arabiske våren blir til vinter, burde flere merke seg det. Menn og kvinner av Tagis støpning er under angrep overalt. I Tunisia vinner den religiøse høyresiden i form av Ennahda-partiet et flertall av stemmene i det første valget etter diktaturets fall. BBC og The Guardian hyller dets ledere som «moderate islamister». Islamistene demonstrerer deretter sin moderasjon ved å angripe en TV-stasjon som sender Persepolis, tegnefilmversjonen av Marjane Satrapis historie om kvinneundertrykkelsen i Iran, for deretter å trekke den for domstolene, tiltalt for å undergrave «moralen og hellige verdier». I Egypt begynner demonstrantene på Tahrir-plassen å innse at Det muslimske brorskapet ikke er deres allierte, og til og med vestlige optimister begynner å se det ulveaktige blikket hos islamistene når de beskuer egyptiske kristne med tanke på en pogrom. I Aserbajdsjan stikker i mellomtiden en nervøs mann Rafiq Tagi i ryggen, og overlater ham til sin skjebne uten å si et ord.

Siden ingen andre i Storbritannia vil skrive en nekrolog over ham, skal jeg gjøre så godt jeg kan. Tagi var en fiende av undertrykkelse i alle sine former. Han var i opposisjon til Aserbajdsjans sekulære diktatur, hvis olje- og gassreserver gjør det populært blant regjeringer verden over. Aliyev-familien har gjort landet til sin eiendom. Ilham Aliyev, sønn av den tidligere KGB-offiseren som tok makten etter kommunismens fall, er nå dets leder. Det folk i Vesten får vite om dette landet langt borte, om noe, kommer fra det engelskspråklige magasinet Baku, en glanset blekke som Condé Nast burde skamme seg over å utgi. Baku viser den klassiske forbindelsen mellom søppelkultur og søppelpolitikk ved å skrive om mote, moderne kunst, filmstjerner og Aserbajdsjan vakre natur. Magasinet unnlater å gi behørig plass til regimets trakassering av opposisjonen. Det nevner heller ikke regimets forkjærlighet for penger, som har fått Transparency International til å plassere Aserbajdsjan på 134.-plass av 178 land på sin globale korrupsjonsindeks, eller amerikanske diplomater til å sammenligne dets ledere med den kriminelle Corleone-familien. Bakus unnlatelsessynder er mindre overraskende når man får vite at redaktøren heter Leyla Aliyeva og er Ilhams datter.

Tagi ønsket også å — eller syntes han måtte — motarbeide den religiøse undertrykkelsen, og han meldte seg frivillig til den tofrontskrigen liberale mennesker må kjempe i så mange land med muslimsk flertall. Hans religiøse fiender visste det, og blinket ham ut for avlivning. Tagi lot Muhammed komme ufordelaktig ut av en sammenligning med Jesus, idet han hevdet at kristendommen førte til demokrati og menneskerettigheter i Europa, mens islam førte til «østlig despotisme». Aserbajdsjanerne må innføre sekularisme for å bli frie, sa han.

Jeg ville ha hevdet at undertrykkende monarkier og imperier er blitt støttet av vestlige religioner gjennom det meste av deres historie, og at Tagi således var for snill med disse. Men det var ikke diskusjon motstanderne hans var ute etter. Den aserbajdsjanske staten fengslet ham, og Irans storayatollah Fazel Lankarani gav sine tilhengere ordre om å drepe ham. Tagi slapp ut av fengsel, og fortsatte å skrive. En av hans siste artikler inneholdt et angrep på det iranske teokratiet.

Det var sannsynligvis iranerne eller lokale islamister som sørget for å få ham drept. Men siden Tagi snakket og skrev som om han var en fri mann uten noe å frykte fra den diktatoriske makten, kan man ikke utelukke at statlige agenter var involvert. Den liberale aserbajdsjanske forfatteren Emin Milli fortalte meg at Tagi så ut til å være på bedringens vei på et statlig sykehus, hvoretter tilstanden hans forverret seg. Han lurte på hvordan det kunne ha seg. Han var like mistenksom overfor Vestens manglende interesse for mordet på en forfatter, hvis «forbrytelse» hadde vært å si sin mening. Han hadde prøvd BBC, avisene… alle han kunne komme på, og ingen bortsett fra Index on Censorship var interessert. «Hvorfor bryr de seg ikke?»

Milli har en rørende enkel tro på ytringsfrihetens kraft, men spørsmålet hans var ikke så naivt som det hørtes ut. Han visste av erfaring hvor effektiv den demokratiske opinionen kan være når den mobiliseres. Han var en av de aserbajdsjanske «eselbloggerne» som det ble oppmerksomhet omkring da de ble forfulgt i 2009.

Milli og hans venn Adnan Hajizade oppdaget at regimet hadde betalt 42.000 euro for et esel fra Tyskland. Under mistanke om at regimet hadde skjult enda en korrupt transaksjon i det som stod med liten skrift i regnskapet, dramatiserte de to absurditeten ved livet i diktaturet ved å kle ut en skuespiller i et komisk eselkostyme. Eselet demonstrerte hvorfor det var verdt så mye av skattebetalernes penger ved å svare på spørsmål fra journalister og sprette opp for å spille en virtuos fiolinsolo. Videoen av stuntet spredde seg som ild i tørt gress. Politikjeltringer banket opp Milli og Hajizade. Domstolene anklaget dem for å ha startet slagsmålet, og sendte dem i fengsel i to år. Den gangen stod ikke verden stille og sa at de ikke hadde noe med hva Aserbajdsjan foretok seg. Barack Obama, EU, mediene og menneskerettighetsgruppene fremmet eselbloggernes sak, og overtalte regimet til å slippe dem fri.

Milli studerer nå i London, og han kan ikke forstå hvorfor de som tok så lidenskapelig til motmæle mot at han ble dømt, ignorerer mordet på Tagi. Jeg prøvde å forklare ham at Europa ikke er det modige kontinentet Tagi hadde forestilt seg. Verdensdelen forsvarer ofre for politisk undertrykkelse, men ikke ofre for religiøs undertrykkelse. Helt siden forfølgelsen av Salman Rushdie har mange vært redde for å fordømme islamismen av frykt for represalier. Andre har vært redde for å bli beskyldt for orientalisme, neokonservatisme eller andre former for syndige religiøse eller rasemessige fobier.

De fleste, sa jeg, er redde for simpelthen å bryte med konsensus og argumentere for et mindretallsstandpunkt. I tofrontskrigen er liberale personer i Vesten derfor pålitelige allierte i kampen mot politisk tyranni, men ikke mot et religiøst sådant.

Det forstod han ikke, og jeg følte meg skamfull. Tatt i betraktning hva liberale personer må stå opp mot i Midt-Østen og andre steder, hvilken rett har folk i Vesten til å sette sin egen stakkarslige frykt høyest?

 

Nick Cohens artikkel The deafening silence on a good man’s death ble først offentliggjort i The Observer 27. november 2011.