Gjesteskribent

Talemåtene om privatisering som regjeringen etterplaprer så entusiastisk, er et frigjøringsspråk. I det «frie» markedet slipper fastgrodde offentlige institusjoner fri fra statens «lenker». De «river opp» skjemaveldet. De skaper «mangfold» og «innovasjon», og de «frigjør» seg fra et tyngende kontrollregime. «Forretningslivet er den sterkeste kraften for sosial framgang verden noen gang har sett,» sa David Cameron nylig. «Det kan bidra til å knuse fattigdommen, løfte blikket, drive frem innovasjoner, og produsere varer og tjenester som gir oss et bedre, lengre og lykkeligere liv.»

Han forstod ikke at det mest bekvemme alternativet til offentlige midler ikke er det frie markedet. Hvis en offentlig tjenestemann trenger å skaffe masse penger i en fei, kan han henvende seg til Russland, Kina og Saudi-Arabia eller andre oljerike diktaturer. Med sine propagandabudsjetter kan de betale engangsbeløp som sparer en plaget byråkrat for den kjedelige oppgaven det er å gjøre kur til snesevis eller hundrevis av private selskaper og individuelle givere. Det eneste diktaturene krever til gjengjeld, er at Storbritannias kulturinstitusjoner selger sjelen sin. Og disse er mer enn villige til å diskutere prisen.

Utstillingen British Museum i øyeblikket har om den muslimske pilegrimsreisen Hajj, risser opp Mekkas historie som pilegrimsmål med den samme forsiktigheten som soldater viser idet de krysser et minefelt. Utstillingen holder seg strengt til versjonen de «skriftlærde» har godkjent. Det er ikke plass til noen drøfting av funnene gjort av islamhistorikere — «ekte forskere som har lest mer enn én bok», for å si det med Richard Dawkins — som tyder på at den tradisjonelle fremstillingen er en røverhistorie i samme grad som de tradisjonelle fremstillingene av kristendommen og jødedommen. Frykten for at bygningen vil bli bombet eller at personalet vil få samme behandling som Salman Rushdie eller Ayaan Hirsi Ali, har holdt grunnlagsmaterialet om den historiske Muhammed langt borte fra offentlighetens innsyn.

Men utstillingen går lenger enn det en panikkslagen utgiver ville ha gjort, eller en helt vanlig tilbakeholden redaktør. Den ikke bare unnlater å sette spørsmålstegn ved islams grunnleggende mytefortellinger, den forsterker mytemakeriet ved å holde unna materiale som kan stille den saudiarabiske kongefamilien i forlegenhet. I et tekststykke i det amerikanske kunstmagasinet Guernica, stiller Joy Lo Dico andre kritikere i forlegenhet ved å påpeke hva som befant seg rett foran nesen deres. Det var Saudi-Arabia som hadde levert utstillingsgjenstandene. Den saudiarabiske kongefamiliens King Abdulaziz Public Library samarbeidet med museet. HSBC Amanah, en bank som utsteder sharia-tilpassede lån, var sponsor for skuet. Hva enten det skyldtes uaktsomhet eller omtanke, var det ingenting ved utstillingen som kunne fornærme den saudiarabiske staten, som henter legitimitet fra kontrollen med de hellige stedene — og inntekter fra pilegrimer.

Man skulle kanskje tro at museumsdirektør Neil MacGregor, av alle mennesker, er en som opprøres av kulturell vandalisme. Forfatteren av A History of the World i 100 Objects ville vel helt sikkert ta avstand fra ødeleggelse av bygninger av historisk betydning? Han må vite at Saudi-Arabias monarkiske diktatur har ødelagt Mekka med en hemningsløshet som er Taliban verdig. Det har ødelagt alt som var igjen av byens minner om det 7. århundre, først og fremst husene tilhørende profeten, hans første kone og Abu Bakr, altså faren til Aisha — en av Muhammeds senere hustruer.

Ifølge Wahhabi-monarkiets puritanske og ikonoklastiske versjon av islam, er alt det som fremkaller avgudsdyrkelse farlig — bilder av profeten og boligene som knyttes til ham inkludert. Så middelalderens Mekka måtte dø.

British Museum snakker overhodet ikke om denne vandalismen. Ei heller nevnes de 400 jihadistenes okkupasjon av Stormoskeen under Hajj i 1979, eller drapene på hundrevis av mennesker i skuddvekslingene som fulgte. Alle referanser til en kamp som bar bud om fremveksten av jihad-terrorismen, er av Saudi-Arabia blitt fjernet fra lærebøkene og den offentlige samtalen. British Museum har ikke plass til det heller. Museet unnlater også å vise bilder av de paniske massefluktene og kollapsende broene, foruten brannene som har krevd tusenvis av pilegrimers liv. De kunne ha gitt en sober kommentar til de saudiarabiske myndighetenes inkompetanse.

Museet vil kanskje si at med mindre det lovet ikke å fornærme monarkiet, ville saudiaraberne aldri ha tillatt at utstillingsgjenstandene forlot landet. Men sensuren er på sitt mest effektive når ingen innrømmer at den eksisterer. Hvis institusjoner som på andre måter er beundringsverdige skulle innrømme at de sensurerer for å skaffe seg penger eller materiell tilgang, ville oppleggets propagandaverdi fordufte. Diktaturer vil gjerne krafse til seg omgangsfeller og skaffe seg en dyd ved assosiasjon. Dyden ville forsvinne dersom alle visste at diktaturet hadde kjøpt seg taushet som en del av pakken. Museet ville miste troverdighet. Diktaturet ville se diktatorisk ut.

Så i stedet for å innby til åpenhjertig samtale, serverer British Museum meg og andre journalister noe vrøvl om at terrorangrepene og ødeleggelsen av Mekka ikke passet inn i utstillingens temaområde. Som en universitetslærer i Oxford svarer de på spørsmål ved å si de ville gjerne hjelpe, men at det ikke er helt deres spesialfelt. Hvordan tusener av menneskers død under Hajj ikke er en del av historien om Hajj, er mer enn jeg forstår.

London School of Economics viste tilsvarende adferd da de styrket sine finanser ved å motta penger fra den kriminelle Ghaddafi-familien. De sa ikke: «Etter å ha puttet libyske kontanter i lommen, kan vi selvfølgelig ikke kritisere diktaturet eller undersøke dets undertrykkende metoder, for diktaturet ville slutte å betale oss hvis vi gjorde det.» I stedet lot de som om det ikke spilte noen rolle at det libyske diktaturet var et diktatur, for deretter å begynne å snakke om noe annet.

Saudiarabiske penger, ja til og med syriske penger, holder det råtnende universitetssystemet oppe. Noen akademikere har fortalt til journalister at den neste store skandalen i høyere utdanning vil dreie seg om den kinesiske innflytelsen på universitetene, som stiller Midtøstens monarkier og tyrannier i skyggen. Ikke at vi har rett til å kritisere universitetsdekaner. I sin bok Deception, en ny redegjørelse for Putins og hans foretrukne oligarkers forsøk på å spionere på Vesten, forteller Edward Lucas at den engelske injurielovgivningen ikke er det eneste våpenet de kan bruke for å tvinge journalister, tenketanker og analytikere til å dempe sin kritikk.

De stakkars russiske skatteyterne betaler mot sin vilje for bilag til Washington Post og Daily Telegraph fulle av artikler som skryter av regimet. Leseren må stirre veldig hardt på siden for å finne den ansvarsfraskrivelsen med liten skrift som forkynner at «nyheten» ikke er blitt produsert av egne journalister. Som alltid er formålet med øvelsen å få propagandaen til å høres sann ut, og spesialbehandlingen til å fremstå som upartisk.

Siden krakket i 2008 ikke bare forskjøv makt fra vest til øst, men også fra demokratier til diktaturer, vil flere raka fanter av noen vestlige institusjoner komme til å følge etter diktatorenes penger. Jeg vil at staten skal finansiere universiteter og kunst. Ettersom den ikke kommer til å gjøre det, ville jeg foretrekke at British Museum tok inngangspenger og at universitetene krevde høyere studieavgifter. Det er bedre enn å selge seg i det ufrie markedet.

 

Nick Cohens artikkel Keep corrupt regimes out of British culture ble opprinnelig offentliggjort i The Observer den 18. mars 2012.