Kommentar

Representerer islam vår tids totalitære trussel? Er det mulig at hele vestlige samfunn kan bli islamisert? Forfatterne av boken «I krigens hus. Islams kolonisering av Vesten» svarer et ubetinget ja på begge spørsmål. Deres synspunkter anses som så kontroversielle at en av forfatterne er blitt avvist som medlem av den danske PEN-klubben, ytringsfrihetens forsvarer.

Boken fikk stor oppmerksomhet i Danmark da en av de tre forfatterne, Lars Hedegaard, ble nektet opptak i den danske PEN-klubben med den begrunnelsen at boken var rasistisk.
Fungerende leder Claus Rothstein skriver i et brev til kulturministeren at PEN ikke ønsker å begrense Hedegaards ytringsfrihet (sic), men at folk med slike synspunkter hører ikke hjemme i PEN. Han nevner at PEN gjør mye for ytringsfriheten i arabiske land.

Eksemplene Rothstein ga fra boka var helt gyldige synspunkter på konflikten islam/Vesten.
Forfatterne av boken er høyt kvalifiserte og kompetente mennesker: Helle Merete Brix er journalist og forfatter, Torben Hansen er lektor ved Romansk Institutt ved København Universitet. Lars Hedegaard var sjefredaktør for Information 1987-1990, og har vært kommentator i Berlingske Tidende. Var det deres solide bakgrunn som gjorde boken så farlig? De tilhører jo det gode selskap.

Boken er et skarpsynt oppgjør med islam. PEN-klubbens reaksjon er uforståelig. Hvis den da ikke skal tolkes som et bevis på bokens tese: At eliten i Europa allerede har tilpasset seg islam i den grad at det er tabuisert hva man får si.

Frivillig underkastelse

I de vestlige samfunn kan det synes som det er en skjult lengsel etter å underkaste seg, og islam betyr nettopp underkastelse. Det ser ut til at Vesten, les: Europa, ved egen hjelp utvikler en overdreven velvilje og redsel for intoleranse som frivillig åpner døren for islamisering. I Norge er det kommet så langt at staten finansierer en religion som innebærer demokratiets undergang hvis den får utbredelse. Statskirken foreslås avskaffet fordi man er redd for å diskriminere andre religioner, les; Islam.

Hensikten med tilskudd til trossamfunn er selvfølgelig god nok. Men det er symptomatisk at man ikke våger å reise spørsmålet om utilsiktede virkninger, til tross for at disse er åpenbare. Det er her man kan lure på om det hos de herskende klasser er utviklet en dhimmi-mentalitet. Dhimmi er statusen islam gir bøkenes folk, dvs. kristne og jøder, som har flere av profetene frem til Muhammed til felles med islam. De var annenrangs borgere i det muslimske imperium, og alt tyder på at de ville bli det i en ny renessanse.

Det skjer umerkelig, og med glidende overganger. I Egypt foreslo man å innføre koppskatt for koptere, som i gamle dager. Det ble avvist. Men liberale egyptere som våger å ta til motmæle mot islamiseringen, blir drept eller må gå i landflyktighet.

Der den spesielle saudiarabiske varianten av islam, wahabismen, får gjennomslag, er dhimmi-status garantert. Utlendingene i Saudi-Arabia lever i lukkede samfunn (ghettoer), og får ikke nyte alkohol eller praktisere sin religion. VGs reporter Kadafi Zaman dekket nylig som første norske journalist hajj, pilgrimsferden til Mekka. Kongehuset er vertskap og voktere av helligdommene. Men det står ikke noe sted at det ikke er lov å bygge en kirke eller kristent hus på saudiarabisk jord. Slike basiskunnskaper blir av en eller annen grunn aldri nevnt.

Følger Bøygens råd

Tvertom. Da Osama bin Laden krevde amerikanske soldater ut fordi de besudlet hellig grunn, var det flere som omtalte dette med forsøk på forståelse, nærmest som et berettiget krav: Man måtte forstå at det kunne provosere muslimer at amerikanske soldatstøvler trampet på landet med de to helligdommer, eller skal vi si: To tårn.

Da Mohammed Attas gjeng styrtet to av Vestens tårn, World Trade Center, var det mange som åpent eller i smug frydet seg. Det skjedde også på norske skoler at elever kom og fortalte at de hadde feiret begivenheten hjemme. Noe pressen ikke har omtalt med ett ord.

Tvert om: Det viktigste var å få opp boards over hele Oslo med bilde av en beskjegget muslim med ordene: «Skjær dem ikke alle over én kam».

For hver eneste tildragelse iler myndigheter og elitens representanter til og forsikrer at man slett ikke mener å ramme vanlige muslimer eller islam. Man følger Bøygens råd: gå utenom.

Lukter svakhet

Muslimske representanter har for lengst fornemmet denne svakheten, og vet å spille på den. De får støtte av lovfortolkere, arbeidslivseksperter, likestillingsombud, ulike sentra, NGO’er. Selv kirken stiller seg imøtekommende. Man går bare i liten grad inn på forskjellen
mellom disse selvbestaltede talsmenn og vanlige muslimer. Det er når disse imamer og ulemaer (skriftlærde) får makt over menigheter, at trusselen mot vestlig demokrati oppstår. Da dannes parallellsamfunn som utfordrer våre verdier, ja, står i et fiendtlig forhold til dem.

Feilen vestlig elite og intellektuelle begår er at de tror islam er en vanlig religion. Det er den ikke. Islam gjør krav på hele mennesket, og politisk islam vil også si hele samfunnet. Ikke bare som en sovende idé. I Iran er den satt ut i livet. Sharia betyr slaveri, særlig for kvinner.

Europeerne tror at muslimene vil bli som dem bare de får tid på seg, skriver forfatterne av «I krigens hus. Islams kolonisering av Vesten». Men i islam er det ikke noe skille mellom det som tilhører Allah og det som tilhører Cæsar. Alt tilhører Allah.

Vanlige muslimer vil nødvendigvis komme i klemme, når man drøfter en religion som lever i åpen konflikt med den moderne verden, med selve moderniteten.

Mot dette står en forestilling om det multikulturelle samfunn, der islam bare er en av mange identiteter og religioner. Denne oppfatningen dyrkes nærmest som en ideologi i liberale, politisk korrekte kretser. Multi-kulti og menneskerettighetstanken er den rådende oppfatning, som gjør oss til gode oppdragere og garanterer et samfunn for alle.

I beste fall lukker man øynene for at en del av samfunnet ikke har tilgang på samme rettigheter som de andre. I verste fall ønsker man ikke å se at denne gruppen har holdninger som ikke er forenlig med demokratiet.

«I stedet har europeiske regjeringer, domstoler og institusjoner konsentrert seg om å bekjempe europeernes intoleranse overfor islam – en mangel på toleranse som i offisielt EU-språk sidestilles med rasisme. Det er således tvilsomt om de internasjonale konvensjoner etter gjeldende fortolkning overhodet tillater europeerne å forsvare seg mot islamsk totalitarisme, herunder utsikten til å bli gjort til en rettsløs befolkning i det som en gang var deres land.»

Det er nok særlig slike resonnementer som er helt uspiselige for menneskene i PEN-klubben. Man nekter å gå inn på at tankegangen kan ha noe for seg. Det blir selsomt, når man ser hva islamske talsmenn får seg til å si. Leder av organisasjonen Norsk muslimsk ungdom, Athar Akram, skriver i et helsides innlegg i Dagbladet: «Ifølge Koranen har vi ikke blitt skapt for annen årsak enn gudstilbedelse. For mange muslimske kvinner er derfor tildekking av egen kropp noe de ønsker å gjøre som en del av deres personlige relasjon til sin Skaper.»

To sider senere skriver Walid al-Kubaisi om «Bernarda Alba i vår tid». Al-Kubaisi har overtatt Shabana Rehmans uredde rolle. Han kaller hijab for islamistenes hakekors. Det sier seg selv at Akrams og Kubaisis oppfatninger ikke inngår i noen vanlig debatt. De er anti-tetiske. Akrams syn ville ikke la folk som Kubaisi komme til orde, hvis de fikk makt.

All fundamental kritikk av islam stemples øyeblikkelig som rasisme. Både Ibn Warraqs bok «Hvorfor jeg ikke er muslim» og «I krigens hus» er begge, pussig nok, blitt sammenlignet med «Zions vises protokoller», hvilket sier noe om behovet for å lyse kritikere fredløse. Stort mer ekstreme sammenligninger er det ikke mulig å komme med. I det ene tilfellet skjedde det på Universitetet i Oslo av ingen ringere enn islam-kjenner Kari Vogt, i det andre av danske PEN, ytringsfrihetens forsvarer.

Pim Fortuyn fikk en kule i hodet. Han våget å si imamen rett opp i ansiktet på TV at han som homofil ifølge islam var på linje med hunder og griser. Den slags språk tolereres ikke. En dyreverner på venstresiden tok saken i egne hender.

Fordi den tolerante eliten styrer, vil slike synspunkt lett synes paranoide. Slik vil det alltid kjennes når man støter på totalitære ideologier, som står fremmed overfor kompromisser og oppsplittede virkeligheter.

Ultimativt

Styrken ved «I krigens hus» er at den forklarer islam innenfra: Islam tenker ultimativt. Man kan ikke forstå den på våre premisser. For alle ledende islamske teoretikere betyr tid og rom ingenting, sier forfatterne. Islams erobring av Europa ble stanset ved Wien i 1683. Det er relativt kort tid siden. I islams forestillingsverden er det ingenting. For: Jorden tilhører islam.

Det er det grunnleggende utgangspunkt. Alle er i bunn og grunn muslimer. Misjonsbefalingen blir bare småtteri mot dette totalitære kravet på hele verden. Straffene står i forhold til det ultimative: straffen for frafall er døden. For det er intet annet enn døden som kan skille et menneske fra islam.

Derfor er det strengt forbudt å misjonere i islamske land. Det er heller ikke lov for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Han må konvertere. Men muslimer kan godt ta ikke-muslimske kvinner. De føder selvfølgelig muslimer.

Kjønn og makt

En stor del av Koranen handler ifølge forfatterne om forholdet mellom kjønnene. Islam oppsto i en beduin-kultur, hvor man robbet rivaler for husdyr, kameler og kvinner. Bare gruppen ga beskyttelse. Lyktes man å stjele kvinner, hadde man tilført rivalen et stort nederlag. Islam var i utgangspunktet en ekstremt patriarkalsk religion, som vokter nidkjært over kvinnene som seksualobjekter. Der ligger mye av makten, fysisk og symbolsk. Det står ikke direkte at kvinner skal bære hijab, men når en av favorittkonen Aishas slektninger kommer med lite klær på til Muhammed, sier han: Kvinner skal ikke gå med naken hud og hår så lenge de er i menstruasjonsalderen, dvs. så lenge de er fruktbare.

For egen regning vil jeg tilføye at det er en sterk undertone av seksuell strid i konfrontasjonen mellom muslimer og vestlig pluralitet: Den frie, for ikke å si promiskuøse, seksualiteten i Vesten provoserer voldsomt. Den tiltrekker, fascinerer og utløser raseri. Den går ut over jenter uten slør i forstedene til Paris, og den resulterer i voldtekter av kvinner i Norge.

Journalister, redaktører, reklamefolk, filmkunstnere, motedesignere, akademikere; eliten som former våre oppfatninger, tar ikke inn over seg ansvaret for å ha utvisket alle grenser på et så viktig område som seksualitet.

Seksualiseringen av det offentlige rom er ingen bagatell. Hvordan går det an å være for det flerkulturelle samfunn hvis man samtidig utnytter seksualiteten kommersielt. Her er Dagblad-kulturen helt schizofren.

Det er en dyp uvilje mot å se ting i sammenheng, å erkjenne at trusselen fra et totalitært islam krever at vi tar hensyn, til barn, unge, eldre og andre kulturer. Thomas Hylland-Eriksen mener det var riktig av indiske myndigheter å forby «Sataniske vers». Hvorfor tar han ikke til motmæle mot Hennes og Mauritz’ undertøyskampanje på store boards? Bak ligger en utrolig arroganse. Dette er den virkelige imperialismen. Den som tror at Vesten er beskyttet av sin teknologi og rikdom, kan få seg ubehagelige overraskelser.

Sterk tro

Nazistene og kommunistene tok makten over sine samfunn mot alle odds. De gjorde det fordi deres tro var så mye sterkere enn motstandernes, som var splittet. Islam har en like sterk tro. Vi har delt opp vår verden i mange deler. Spiller mange roller. I islam tilhører hele mennesket islam. Det er en skremmende og fascinerende forestilling. Det løser en masse problemer. På 30-tallet ble det kalt den totalitære lengsel.

Et eksempel er den kvinnelige britiske reporteren som ble tatt til fange av Taliban like før USA angrep. Hun hadde sneket seg inn forkledt i burka, men ble avslørt da hun red på et esel og et kamera gled ned. Hun satt noen uker i varetekt, men slapp omsider ut. Nå er hun blitt muslim, har etterlatt sin datter i England, og bor i Doha i Qatar. En periode arbeidet hun for al-Jazeera, men kom på kant med dem og ble oppsagt. (Hun sier kanalen sitter på mange videoopptak av bin Laden som aldri er blitt vist). Er hun en from muslim, ber hun fem ganger om dagen, spør The Guardian. «Jeg er ikke perfekt. Men islam er perfekt,» svarer hun.

Det er vakkert og skremmende, og rommer mye av nøkkelen til islams fascinasjon: Islam er perfekt. Det er ikke noe å trekke fra, ikke noe å legge til. Fullkommen. Baksiden av denne fullkommenheten er vold. Mental vold og fysisk vold. Den mentale er kanskje den verste.

Ordene bestemmer vår virkelighetsoppfatning. Hvis noen hadde stilt spørsmålet om vi ikke burde moderere, eller rett og slett avskaffe, menneskerettighetene, ville folk steilet. Men det er det islam i sin nåværende form handler om. Utgangspunktet for menneskerettighetene er respekten for og verdien til enkeltmennesket. Hos islam tilhører all ære Allah. Det finnes ingen gyldig legitimitet utenfor islam. Derfor er også demokratiet overflødig. Det gis en besnærende utlegning: I demokratiet lages lovene av mennesker som velges hvert fjerde år. De er med andre ord skrøpelige. I Islam er lovene laget av Allah, og er evige og uforanderlige.

Helle Merete Brix, Torben Hansen og Lars Hedegaard:
I krigens hus. Islams kolonisering av Vesten
256 sider, 248 DKr.
Hovedland forlag.
Isbn: 87 7739 671 5

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også