Til å begynne med var det bare seks forfattere som meddelte at de ville boikotte PENs utdeling av en ytringsfrihetspris til Charlie Hebdo. Det var oppsiktsvekkende i lys av massakren den 7. januar, men det lille antallet kunne skrives på en konto for dissens som den massakrerte redaksjonen selv representerte.

Francine_Prose_BBF_2010_Shankbone

En av initiativtakerne til protesten mot at Charlie Hebdo får PENs ytringsfrihetspris, Francine Prose. Nick Cohen: When I read the literary attacks on PEN’s award to Hebdo, I wondered whether it was worth staying on the middle-class left. Prose’s piece on its own was enough to make me leave in disgust. It seems a corrupted, cowardly, lying and selfish movement bereft on any spirit of camaraderie; and dishonest to its bones.

Når det etterhvert viser seg at 145 skribenter har undertegnet en protest mot utdelingen, stiller saken seg i et noe annet lys. Da må man trekke den konklusjon at betydelige deler av det litterære establishment er tilstrekkelig uanfektet av mordene til å fortsette å snakke om krenkelsen – mer eller mindre ubedt på muslimers vegne.

Dobbeltmoralen i krenkelsesargumentet blir nådeløst dissekert av den engelske journalisten Nick Cohen i The Spectator. Det har ikke noe med respekt for marginaliserte personer å gjøre, skriver han.

Hvis det var sant, ville mediene og venstreintellektuelle vært påpasselige med det de sa om arbeiderklassens tilhengere av Tea Party-bevegelsen, franske Front National og UKIP. Hvis tilhengerne av Marine Le Pen hadde meid ned redaksjonen i Charlie Hebdo, ville Carey og de andre ha lagt skylden for mordene på bladets «arrogante» angrep på ideologien til vanlige franskmenn?

Dette er åpenbart et absurd scenario. Vi har altså å gjøre med feig dobbeltmoral som et kulturelt problem – i Vesten, av alle steder. Og de som er hardest rammet, er tilsynelatende oftest å finne blant dem som skulle ha vært kulturens fanebærere.

ANNONSE

Hvordan er vi kommet dit?

Et umiddelbart forsøk på diagnose kunne være at det moralske kompasset ikke fungerer lenger. Eller kanskje at selve tanken på å bruke et instrument av denne typen virker fjern fordi man ikke føler behovet for å gå i noen bestemt retning, som om tilværelsen fortonte seg uten mål og mening – med strukturell amoral som konsekvens.

dante-alighieri-Andrea-del-Castagno

Denne lunkenheten, en egenskap Dante (bildet) foraktet til de grader at han ikke fant dens bærere verdige til å slippe inn i helvete, skiller seg skarpt fra mesteparten av den vestlige verdens åndshistorie. Om man skulle oppsummere denne lovlig brutalt, kunne man si at den har bestått i en middelalderkultur som dyrket det kristne verdensbildet i en slik grad at det f.eks. satte sitt permanente preg på det urbane landskapet, og en senere opplysningskultur i opposisjon til denne – ikke ulikt barnets mot foreldrenes, som i en kappestrid av varierende intensitet har gjort oss til det vi er. Ikke at det partene foretok seg alltid var like klokt, men deltagerne i åndskampen ville et eller annet, de hadde et mål – og derfor en mening.

Frihets- og toleransekulturen vi arvet som følge av at ingen åndsretning permanent erobret total dominans, har resultert i de beste samfunnene verden har sett. Ikke desto mindre ser denne komfortable tilstanden ut til å ha avfødt en misfornøyd desorienterthet. Det er som om jakten på kollektiv mening er borte, eller kanskje ikke engang legitim.

Men man skulle tro at det å opprettholde denne misunnelsesverdige tilstanden av frihet var en oppgave som fortsatt gav mening. Som noen av oss i barndommen ble minnet om av tilårskomne herrer i uniform ved monumenter over krigens falne hver 17. mai, gav det mening for mange nordmenn for trekvart århundre siden. Hvordan er det mulig ikke å se at friheten er truet av islamistene?

I New York Times forklarer Andrew Solomon og Suzanne Nossel at forsvar av friheten var eksakt hva Charlie Hebdo holdt på med:

Redaksjonen i Charlie Hebdo visste at det å lage satire rettet mot høyt aktede mål var farlig. Verdien av det ligger i at de patruljerte ytringsfrihetens yttergrenser med ukuelig heltemot. Selv om mange setter spørsmålstegn ved forsvaret av dette fjerntliggende området på grunn av trangsyntheten som kan ligge på lur der, har Charlie Hebdo bevoktet det årvåkent og holdt det åpent for alle, i tilfelle det skulle komme en tid da vi også kan få behov for å utfordre tabuer og risikere helligbrøde. Uten disse som setter ned påler i grenseområdene, ville vi alle bli tvunget til å leve i et stadig krympende ytringsterreng.

Dette burde være nokså opplagt for de fleste når de får det forklart, selv om de færreste vil være i stand til å illustrere det med de to skribentenes talende bilde, og i fravær av forklaring og krystallklar bevissthet er det likevel noe man uuttalt kan fornemme med ganske sikker intuisjon. Fredelige mennesker i et fredelig samfunn er avhengige av at noen bevæpnede menn er rede til å beskytte det mot fiendtlige inntrengere. Åndsfriheten har også behov for sine grensevakter når frihetens fiender går løs.

Siden dette er såpass elementært, må behovet for å ta avstand fra Charlie Hebdo og likesinnede bunne i at friheten ikke er så viktig når det kommer til stykket – mye mindre viktig enn for bare noen tiår siden, da Vesten sluttet opp om den krenkende ytringsfriheten til Salman Rushdie.

Corriere della Seras Pierluigi Battista gir den franske forfatteren Emmanuel Carrère rett når han i en kommentar til Michel Houellebecqs roman «Soumission» (Underkastelse) sier at Vesten er gått trett av friheten. Den er jo på mange måter vanskelig, selvdisiplin krever den også.

Friheten er ikke lenger et mål eller et gode vi vokter med lidenskap. Vi tror at samfunnene våre er tomme og utslitte. At det ikke er verdt å ta sjanser for noe som kanskje er en luksus.

Friheten har altså en kostnad. Etter de 6 + 145 forfatterne å dømme, blir det ikke de intellektuelle som kommer til å betale den.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629