Kommentar

De var visstnok ufattelige 1 million – eller kanskje 2 eller 3 millioner, anslagene varierer betydelig – deltagere på demonstrasjonen i Paris sist søndag. Samlingen markerte støtte til ytringsfriheten som umistelig verdi, samtidig som den skulle være en fredelig ørefik til verdens terrorister. Ikke få bar plakater med påskriften «Je suis Charlie,» altså «Jeg er Charlie.» Som solidaritets­handling og støtte til det nettopp attakkerte satiremagasinet «Charlie Hebdo» var det en fantastisk massemønstring, og dessuten stelt i stand på så kort varsel at den nesten var for halvspontan å regne. En bred vifte av representanter for det ypperste innen internasjonal politisk makt og autoritet deltok i en mer påpasset og separat del av toget, om enn med noen påfallende huller i rekkene.

paris-crowd-march-_3161243c

Man spør seg likevel: Hva betyr «Jeg er Charlie»-markeringen ut over å være en emosjonell straksrespons på et forferdelig terroranslag? Er det entydig hvilken Charlie det er man støtter? Hva med tidsdimensjonen: Hvis det er så at man uttrykker støtte til Charlie nå, hvorfor gjorde man det ikke i går? Og er man villig til å yte ham samme massive støtte – hvem han nå altså måtte være – også i morgen når rampelyset ikke lenger er like strålende og journalistene ikke like insisterende i sin forventning om å få høre politikerne lire av seg enda flere gjennom­striglete solidaritets­erklæringer med ytringsfrihetens ofre?

Først og fremst er selvsagt Charlie på plakatene en henvisning til de drepte ansatte på «Charlie Hebdo;» dette skjønner alle og det sier seg selv. La ingen tvil sitte igjen: Jeg synes disse pennens og blyantens menn fortjener all mulig posthum respekt samtidig som det med sorg må konstateres at den sympatiserende oppmerksomheten åpenbart kom i seneste laget. Men er det ikke også andre som var, er eller fremtidig vil komme i tilsvarende farlige situasjoner som de nettopp myrdede? For bare å holde oss til nordiske forhold en stakket stund, er ikke også slike som Lars-ene Vilks og Hedegaard som begge har vært utsatt for forsøk på attentat, verdige å beskyttes av Charlie-navnet om nå dette gjøres til et allmennbegrep for alle intellektuelle som angripes for sine meningers skyld av dem-du-vet? Var ikke William Nygaard, den norske forleggeren av Salman Rushdies «Sataniske vers» og nesten-drept for dette, verd tilsvarende støtte? Eller den daværende redaktøren for det lille kristne bladet «Magazinet,» Vebjørn Selbekk, mannen som av merkelige grunner ble uthengt som tilnærmet eneansvarlig for aggresjonen rettet mot Norge under karikaturstriden, og som opplevde et helt urimelig trykk fra norske politikere, med utenriks­minister Støre i spissen, for å unnskylde seg overfor de angivelig krenkede; burde ikke han i ytrings­frihetens navn vært støttet på en helt annen måte enn det skjedde?

I etterpå­klokskapens akuttfase har enkelte skribenter og politikere mer eller mindre blitt tvunget til presiseringer og forklaringer. I Dagbladets spalter har man ut ene munnviken mumlet noe om at Selbekk nok fikk unødig mye pes for påstått islam­fiendtlighet i sin tid, men ellers har man derstedes stort sett forblitt helstøpt i sin verdens­oppfatning; hovedfienden befinner seg, som alltid, til høyre mens muslimene er ofre. Et av de mange Gode Menneskene som alltid står beredt til å forklare oss hvordan vi bør opptre på livets scene, Per Fugelli, ikler seg enda en gang moderasjonens mantel og advarer i avisens spalter mot ytringsfrihets­fundamentalisme. I andre avismedier, NRK og TV2 leverer man et tilsvarende forutsigbart produkt. Iblant støtter man seg til utenlandske venners tolkninger. Wolfgang Hansson i Aftonbladet advarte således enda en gang på svensk-typisk maner mot å gjøre muslimer ansvarlige for islamistisk terror. Joda, Hansson, uskyldige er og forblir uskyldige, men er det ikke noe i beste fall sært med timingen dersom en slik advarsel kommer omtrent på hel volley, som en førsterespons direkte etter at terrordåden ble kjent? Skrev du noe tilsvarende omtenksomt om innvandrings­kritiske individer på høyresiden i etterforløpet etter Behring Breiviks mordertokt? Ikke det, nei, det syntes jeg heller ikke å huske. Alice Petrén i Sveriges Radio klarte å klemme ut av seg at «ofrene ikke er uskyldige» før hun skjønte at nå hadde hun gått for langt. Skyndsomt korrigerte hun utsagnet til at «ofrene ikke var tilfeldige.» Nei, tilfeldige var de ikke, langt derifra, men står det virkelig til troende at hun bare begikk en slip-of-the-pen? Er det ikke minst like trolig at hun egentlig mente at de drepte ved sin krenkende adferd hadde brakt ulykken over seg selv, altså at de de facto selv var nettopp skyldige i det som hadde skjedd med dem?

Uansett: Medfølelsen har i ettertid vært vesentlig større med Charlie Hebdo-journalistene enn med de fire jødene som også ble drept: ikke for hva de hadde gjort eller skrevet, men for hvem de var, nemlig tilfeldige jøder i en kosher-butikk. Ikke bare begråtes disse drapene mindre høylydt i det offentlige rom; enkelte, inklusive BBC, har endog hatt den usannsynlige frekkhet å nevne Israels politikk i landets nærområde som forklaring til dette nyeste eksemplet på vold mot jøder i Europa.

Sistnevnte poeng bringer meg inn på hvordan ledende politikere har tråkket mer eller mindre varlig for ikke å bli våte på føttene i det nye emosjonelle farvannet som er oppstått etter Paris-terroren. Størst besvær har Jonas Gahr Støre hatt, men så er han nå også den aller mest smidige når det gjelder samtidig både å si og ikke si samme ting med få sekunders mellomrom eller bent frem samtidig. Selvsagt er han for ytringsfrihet – du all verden som han er for denne grunnleggende demokratiske kvaliteten – men han synes den skal brukes med klokskap (javisst, hvem kan vel være mot en slik oppfordring? Klokskap er jo alltid bra…), og man bør ikke bruke den til å krenke andre. Når stilt til veggs om hva han egentlig mener om retten til å uttrykke seg blasfemisk, så leverer han en praktfull og repeterende studie i «på den ene siden – på den andre siden» retorikk; man skal hete Simonsen og være redaktør i Dagbladet for å få seg til å konkludere med at den tidligere statsrådens og nåværende Ap-lederens tale er klar. Mannen har sine prinsipper som han gir uttrykk for, iallfall påstås så å være tilfellet, men liker vi dem ikke, så er han utvilsomt i stand til å tilby minst étt annet og alternativt sett om nøden skulle melde seg.

Ikke så å forstå at hans kolleger på høyresiden i norsk politikk akkurat har eksellert hva statsmannskunst og civilcourage angår, de heller. Utenriks­minister Børge Brende ligner til forveksling tidligere norske utenriks­ministre i sine internasjonale prioriteringer med tilhørende preik; det er vel dette man anser for å være «forutsigbar utenriks­politikk» der i gården. Statsminister Solberg husker jeg spesielt fordi hun for få år siden lirte av seg hakesleppåstanden om at «muslimene er vår tids jøder,» og heller ikke nå fant hun det opportunt å modifisere betraktningene om rettighetene til offerrollen i Europa. Men det var granngivelig en kosher-butikk som ble angrepet, ikke en halal-butikk, og det var muslimer som drepte jøder i denne butikken, ikke omvendt. Ikke én gang har jeg i løpet av denne terrorepisoden hørt et menneske med politisk makt i Norge si klart og tydelig at den antisemittismen Europas jøder nå trues av, i det alt vesentlige kommer fra muslimer, ikke fra etniske europeere med et nazipreget menneskesyn. Man unnser seg ikke for å late som om det motsatte er tilfellet, som om det er «business as usual» enten jødene befinner seg i Malmö eller Paris.

Har støtte­manifestasjonene for ofrene og mot terrorismen vært like tverrpolitisk unisone som det gis inntrykk av? Egentlig ikke, og da gjelder ikke forbeholdet muslimske kretser som måtte være i tvenne sinn om det som nyss har foregått. Faktum er at man i de statlig organiserte demonstrasjonene i Paris gjorde seg betydelige anstrengelser for å unngå enkelte omstridte fraksjoners og personers nærvær, og delvis lyktes man. Etter sigende var Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, ikke velkommen – fantastisk nok gitt at deler av terror­handlingene var rettet spesifikt mot jøder – men Netanyahu valgte å komme likevel. Da kunne Hollande og de øvrige vankelmodige i Frankrikes ledelse ikke gjøre annet enn gode miner til det spillet som faktisk utspilte seg; det ville i den aktuelle situasjonen blitt et for stivt stykke å hindre kollegaen fra Israel i å delta. Andre som var uønsket på den offisielle markeringen, var Frankrikes største parti per dags dato, Front National; de er for høyreorienterte og kunne således tenkes å ville slå politisk mynt på det som hadde skjedd. I så måte minnet det hele meg litt om utelukkelsen av Sverige­demokraterna fra Nobel-festen i Stockholm. Selv de store kan være ufattelig små iblant, især når de tror at de intet har å tape på det.

Men tilbake til hvilken Charlie man nå hedrer på demonstrasjons­plakatene. Kanskje kan man omtolke navnet en smule, legge noe annet i det enn opprinnelig tenkt, men gjøre det på en måte som likevel er ytterst relevant gitt situasjonens prekære natur. Jeg tenker da på et par-tre andre Karler fra fransk historie som viste seg både modige, manndige (Karl = mann) og handlekraftige da nasjonen var utsatt for stor fare.

Relativt nære i tid har vi naturligvis Charles de Gaulle, generalen som ledet de frie franske styrkene under andre verdenskrig, og som også siden tråkket til når republikken var truet på den ene eller andre måten, ikke minst av indre uro. Nå er igjen Frankrike i fare, om enn på et vis man ikke hadde kunnet forestille seg på de Gaulles tid. Han kan godt være en Charlie man ønsker å minnes eller påberope seg i sakens anledning.

Charles-the-Great-King-of-the-Franks

Enda mer gjelder dette to riktig fjerne konger i frankernes rike, Charlemagne (Karl den Store på vårt språk) og Charles Martell. Den førstnevnte ble kronet til romersk keiser på selveste juledagen år 800 og anses av både tyskere og franskmenn som en slags kongelig grunnlegger av deres respektive middelalderriker. Karl Martell (etternavnet betyr «hammeren» hvilket mer enn antyder at han ikke akkurat var oppfinneren av dialogmøter som politisk virkemiddel) regnes som stamfaren i den karolingiske kongeslekten. Jeg trekker ham frem i sammenhengen ikke bare fordi han var én av mange fremstående Charlie-er i Frankrikes blodige historie, men ganske spesielt fordi han i år 732 stoppet muslimenes «Drang nach Norden» i Slaget ved Poitiers (eller Tour; begge betegnelser brukes).

Jeg er ingen spåmann, men mye tyder på at Frankrike igjen er dømt til å stå i spissen for europeernes kamp mot en fremmed og aggressiv erobrerkultur med islam som forenende overordnet ideologi, men der strategiene denne gang er mangslungne og ofte ikke erkjennes for det de er. Hvilken Charlie som kommer til å spille hovedrollen i denne nye kampen, er ukjent, men etter mitt syn er det mer sannsynlig at vedkommende må gå i Charles Martells fotspor enn følge Charlie Hebdo. Man kan like det eller ikke, men noen ganger er det nødvendig å gripe til sverdet for at andre i fred skal kunne bruke pennen. Islamismen kommer ikke til å bli overvunnet av hender kledd i silkehansker.