Sakset/Fra hofta

Etter attentatene i Paris er det endel politiske ledere som har kunngjort at de er «sjokkerte». Har de egentlig noen grunn til det?

Pierluigi Battista skriver i Corriere della Sera at denne reaksjonen ikke bare skyldes en sviktende evne eller vilje til å se tallrike tegn i tiden i sammenheng, men at man konsekvent har latt som ingenting, til tross for at hvert enkelt tegn har vært tydelig nok. Mange har klamret seg til en blind naivitet som er langt over grensen til det klanderverdige.

Vi trodde det skulle holde at en million mennesker gikk tur langs boulevardene i Paris etter massakren mot Charlie Hebdo i januar; at alle sammen – alle – erklærte at «Je suis Charlie», for siden å glemme, fortrenge eller bortforklare det hele: «De bad om det.» Siden skjedde noe lignende i København, da et møte om ytringsfrihet ble angrepet av en væpnet mann, men vi lot som ingenting. Vi hadde også latt som ingenting etter at parlamentet ble angrepet i Canada. For Canada er jo så langt unna, slik Australia også er det. ISIS virket også kjempelangt unna.

Men jødene som handlet i kosher-butikken i Paris hadde neppe «bedt om det». Ei heller den jødiske mannen som forleden ble knivstukket i Milano idet han gikk ut av en kosher-restaurant. Men det rokket ikke ved den opprinnelige analysen. Det ble simpelthen oversett.

Og i dag er man «sjokkert» over den siste massakren.

Var den virkelig så vanskelig å se for seg? Var det virkelig sånn at enhver som sa at Europa var i ferd med å bli en slagmark, overdrev? Nøret de opp under religionskrigen? Fulgte de i fotsporene til Michel Houellebecq, som forresten må leve med livvakter fordi islamismens fundamentalister ikke kan tilgi ham «Underkastelsen»?

Mange har åpenbart veldig tungt for å ta innover seg at noen har erklært oss en krig som de mer enn gjerne fører hjemme hos oss:

Europa befinner seg midt i denne krigen. Og de som sprer sorg og frykt ved å føre den blodige krigen, er ikke simpelthen terrorister, men stridende i en hellig krig som ikke kjenner noen grenser, akkurat som den islamske staten (IS) ikke kjenner grensene eller frontlinjene i de gamle statene Irak og Syria, som ble opprettet etter Det ottomanske imperiets fall.

Men nå er konsekvensene blitt mer påtrengende enn noensinne:

Samme dag som det ble kunngjort at Jihad-John sannsynligvis var drept, ble Europa omgjort til en permanent blink av en hær av stridende fundamentalister, som vil knuse de vantros syndige og sataniske verden. Paris er episenteret. Frankrike er det svake punktet som angripes. Det er her synagoger og jødiske skoler er blitt angrepet. Her rekrutteres de militante til global jihad.

Fienden kjenner våre svake punkter, fremholder Battista. Det vet at solidariteten som blir ofrene til del, er slapp og flyktig. Få måneder etter massakren mot Charlie Hebdo, var det noen fremtredende amerikanske skribenter som motsatte seg at tidsskriftet skulle motta en ytringsfrihetspris.

De sa at tidsskriftet hadde krenket den islamske religionen med de tegningene. De fortjente alltids ikke å dø, men det var likevel på sin plass med en sanksjon mot deres misbruk av friheten. Er det til å undres over hvis de overlevende tegnerne har sagt at de aldri i livet kommer til å lage flere tegninger som har med islam å gjøre?

Vi har latt som om vi ikke har sett, skriver artikkelforfatteren. Og det har vært litt av en jobb:

De skar hodet av en industrileder ved et fabrikkanlegg utenfor Lyon, og de stilte ut hodet til skrekk og advarsel, slik det skjedde med den stakkars arkeologen som holdt oppsyn med skattene i Palmyra. Vi lot som ingenting da de drepte regissøren Theo Van Gogh i Nederland, regissøren av en kortfilm med tittelen «Submission», akkurat som Houellebecqs roman.

theo.van.gogh

Først ble han skutt, deretter rituelt rammet med en kniv, med hvilken et brev ble festet til hans kropp, hvor det stod at dette er skjebnen som rammer enhver som har den frekkhet å kritisere kvinneundertrykkelsen i muslimske land. Er det nødvendig å minne om at ikke en eneste filmfestival har villet vise Van Goghs kortfilm?

Og når det blir plent umulig ikke å se, gjør vi oss skyldige – skyldige – i å nære falske og urealistiske forhåpninger om at vi selv skal gå fri:

Vi blir livredde når vi ser kalifatets svarte flagg vaie i et Libya som nå ligger i ruiner, en kort sjøreise fra Italia. Men inntil denne siste katastrofen i Paris, har vi bestandig satt vår lit til at det som skjer i hjertet av Europa, ikke er tegn på en grenseløs utvidelse av konflikten. Vi håper bestandig at krigen ikke overstiger terskelen for alvorlig fare. Vi håper at den fysiske distansen ikke oppheves av den internasjonale terroren.

Vi vil ikke innse at jødiske mål er utsatt fordi de «besudler islams hellige territorium», avslutter Battista. Bortforklaringene utgjør nærmest en hel politisk korrekt ortodoksi.

Men også kristne symboler rammes. Og konsertsalene, for musikk er syndig. Og idrettsanleggene, for der får kvinner lov til å delta i konkurranser uten slør. Det er ikke antagelser, de sier det selv. De sier det i Frankrike, de sier det i Storbritannia, og de sier det i Danmark, hvor bråket om Muhammed-karikaturer begynte, og hvor en av tegnerne ble oppsøkt hjemme av en attentatmann med øks.

Vi kunne ha forstått alt sammen. Det ville ha vært mer enn nok å la være å late som ingenting.

I Norge ser det ut til at neste fase i forstillelsen er å late som om dette forferdelige ikke angår oss.

 

Corriere della Sera