Sakset/Fra hofta

Den verbale akrobatikken som er blitt utøvd for ikke å innse at forrige ukes terror i Paris har med islam å gjøre, resulterer gjerne i hoderysten. Men et ristende hode begrenser seg til å fastslå at det er tale om paniske utflukter; det tar seg ikke bryet med å undersøke hva de skyldes.

Trasmissione "Porta a Porta"

Giuliano Ferrara er redaktør for den konservative italienske kommentaravisen Il Foglio, som sitt lille opplag til tross både har innflytelse og usedvanlig gode kilder. Ferraras politiske reise har gjennom årene løp gått fra kommunismen til høyresiden, og til varmere følelser for kristendommen, om enn han selv er agnostiker.

Med denne bakgrunnen er han godt i stand til å bedømme hva som hender med et Frankrike hvis sekularisme er blitt en smule livstrett. Pierluigi Battista har intervjuet ham for Corriere della Sera.

Ferrara forklarer innledningsvis terrorrekrutteringens dynamikk, slik han ser den.

Kjære Giuliano Ferrara, De tar til orde for å bruke «grenseløst overlegen makt» for å beseire terroristene…

Stopp, jeg avbryter Dem straks, for De er i ferd med å gjøre den vanlige feilen. Se på denne artikkelen som jeg akkurat er ferdig med å skrive: Je suis Kouachi, Je suis Coulibaly. Er jeg blitt gal? Nei, men jeg er imot å definere dem som terrorister. De er geriljasoldater, stridende, militante muslimer som tar den hellige loven fastslått i Koranen helt bokstavelig. De var gutter som slang gatelangs, rappere som etterstrebet en umulig suksess, og forvirrede i hodet sitt. En av dem klarte faktisk å få i stand et møte med Sarkozy. Men på grunn av en konversjonsprosess under ledelse av nettverket av celler som prediker den islamistiske renhetens formaninger, finner disse guttene senere en mening i livet, en misjon. De organiserer seg og vier seg til døden: de vantro skal drepes, og selv skal de ofre seg i martyriet. Akkurat som shahidene som sprenger seg i luften foran en pizzeria i Tel Aviv, eller som river ned tvillingtårnene med jetfly.

Den samme Koranen er Saudi-Arabias konstitusjon, og utslagene av Koranens lov ligner hverandre:

Men hvorfor i all verden skulle de ramme en gjeng med tegnere som var i ferd med å utgi et nytt nummer av Charlie Hebdo?

Spør De hvorfor? Fordi de er blasfemiske, og i de regimene hvor islamsk lov gjelder, blir blasfemikere og «apostater» straffet med døden, eller på annen måte korporlig. I det «moderate» Saudi-Arabia har de nettopp i disse dager begynt å dele ut de 50 første av ett tusen piskeslag til bloggeren Al Jafali, som også er dømt til ti års innesperring for «uærbødige fraser mot profeten». Ser De noen stor forskjell på dette og de stridende islamistene som gjennomførte massakren i det blasfemiske reiret hvor de krenket Muhammed og vanhelliget islam med tegningene sine?

Ferraras diagnose av Frankrike kunne knapt vært dystrere. Landet har etter hans oppfatning mistet det som i et kvart årtusen har vært dets sjel:

Dette nokså hyklerske hastverket med å benekte den islamske roten til massakrene i disse dagene, er virkelig foruroligende. Men det er lett å forstå beveggrunnene hos institusjonenes ledere, som Hollande. Han kan definitivt ikke gå til krig mot fem millioner franske muslimer.

Men hva har de fem millioner muslimene med dette å gjøre?

Hollande benekter kjensgjerningene, han sier at massakrene i Paris ikke har noe å gjøre med islam. Vi er vitne til en kollaps av opplysningsfilosofiens Frankrike. Landet later som om det ikke forstår, for å slippe å kjempe.

Kanskje øyner han større håp på noen muslimske lands vegne:

Folk burde ta seg et kurs hos Egypts president Abdel Fattah al Sisi, som fremfor al-Azhar-universitetets religiøse autoriteter forlangte en «revolusjon» i islam for å rykke opp fanatismen med roten: «Er det mulig at vår doktrine skal gjøre hele ummaen til en kilde til risiko, mord og ødeleggelse for resten av verden?». Han er en modig leder.

Battista forteller hvordan selv en av verdens viktigste aviser vegrer seg for å observere virkeligheten, og Ferrara går over til å snakke om den vestlige selvpiskingen.


Selv om man forstår statsledernes forsiktighet, er selvsensuren som vi i mediene pålegger oss, en kilde til uro. I New York Times har de sensurert opptrinnet hvor de to drapsmennene sparer livet til kvinnen som åpner døren for dem hos Charlie Hebdo. De sier: «Vi dreper ikke kvinner, men du må konvertere til islam, lese Koranen, og dekke deg til.» Man avisen amputerer det på denne måten: «Vi skal ikke drepe deg, du er kvinne. Men tenk på det du gjør, det er ikke rett.» Hvorfor gjør de det?

Fordi de er med i en verden som må kamuflere sannheten. En fyr som Hollande, som blir tatt på fersken med hjelm på hodet idet han er på vei til sin elskerinne, personifiserer et jakobinsk Frankrike som ikke lenger har lyst til å krangle med noen. Og New York Times, en avis jeg beundrer for kvaliteten på dens pressefilosofi, er de progressives og homokulturens tempel, uærbødig inntil det blasfemiske mot kristne symboler, men paralysert av skyldfølelse på Vestens vegne.

Altså tanken om at Vesten ikke er annet enn imperialisme, maktmisbruk, oljeinteresser og undertrykkelse av minoriteter?

Det også, men først og fremst tanken om at Vesten er å klandre for alt som er forferdelig i verden, også det morderiske barbariet hos dem som gjør opprør mot Vestens dominans. Så hvis de massakrerer de ubetenksomme anarko-liberalerne i Charlie Hebdo med kalashnikov-salver, er det ikke de stridende islamistenes skyld, men Marine Le Pens skyld, islamofobiens skyld, Eric Zemmours, homofobiens eller rasismens.

Intervjueren antyder at Ferrara ikke er så lei seg på sekularitetens vegne.

La oss si det som det er, Ferrara, det er ikke sånn at De har vist noen lidenskapelig kjærlighet til den sekulariserte, ikke-religiøse, relativistiske verden i de senere årene.

De tar feil. Fritenkernes liberale og uregjerlige verden er min verden. Men jeg vil helst at det forblir en kompleks verden, hvor det finnes autoritet og overtredelse, disiplin og opprør på samme tid. En verden av forskjeller, hvor det går an å være fritenker og kjempe mot abortens redsler, eller befinne seg i moderniteten, men avvise den dehumaniserende teknologiske seilasen.

En verden som til slutt erobret skillet mellom politikk og religion. En storslagen erobring. Holder De fast ved den?

Selvsagt. Men skillet mellom politikk og religion kan oppfattes på to måter. Det er Thomas Jeffersons måte, hvor skillet forhindrer staten fra å inkarnere en religion, og fastslår trossamfunnenes rett til å være tallrike og forskjellige, uten at det kan være noen statsreligion. Den andre versjonen er den franske, jakobinske, som gjør sekularismen til en totalitær statsreligion, som forlanger at krusifikser tas ned og ethvert religiøst symbol fjernes i skolene.

Avslutningsvis observerer Foglio-redaktøren et vestlig tilbaketog ledsaget av frykt:

Og ellers hyller De al Sisi, som ikke akkurat er noen stor demokrat. Demokratiet som universell verdi er definitivt slutt.

Nei, demokratiet forblir en universell verdi for meg. Det er den demokratiske virkeligheten som ikke er universell. Vi har prøvd å eksportere demokratiet, og det har krevd uavbrutt anstrengelse fra et selvsikkert Vesten, som er rede til å bruke flere prosent av sitt BNP på Pakistan, Iran og Syria. Men nå er vi på retrett, og vi sitter igjen med kalifatet, med 200.000 døde i Syria, og med Paris i brann.

Ingen vil vite av historiene til «de usynlige verden rundt», til skribentene, journalistene og tegnerne som er gått under jorden fordi de er truet av en dødsstraff som er idømt av fundamentalistene. Skyldes det frykt?

Det er den frykten jeg har sett i øynene hos mange personer jeg beundrer og er glad i helt siden 11. september. En frykt som viser seg i den avskyelige kulden overfor Israel, jødenes stat, og mot jøder generelt. Da fransk-algeriske Mohammed Merah, en stridende islamist som Kouachi-brødrene og Amedy Coulibaly, drepte tre jødiske barn som ikke var skyldige i annet enn å være jøder, foran en skole i Toulouse for to år siden, var reaksjonen de to sedvanlige minuttenes sorg, og ikke noe mer. For de fire ofrene i kosher-butikken er det ingen som har lansert hashtag’en #jesuisjuif, slik det skjedde med #jesuischarlie. Det er for skummelt.

Vesten nekter altså ikke bare å forholde seg til islam og i det hele tatt den omkringliggende verdens realiteter; den vil heller ikke ha innsikt i sin egen indre verden, idet den nekter å innse at den er lammet av redsel. Det er ikke lett å se hvordan man skal komme seg ut av et slikt mentalt uføre.

 


Corriere della Sera