Kommentar

Da tre søyler påført navnene YouTube, Facebook og Google i fjor høst ble steinet under en messe for digitale medier — av alle ting — i Iran, var det lett å se parallellene til ritualet utført under muslimenes pilegrimsferd til Mekka, hvor søyler som representerer djevelen utsettes for samme behandling. Det var vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av det hele, i forvissning om at slike holdninger og hjelpeløse handlinger er håpløst akterutseilte i den nye medievirkeligheten.

Det er de da også, men når en tjenestemann ved det amerikanske konsulatet i Benghazi blir drept av rasende demonstranter som protesterer mot en anti-islamsk film hvis trailer er publisert på YouTube, er det ikke noe morsomt lenger, og man innser at steiningsritualet burde ha vært betraktet med et noe større alvor.

De protesterende muslimene mistet det moralske overtaket allerede da de stormet USAs ambassade i Kairo. Amerikanerne forstod nok hvor potensielt eksplosiv saken var, og valgte klokelig å reagere høflig og rette kritikken mot dem som fornærmer andres religion.

Men når menneskeliv går tapt, tar saken en helt ny vending. I utgangspunktet ville det være lett å si seg enig i en harmdirrende kritikk av filmklippet dersom den også var fredelig. Produksjonen er vulgær, amatørmessig og tilsynelatende laget spesielt med tanke på å tråkke på flest mulig ømme tær. Men i det øyeblikk noen griper til vold, går de over fra å ha rett til å få urett.

Det er fortsatt for tidlig å si hvordan saken vil utvikle seg. Dersom de rette personene innenfor det muslimske brorskapet eller andre i innflytelsesrike posisjoner ønsker det, kan de sette i gang en storbrann. Etterhvert som de nye islamistiske regimene får behov for å ta oppmerksomheten vekk fra interne problemer, kan det fremstå som en fristende mulighet.

Og dermed er det en viss risiko for at saken ender opp som en slags amerikansk versjon av karikaturkrisen, eller fatwaen mot Salman Rushdie for den saks skyld.

En sammenligning med tegningene i Jyllands-Posten er instruktiv, både hva angår forskjeller og likheter. På et plan dreier det seg naturligvis om et prinsipielt forsvar for ytringsfriheten, også når den gir seg uttrykk som ikke samsvarer med noens gode smak. Og et slikt forsvar blir ikke nødvendigvis mindre effektivt selv om USA var mer imøtekommende enn Danmarks statsminister i sin tid var, noe fremtredende republikanere allerede har kritisert — det er jo valgkamp også. Uansett er det all grunn til å stole på at amerikanerne ikke har uendelig tålmodighet, og at de ikke vil vike på dette punktet, uansett administrasjon.

Men det er to viktige forskjeller også. Den ene er at dramaet denne gang utspiller seg utenfor Vesten. For Danmarks vedkommende var de hjemmeavlede islamistene en destabiliserende faktor. Amerikanske liv og amerikansk eiendom i USA er derimot neppe nevneverdig truet, og vil ikke bli gjenstand for massive beskyttelsestiltak. At en person i utenrikstjeneste blir drept gjør simpelthen ikke det samme inntrykk på et folk som siden 9/11 har levd uten islamsk terror på egen jord, og som er vant til at mange kvinner og menn i uniform mister livet på utenlandsoppdrag. Dertil kommer at muslimene utgjør en mye mindre andel av befolkningen i USA enn de gjør i Europa, og de færreste av dem nærer det onde de måtte ha i sinne med trygder. Trusselen oppleves derfor mindre akutt av amerikanerne sammenlignet med danskene i sin tid, og det kan svekke engasjementet deres.

Salman Rushdies og karikaturtegnernes ytringer fant dessuten sted i avis- og forlagsverdenen, mens det denne gang er tale om en nettverden uten redaksjonell kvalitetskontroll. Det blir dermed enda tydeligere at et forsvar for ytringsfriheten også gjelder krenkende ting, som sågar kan foreligge i enorme kvanta. Det kan hos trette eller nervøse personer gjøre terskelen høyere for å delta i det prinsipielle forsvaret. Idet islamistene ser en slik unnfallenhet, er veien kort at vestmaktene må si unnskyld til muslimene hver gang en idiot offentliggjør noen vulgariteter på nettet.

Avstanden mellom folk og elite er allerede farlig stor i Vesten. Den blir ikke noe mindre hvis islamistene lykkes i å slå inn en ekstra kile mellom de to. Det går uansett ikke an å avfinne internett. Anonyme ytringer av alle slag er kommet for å bli. Dersom den politiske eliten ikke lenger ønsker å vite av disse, får de altså ikke fjernet dem. Denne saken viser at de heller ikke kan la være å forholde seg til dem. Men teknologien utvikler seg raskere enn politikken, uansett hva politikken gjør. I tospann med vanlige mennesker vil teknologien utgjøre et adekvat forsvar for ytringsfriheten på nettets stadig mer relevante arena. Og så blir det opp til politikken hvilket folk den vil tjene.