Kommentar

Hvordan har Ola Nordmann det? Et helseprogram på NRK forkynner at fire av ti elever i dagens ungdomsskole vil ha behov for psykiatrisk oppfølging.

Tallet gjør inntrykk. Det er neppe en opplysning som bør påkalle et skuldertrekk, en betraktning over livets tidløse vanskeligheter, at det ikke alltid var så greit i gamle dager heller, at det er fint med åpenhet om psykiske problemer og at det er bra det er fokus på behandling. Den bør snarere tas som et varsel om at de ressursene mange av samtidens unge får tildelt privat og offentlig i løpet av oppveksten, ikke er tilstrekkelige til å klare livets braser.

For de fleste kjennetegnes et godt liv ved at man opplever det som meningsfylt å befinne seg i de forpliktende relasjonene som tilværelsen normalt pålegger en, hvilket i voksenlivet vanligvis betyr i familien og på arbeid.

Oppdragelsen i hjem og skole legger til rette for det ved at såvel foreldre som lærere har gjensidige forpliktelser overfor barna. Begge gir den andre noe, for den eldre gir den unge sin erfaring, mens den yngre gir den eldre muligheten til å gjøre denne åndelige arven udødelig. Og begge krever noe av den andre for at dette skal fungere: den eldre krever den yngres oppmerksomhet, og den yngre krever den eldres kjærlighet.

Med tanke på at depresjoner, personlighetsforstyrrelser og selvskading har økt blant unge de siste tiårene, er det mye som tyder på at det er noe i dette opplegget som har sviktet. De mellommenneskelige relasjonene fungerer ikke som de burde hverken i øvelsesfasen eller senere.

Det blir trolig for enkelt kun å rette pekefingeren mot f.eks. skilsmissetallene, selv om de er stygge nok. For riktignok er det de voksnes ansvar å være modeller gjennom familielivet, men tilværelsen er full av andre modeller også. Hvis ingen av dem er noe særlig å strekke seg etter, og det dermed heller ikke blir gjort, er det snarere tale om et mer altomfattende kulturelt problem.

Slik Norge for tiden er innrettet, er det fryktelig mange som også i årene etter skolen og oppveksten fortsetter å være foruten de sterke menneskelige båndene som styrker en. I våre dager er det ca. ti prosent av arbeidsstyrken som er uføretrygdet. Hundretusenvis av mennesker kan altså uten materielle konsekvenser som vekker en, gå i årevis og la det skure, uten å vedlikeholde forpliktende relasjoner til arbeidskolleger eller stå til ansvar for overordnede. Men også blant dem som arbeider i organisasjoner, er forholdene ofte slik at de ikke innbyr til den smule fortrolighet som behøves for å knytte bånd, hva enten det skyldes rivalisering, fryktkultur eller annet.

Er det rart endel blir sprø av det?

Uten at man skal demonisere velferdsstaten eller påføre trygdede samvittighetskvaler, kan det uansett sies at det moderne samfunnets store velstand og generelle beskaffenhet har gjort det mulig å innrette seg slik at man nesten helt kan unngå Den andre. Privatsfæren er heller ikke noe unntak.

Har vi muligens glemt at mennesket både for den individuelle og den kollektive mentalhygienens skyld har et dypt og livsviktig, åndelig behov for Den andre, om enn vi kan tilfredsstille de materielle uten?

Nå skal man ikke snakke om Anders Behring Breivik absolutt hele tiden, men når man leser rettspsykiaternes rapport slår det en både hvor lenge han kunne leve i sin egen vanvittige boble av vrangforestillinger (absurd nok også om egen perfeksjon og storhet) og at mange av elementene i hans bakgrunn er svært utbredte: de ustabile familieforholdene, den sosiale isolasjonen, de store mengdene dataspill, den manglende evnen til å møte arbeidslivets krav etc.

Naturligvis er ingen av disse tingene i seg selv tilstrekkelige til å bli så mentalt syk som Utøya-morderen, men jo mer utbredt slike symptomer er i en stor gruppe mennesker, desto større er sannsynligheten for at de av og til er tegn på at det ligger noe alvorlig under og at det klikker for noen i gruppen, eller at de simpelthen antar en antisosial adferd. Og i bunnen ligger fraværet av gode relasjoner. I fengslene finner man mange som ikke hadde venner på ungdomsskolen.

Patologiske unntak til side, den kraftigste virkningen av at de aller dypeste menneskelige behov ikke tilfredsstilles i et alminnelig moderne liv, er rett og slett at uhyggelig mange blir ulykkelige og ikke klarer å se noen mening med tilværelsen.

Sentralt i dette står altså den oppdragelsesmessige nødsituasjonen og det ledsagende fraværet av en autoritet som både er kjærlig og stiller krav, en autoritet som med andre ord svarer til innholdet i henholdsvis det nye og det gamle testamentet, og som tradisjonelt er blitt ivaretatt av fedrene på Faderens vegne — dog ikke alltid med like stø hånd.

Det betyr heller ikke nødvendigvis at man ikke klarer seg uten faderen, men hvis den som skal fylle hullet etter ham heller ikke vil ha noe med Faderen å gjøre, bør erstatningen for både først- og sistnevnte helst være sabla god. At så ofte ikke er tilfelle, kan man lett bekrefte ved å se seg rundt.

Farsrollen staten har påtatt seg mangler i alle fall autoritet både på det idémessige planet og hos dem som personifiserer den, kanskje dels fordi den er autoritær mot sine biologiske avkom og mild mot adoptivbarna. Troløsheten mot dens storebrødre og venner hjelper vel ikke akkurat, ei heller unnfallenheten overfor bøller eller at endel personer som har embeder i andre faser av historien ville ha feid gatene eller sittet i fengsel.

En bra oppvekst er uansett ingen umulighet i den foreliggende sosiale konteksten, men man trenger altså litt flaks med rollemodellene for å havne blant de seks av ti som ikke vil trenge assistanse hos psykiatrien. En sosialpsykologisk patologi på denne formidable skalaen er altså ikke noe som kan løses politisk heller, gitt at det ikke finnes nok menneskelige eller finansielle ressurser til å ta seg av hordene av pasienter. Problemet er prepolitisk, nærmere bestemt moralsk. Og den som skal få øye på noen moralsk autoritet i dagens offentlighet, trenger et blikk som er så skarpt at det i seg selv er en indikasjon på at man klarer seg uten den autoriteten.

Hvem skal forbarme seg over dem som ikke ser? Dét er to tredjedelssamfunnets store spørsmål. Eller seks tiendedelssamfunnets.