Kommentar

Blant de sju såkalte dødssynder i middelalderens kristne morallære har de aller fleste en umiddelbar forståelse av hva seks av dem innebærer: hovmod, misunnelse, grådighet, vrede, fråtsing og utukt. Den sjuende er litt mer gåtefull: livslede, hva er nå det?

Noen tenker umiddelbart at det er et ord med en viss litterær smak eller at det er en levning fra gammelt av, sannsynligvis uten noen nevneverdig relevans for mennesker i dag. Omtrent slik f.eks. ordet bluferdighet — eller utukt for den del — var irrelevant for de fleste i Norge i, la oss si, 1980. Men bevisstheten om akkurat disse tingene er jo på full fart inn igjen, så kanskje man tenker at livslede er en følelse som på et bestemt tidspunkt stivnet permanent og simpelthen gikk ut av menneskets emosjonelle register, like utdatert som et gammelt landbruksredskap som beskues i et museum.

Om man går til oppslagsverkene vil man finne at livslede er en dyp ulystfølelse ved livet. En slags livstretthet, eller en ekstrem form for kjedsomhet og dertil hørende latskap og likegyldighet. Men hvordan kan nå en følelse oppfattes som en synd, altså et misgrep begått som følge av en moralsk skavank? Er vi ikke prisgitt våre følelser? Er det en slags moralsk plikt å være i godt humør? Det kan synes brutalt. Er ulyst ved selve tilværelsen en form for livsudugelighet? Har en deprimert person gjort noe feil? Er ikke vedkommende et offer for uheldige omstendigheter eller fravær av bestemte hormoner i hjernen, altså ganske enkelt syk?

Mang en dydsetiker ville nok hevde at det snarere er tale om holdninger enn om sykdom, og at det nettopp er livsleden kjennetegner vår samtid. Pascal beskriver den som resultatet av humørsvingningene som ledsager forkastelige handlinger begått av den som er ute av stand til å ønske noe av hele sitt hjerte etter å ha vært hengitt til nytelsessyke. Det er en strukturell kjedsomhet som søker sterke følelsesinntrykk, men resulterer i tomhet gang på gang. Kan ikke den beskrivelsen nå 350 år etterpå passe ganske bra på mange unge og litt mindre unge?

Noen tjueåringer fra Torino ble nylig arrestert for å ha tent på flere titalls biler dertilbys. Det knytter seg ofte stor usikkerhet til hva slags personer det er som finner det for godt å tenne på biler rundt omkring på kontinentet, og denne saken var ikke noe unntak. Var det venstrekstremister eller miljøvernfanatikere? Innvandrergjenger? Neida, det var tilsynelatende normale, apolitiske og eksemplariske innfødte ungdommer fra velstående familier. De gjorde det etter alt å dømme i et slags forsøk på å more seg. Omtrent som ungdomshærverk, bare endel senere enn normalt, og på mye større skala. At det må ha manglet noe i livene deres synes opplagt, men dette noe er neppe tilgang på nytelse, opplevelser eller underholdning.

En middelalderfilosof ville kanskje ha forstått fenomenet som livslede, og forklart det med gudløshet: at lengselen etter et kick som pyromanien en stakket stund kan stille, skyldes at man ikke er fylt av glede over det storslagne ved å være skapt i Guds bilde. En utvei blir da å sette seg selv på Guds plass, med makt til å forme verden etter eget hode, selv om det begrenser seg til å brenne opp noe, eller verre: som herre over liv og død, hva enten man spiller rollen som revolusjonær eller tempelridder.

Hvordan kan den som ikke er rede til spranget middelalderfilosofen implisitt anbefaler, eller som prøver å ta det uten å bli kvitt tomheten, hanskes med livsleden? Kanskje dreier det seg om noe så banalt, og samtidig så vanskelig, som å gjenoppdage interessen for det normale. Glede seg over en kopp kaffe, en spasertur eller årstidenes gang. Samtidig er det vanskelig å fri seg fra tanken om at mennesket ønsker å bli eller gjøre noe stort, å realisere en drøm, å skape et livsverk, å etterstrebe idealer. Blir ikke normaliteten altfor lite ambisiøs? Men hvis man velger bort forsøket på å oppnå sorgløs resignasjon, hvordan kan man dyrke en lidenskap uten å gjøre skade på seg selv eller sine omgivelser?

Trolig finnes ingen oppskrift. Men man kommer neppe utenom det personlige eksemplet. Veien mot den vel avbalanserte mentalitet er i så fall et oppdragelsesproblem: Livsleden er et utslag av en oppdragelsesmessig nødsituasjon, et fravær av det magiske som inntreffer under det personlige møtet mellom mester og elev. For hvem skulle mesteren være? Har vi ikke i modernitetens etterstrebelse av frihet og likhet gitt avkall på selve begrepet autoritet? Er ikke både den private og offentlige sfæren rammet av prekær mangel på figurer som i kraft av personlige egenskaper utstråler autoritet i en slik grad at de ikke trenger være autoritære?

Finner man dem ikke i samtiden, er det et alternativ å lete i historien. Men hvordan unngå å bli rent tilbakeskuende eller fortape seg i mer eller mindre skadelig fortidsromantikk? Hvordan skulle autoriteten kunne finne sin plass i moderniteten?