I tjue år hadde papirløse afrikanere arbeidet som sesongarbeidere i landbruket i den lille søritalienske byen Rosarno. Nå er alle sammen borte. Fordrevet. Noen fornemmet at det var borgerkrig og lynsjing i luften og rømte på eget initiativ, resten er blitt transportert til asylmottak andre steder i landet. Hva var det som foregikk? Og hvordan kunne det skje?

Uroen startet med at en afrikaner ble beskutt med luftgevær av noen italienere. Afrikanerne reagerte med kollektivt sinne, raserte byen og ødela biler. Deretter reagerte lokalbefolkningen med enda større voldsomhet, rettet mot afrikanerne, inntil politiet så seg nødt til å evakuere dem.

Hvilke omstendigheter som gav opphav til luftgeværskytingen, får vi kanskje aldri vite. Var det et forsøk på å fordrive kjedsomheten med en infam form for mobbing, eller var det en bevisst provokasjon? Det spiller trolig mindre rolle, for den sosiale teksturen var uansett av en slik art at konflikter lett kunne skje som følge av bagatellmessige gnisninger, som kan oppstå overalt og til alle tider.

For det var mye bitterhet under overflaten. Det krever ikke mye fantasi å forestille seg afrikanernes sinne. De fleste av dem oppholder seg ulovlig i landet, og tør dermed ikke anmelde tilfeller av trakassering. Rent juridisk stiller de altså svakt. På den annen side føler de, ikke med urette, at deres arbeid gir dem en slags moralsk kapital. Takket være tidligere tiders forsømmelser, har politikere og myndigheter ikke vært i stand til å forhindre nærværet av ca. en million illegale innvandrere, og jo lenger disse de facto er en del av samfunnets produktive liv, desto større er deres moralske rett til verdighet og anstendig behandling.

Men takken for deres lange og harde arbeidsdager var i dette tilfellet ikke verdighet, for nesten alle sammen levde som dyr. De hadde i lang tid utholdt nedlatenhet, ussel betaling, nattely i nedlagte fabrikker og skrekkelige sanitære forhold. Og av alt dette var det nedlatenheten som var verst. Deres reaksjon på episoden med luftgeværskytingen var utvilsomt overdreven, men for storsamfunnet var det en ubetalt regning som plutselig ble gjort opp. Ingenting er gratis her i verden, og dette var betalingen for mange års forfeilet innvandringspolitikk, og grov utnyttelse av folk som aldri burde ha blitt del av et samfunn som har nok med sine egne problemer.

En lærdom man kan trekke av dette, er at man ikke må slippe for mange fremmede mennesker inn på sitt territorium, særlig når det er knapphet på ressurser, og de man slipper inn må behandles med verdighet. Det er et samfunnsproblem, for når alt kommer til alt, var dette heller ikke først og fremst lokalbefolkningens skyld, om man ser bort fra slavedriverne, for folk reagerte instinktivt på ikke bare en følelse av å være under press, men på et konkret, fysisk angrep fra fremmede på sitt eget territorium, et territorium som sliter med ekstremt store problemer. Når krybben er tom, bites som kjent hestene. Problemet i Rosarno var altså politisk, og det burde således ha fått en politisk løsning. Det evnet man ikke, og i fravær av ledelse ble løsningen vold.

Hvor mange andre steder som Rosarno er det i Italia og ellers i Europa? Er denne fordrivelsen et fenomen man må være forberedt på å oppleve igjen og igjen, kanskje med tap av menneskeliv som resultat, eller vil det bli tale om enkelttilfeller som kan forklares ut fra helt spesielle omstendigheter, og som dermed vil høre til unntakene?

Med fare for å ta feil, vil jeg tippe det siste. Calabria er et i vesteuropeisk sammenheng usedvanlig fattig og vanstyrt område, som tiltrekker kriminalitet og støter ærlige mennesker fra seg. Fraværet av en fungerende myndighet har fått mafiaen til å fylle maktvakuumet, og alle omstendighetene som lå til grunn for den eksplosive miksen fikk utvikle seg helt uforstyrret. Et normalt fungerende arbeidstilsyn ville f.eks. ha avdekket de slavelignende forholdene, og grepet inn for å stanse det hele. Men i områder dominert av mafiaen hører bestikkelse av offentlige tjenestemenn med til dagens orden.

Det som kan gjøre slike hendelser mer vanlige, er en langvarig økonomisk nedtur hvor stadig flere regioner verdensdelen over blir å sammenligne med Calabria. Fernisset av menneskelig sivilisasjon har en tendens til å forsvinne når man føler at ens trygghet og sikkerhet er truet, skjønt fernisset er kanskje enda tynnere på steder hvor fattigdommen ikke bare er av økonomisk, men også åndelig art.

Når man ser hva som skjer i Calabria, får man følelsen av at en ny middelalder er på vei, gitt en dekadanse, et fravær av fungerende sentralmakt og en fremmedinvasjon som bringer tankene hen på romerrikets fall. Men spørsmålet er kanskje om denne regionen noen gang kom seg ordentlig ut av den forrige middelalderen. Nasjonalstaten ble aldri noen suksess der, lojaliteten til ens egne er alltid forblitt mye større enn til landet, og det er knapt frukter av kultur og opplysning å spore. Regionen er essensielt forblitt et lite spesialisert landbruksområde, uten særlig utviklet industri-, handels- eller servicenæring, og dermed uten den middelklassen som ligger til grunn for kulturelle fremskritt. Slike bakevjer er det heldigvis ikke altfor mange av, derfor kan det være grunn til å anta at brannen i Rosarno ikke vil få særlig stor spredning.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂