Gjesteskribent

Angrepet i London vil skli glatt inn i den voksende rekken av terrorangrep i Europa. Det kan sies mye om mengden terror, men det er i siste instans ikke av største interesse. Det interessante er hvorvidt vi faktisk har forstått det som er denne terrorens vesen, både på ofrenes og muslimenes side. Måten angrepene dekkes av media på, tyder i liten grad på at de har forstått hva slags  hendelse et terrorangrep er. Det omtales heller som en foreteelse. En hendelse bærer i seg og har som drivkraft et budskap. Det som forekommer er simpelthen et resultat av mer eller mindre tilfeldige og/eller betydningsløse realiteter, slik en regndag er en forekomst av regn. For en utenforstående lyder det fantastisk, men det er helt hovedstrøms å omtale muslimers myrderier som «foreteelser» av terror, som om det var like mye en konstant variabel i samfunnet som regnværsdager. Da blir Midt-Østen å sammenlikne med Bergen, en region med mer nedbør enn andre steder.

Denne spesielle tale- og tenkemåten skildrer Orwell i 1984 som «nytale». Det spesielle ved nytalen er nettopp at det er en verden uten hendelser, og en verden uten hendelser er i virkeligheten en verden uten aktører. Og en verden uten aktører er en verden der vi ikke lenger står til moralsk ansvar for hverandre. Dette blir dobbelt tydelig ved hvert angrep: Ikke er våre politiske ledere i stand til å konfrontere muslimenes handlinger og motiver – ingen vestlig leder har de siste tiår anerkjent muslimske terroristers motiver for hva de selv hevder. Ei heller greier de å komme ofrene i møte på noen meningsfull måte, for de har jo allerede avskrevet muligheten for å forklare hendelsen … som ikke er en hendelse.

Mangel på forståelse betyr at empatien med ofrene er grunn. Den blir et blaff, så «går man videre».

Det kondenseres ingen ekte medfølelse fra ideologiens skyer, ingen dypere følelser i oss mennesker. De to kategoriene som anses som de eneste «moralsk» gyldige: menneskeheten og individet, strekker ikke til, dersom vi forsøker å leve våre liv i noen form for fellesskap. Menneskeheten som sådan blir ikke skutt eller torturert. Individet er en abstrakt størrelse.

De to eneste gyldige kategoriene for mennesker i dag blokkerer for moralsk gjenkjennelse. Dette er en betingelse for at virkelig store politiske katastrofer skal inntreffe: Å bygge ned og helst utradere de fellesmenneskelige grunnfølelser som utgjør de bånd som danner vår polis. Her finner du svaret hver gang du leser om Srebrenica, Gulag eller Auschwitz og lurer på «Hvordan var det mulig?»

Men hvem bekrefter i dag eksistensen av vår polis? Mer enn noensinne forsøker politikere og akademikere på våre vegne å levere inn oppsigelsen av samfunnskontrakten med borgerne, idet de skriver seg inn i manntallet til det globalistiske Utopia – ingenstedslandet, uten nasjonale eller moralske grenser.

Der er mennesket perfekt tømt for innhold, substans og dermed også de følelser som er grunnlagt i vår konkrete tilværelse. Det er derfor av avgjørende betydning for mennesker av denne nye a-moral, å slå ned på enhver ytring eller handling som peker mot de konkrete trekk vi som européere med europeisk historie har til felles. Alt som bryter med deres tro på det globalistiske herredømmet representert ved EU-kommisjonen – den tro som skal administrere oss inn i en forestilling der løsningen er at problemet ikke er et problem.

Dobbelt statsborgerskap er ikke noe problem, fordi nasjonen uansett ikke er annet enn en administrativ foreteelse. Eggdonasjon er ikke noe problem, fordi menneskenaturen ikke er annet enn et tilfeldig evolusjonært sammensurium av gener uten mål eller mening. Islams ekspansjon? Terror er ikke noe problem, fordi det er den uunngåelige prisen vi skal betale for toleranse for islam. Men det er strengt tatt ikke noe «vi» her, for ofrene er uansett døde – og hva i all verden hadde vi tilfelles med ofrene som vi ikke har tilfelles med den muslimske mannen som med sin bil knuste myke vestlige kropper, for deretter og sette sin kniv til å sprette opp mage og hals på så mange andre i nærheten som mulig? Flere media omtaler nå muslimen som blant ofrene.

Den rådende a-moral krever at vi fornekter de moralske følelsers gjenkjennelse, og spør hvordan du våger å vise ditt raseri over de maltrakterte kroppene i London, fremfor «menneskehetens lidelser» som beregnes av FNs rapporter om flyktninger eller terroren som pågår andre steder. Hvordan våger vi å prioritere våres egne?

Deres såkalte humanistiske prosjekt slår bena under seg selv, fordi det undergraver selve grunnlaget for forstandig indignasjon og innlevelse, hvilket nettopp baserer seg på moralske følelser. Å ta del i deres død og smerte fordrer å innforlive seg med den moral som skaper dette fellesskapet, der vi sammen kjenner livet med fryd, torturerende smerte og død.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela