Kommentar

Tomme bord og stoler står foran stengte ølstuer i Münzgasse i Dresden 2. februar 2021. Livløse gater er den nye normalen. Foto: Sebastian Kahnert / DPA via AP / NTB.

Da de vestlige landene for omtrent ett år siden innførte smitteforebyggende tiltak av en art som grep dypt inn i livet til de fleste av oss, festet det seg et inntrykk av at de forsakelsene folk ble påtvunget, var presserende, men også midlertidige.

Tiltakene var ganske riktig presserende, for det nye koronavirusets egenskaper var langt på vei ukjente, samtidig som det spredte seg raskt. I starten visste man lite både om dødelighet og behandlingsformer, og varsomhetsprinsipper tilsa resolutt handling. Ansvarlige myndigheter kunne ikke risikere massedød som følge av ukontrollert spredning og overbelastet helsevesen.

Den kolossale innsatsen for å utvikle vaksiner har også næret troen på at unntakstilstanden vi alle lever i, ville bli midlertidig.

Nå som ett års tid er gått, fremstår situasjonen i et nokså forskjellig lys.

Vi vet i dag at virusets dødelighet er forholdsvis lav. Med unntak av de aller eldste og av bestemte sykdomsgrupper er dødeligheten svært lav, om enn langtidsvirkningene etter koronasykdom ser ut til å være både slemmere og hyppigere enn etter vanlig influensa.

Vi kan også være nokså sikre på at viruset ikke kommer til å bli nedkjempet eller forsvinne av seg selv på lang tid ennå. Vaksinene ser ut til å være mindre effektive mot mutasjoner, og det fortoner seg lite sannsynlig at gjentatte massevaksinasjoner vil kunne holde tritt med virusets utvikling og herjing.

Dermed brister en forhåpning: Det lar seg ikke gjøre å bekjempe pandemien definitivt og noenlunde raskt med midlertidige tiltak. Stadig flere fagfolk antyder at vi må leve med viruset lenge.

Den myndighetsperson som i dag måtte driste seg til å si at alt vil bli bra bare vi holder ut med restriksjoner litt til, ville således stå uten troverdighet. Et slikt utsagn er i dag å regne som psykisk tortur.

Så hva gjør man?

Det er nokså opplagt at det ikke går an å fortsette i flere år med kun begrensede tidsrom av en slags normalitet, som nå og da avløses av massive nedstengninger – der både de «normale» periodene og unntakstilstandene er av varierende og uforutsigbar lengde.

Man kan leve med dette en stund, men ikke veldig lenge. Noe slikt vil ganske enkelt ødelegge samfunnet og menneskene det består av. Observasjonene som peker i den retning, er etter hvert for tallrike til å lage en fortegnelse over.

Tiden er derfor moden for en radikalt annerledes koronahåndtering.

De som løper liten risiko, bør få leve mest mulig normalt, og personer i risikogruppene som ønsker å beskytte seg maksimalt, bør få anledning til det. Dette betyr ikke at den førstnevnte gruppen bør være skjødesløs eller avvikle alle forsiktighetstiltak, men at mest mulig normal adferd og virksomhet gjenopptas. Man får reise til noen land som klarer det for å lære hvordan.

Myndigheter vil vegre seg for en slik strategi, vel vitende om at dødstallene ville øke. Hvis man ikke måler suksess med annet enn dødstall og antallet sykehusinnleggelser, ville det også fremstå som en fornuftig vegring.

Men samfunnets evne til å opprettholde det organiske livet for flest mulig mennesker kan ikke være det eneste suksesskriteriet i håndteringen av epidemien.

For prisen vi betaler for en febrilsk kamp mot hvert eneste dødsfall, er at livet blir dårligere for alle, ikke minst de yngre. Indikasjonene på den utbredte reduksjonen i livskvalitet, særlig blant barn og unge, er mange. I lengden vil det resultere i flere tapte leveår enn det koronaen gjør nå.

Det som skjer i øyeblikket, er at vi gir avkall på ting som gjør livet verdt å leve, for å beskytte livsfunksjonene. Vi lever ikke akkurat som grønnsaker som vannes når regjeringen bestemmer det, men kanskje litt som burhøns som får av og til får gå fritt på myndighetenes nåde.

Selv innbitte motstandere av eutanasi forsoner seg som regel med at maskiner som holder et menneske kunstig i live, kan slås av hvis det ikke er utsikter til at vedkommende noen gang kan oppleve ett sekunds livskvalitet. Det er bedre å dø enn å leve i kunstig, permanent koma så lenge det er teknisk, økonomisk og biologisk mulig.

Om eksemplet setter saken litt vel mye på spissen, er det kanskje mer nærliggende å tenke på eldre som ikke er i koma, men som synes at livet er trøstesløst hvis man aldri kan treffe familie eller venner eller ha et sosialt liv på andre måter, på grunn av smitterisiko. Mennesker er skapt til å være i relasjon med hverandre.

Det er lett å tenke seg at de fleste eldre er rede til å ta en viss koronarisiko for å kunne ta imot besøk av etterkommere. Men de som ikke er villige til det, kan jo la være, og omgivelsene kan hjelpe dem med å få det til rent praktisk.

Problemet er kanskje at moderne mennesker ikke har et gjennomtenkt forhold til det uomtvistelige faktum at de en dag skal dø. Samtidig er tidsånden slik innrettet at det knapt er noe som er større enn ens eget liv, som paradoksalt nok blir mye mindre fordi det ikke er del av noe større.

Uansett har ikke livet kun verdi i kraft av at vi har fungerende livsfunksjoner. Livet består av noe mer enn åndedrett, transpirasjon og metabolisme, og dette noe kan ikke beskyttes ved å gi etter for et antiseptisk, nevrotisk kontrollbehov. Vi er ikke allmektige herrer over liv og død.

Livet folk elsker, består også f.eks. av å treffe andre mennesker, av lek, av å gi hverandre en klem, delta i foreningsliv, fødselsdagsselskap eller gudstjeneste, gå på konsert eller ta seg en øl – alt sammen omstendigheter som nå er mer eller mindre utenfor rekkevidde. Listen av sedvaner og større eller mindre ritualer kan gjøres mye lengre. Jeg har ikke engang nevnt det å inngå nye parforhold eller stifte familie – altså å sørge for at livet kan gå videre etter oss selv. Hva kan være mindre fremtidsrettet enn å svikte på det punktet?

Vi må kort og godt være rede til å risikere livet for å beskytte det som gir livet mening. For mange har ikke livet mening uten friheten, og mange har ofret livet i krig for den.

Det som skjer nå, er at vi oppgir en bitte litt farligere frihet for å kunne leve som slaver av et inkonsekvent og autoritært teknokrati uten noen klar strategi, som da også forandrer spillereglene vi må følge hele tiden. Man trenger snart en advokat på heltid for å være sikker på hva man kan gjøre. Det er ikke et liv for frie mennesker.

Dette teknokratiske monsteret kan bare administrere og sanksjonere mens det tenker innenfor en boks som andre har laget, men aldri være et eksempel, vise reelt lederskap eller drive selvstendig tenkning.

På ett eller annet tidspunkt må verden si takk, men nei takk – og myndigheter innrette seg deretter. En slik vending vil gi økte dødstall, men det vil samtidig gjøre livet mer verdt å leve, og med det øke den sosiale vitaliteten som vi nå er ferd med å drepe. Det er nok nå.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Les også