Sakset/Fra hofta

Gunn Hild Lem stiller et høyst betimelig spørsmål i forbindelse med straffesaken mot ordføreren i Vågå:

Hvordan kan det skje at en voksen mann har med seg ei mindreårig jente i middager, på politiske møter og på overnattingsturer uten at det er noen som ser det og reagerer?

Hun gir selv svaret: Takket være usikkerhet og flokkmentalitet liker vi ikke å bry oss, og det er utvilsomt riktig.

Men hun kunne ha ordlagt seg i langt mindre diplomatiske vendinger: Det kunne skje takket være vår aller fremste nasjonale defekt, som vi forøvrig deler med svenskene, nemlig at de fleste nordmenn er feige og konfliktsky konformister som velger å se en annen vei, eller foretrekker godtroenheten av bekvemmelighetshensyn og intellektuell latskap, i en aldri hvilende leting etter kosen.

Spørsmålet hennes kunne ha vært stilt i mange forskjellige innpakninger gjennom årenes løp. Hvordan kunne det skje at et tysk troppetransportskip befant seg utenfor Lillesand den 8. april 1940 uten at noen reagerte? Hvordan kunne hundrevis av norske jøder deporteres uten at noen reagerte? Hvordan kunne det skje at en terrorist sprengte regjeringskvartalet uten at noen reagerte ved å sperre trafikken ut av Oslo? Hvordan kan korrupsjon, maktmisbruk og mobbing skje daglig uten at noen reagerer? Hvordan kan frittalende hedersmennesker presses ut av jobbene sine av politiske grunner uten at noen reagerer? Hvordan kunne en terroraspirant bli høyskolelærer uten at noen reagerte? Hvordan kan tre hundre mennesker dø av overdose uten at noen reagerer? Hvordan kunne en rask fordobling av befolkningen forespeiles uten at noen reagerte?

Listen kan forlenges i det uendelige, noe enhver kan gjøre etter eget forgodtbefinnende.

Faktum er at nordmannen for alt i verden vil oppholde seg i freden og idyllen. Og hersker ufred eller fravær av idyll der hvor han befinner seg, trekker han seg tilbake til et annet sted og lar problemenes og konfliktenes arena seile sin egen sjø. Resultatet er treghet og manglende mental beredskap i et redselsfullt ekteskap med fraværet av meritokrati. Samt et «aldri mer» og hurtig glemte intensjoner om skippertak når dritten fra tid til annen treffer vifta, foruten en moraliserende, bedrevitende nedlatenhet overfor den som ikke sitter rolig og ser på. Hva vi ender med er et paradis for fiender, kjeltringer, psykopater og sjarlataner, ledsaget av et offentlig hykleri som kan få en til å snappe etter luft. Om idyllen ikke lar seg spore opp, kan man alltids late som. Den som ikke orker den innestengte luften, trekker seg tilbake for å dyrke sine private sysler.

Hele Norge trenger en sinnets Gjørv-kommisjon, jo før jo heller.

 

NRK: Hva skjedde med anstendigheten?