Gjesteskribent

Dommen mot Magasinforlaget og daværende redaktør for Memo, Kristine Moody, for å ha brukt bildet av en innvandret libaneser på forsiden av første nummer, er et angrep på pressefriheten. Resonnementet til dommeren, Lise-Lena Kjønstad, er grunt og overflatisk. Kjønstad politiserer, uten å se ut til å forstå det. Det er dom basert på instinkt og konsensus, hvor pressefriheten taper.

Det ligger en kortversjon av dommen på www.domstol.no, men den er frisert. Man må lese dommen i sin helhet for å få tak i tankegangen. Dommer Kjønstad bruker lovens begrep om æreskrenkelse, uten å se ironien i det. Saksøker Ahmad Youssef El Youssef gikk i et demonstrasjonstog mot karikaturtegningene som hadde et islamistisk preg: kvinnene gikk bakerst i toget, og bar abaya eller hijab. Mennene ropte. Mange ble skremt da de så toget passere Stortinget. Det ble opplevd som et kaldt gufs. Dommeren ser ikke relevansen for saken og konstaterer bare at Ahmad Youssef El Youssef brukte ytringsfriheten. Ja, han brukte ytringsfriheten i Norge til å kreve at ytringsfriheten i Norge innskrenkes, på grunn av krenkelse.

Det er farlig nær det dommer Kjønstad også kommer frem til: Ahmad Youssef El Youssefs ære er krenket ved at han er avbildet. Hun mener det veier tyngre enn Memos bruk av pressefriheten.

Dermed tråkker hun enten hun vil eller ikke ut i et minefelt, som berører forholdet mellom ytringsfrihet og blasfemi. Hovedtema for nummeret ble slått an med et sitat av Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen: «Frykter sosial bombe –Innvandring er vår
tids største politiske utfordring, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon
Hanssen.» montert inn i et bilde av Youssef El Youssef med ropende munn og knyttet neve. Demonstrasjonen var 11. februar, og første Memo-nummer var i mars. Den observante leser ville med en gang forstå sammenhengen, og hva man siktet til: «Innvandring» var en eufemisme for islam og muslimer. Derfor var bildet relevant. Man ville symbolisere hva konflikten dreide seg om: blant annet karikaturtegningene, som hadde ført til en nedbrent norsk ambassade.

Youssef El Youssef deltok i en offentlig demonstrasjon. Da må man finne seg i å bli tatt bildet av. Likevel mener dommer Kjønstad at det var krenkende å bruke bildet kort tid etterpå. Det sto ikke noe navn på demonstranten. Men bildet fikk et navn da Youssef El-Youssef troppet opp i VG og beklaget seg. Nå hadde han barbert seg, og var ikke umiddelbart gjenkjennelig. Man kan spørre om ikke det var VGs oppslag som gjorde forsiden til et problem for Youssef El Youssef. Men det avviser dommer Kjønstad.

Folk på offentlige plasser må finne seg i å bli avbildet. Men det mener Kjønstad bare gjelder kjendiser og politikere.

Det er fra de saksøktes side blitt hevdet at saksøkeren ved å delta i demonstrasjonstoget har beveget seg ut av det private rom og inn i offentligheten, og at han derfor får finne seg i å bli avbildet. Retten kan ikke se at de avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen det er henvist til har relevans for nærværende sake. De «offentlige» personer avgjørelsene dreier seg om gjelder for eksempel profesjonelle politikere og kjendiser som har en annen posisjon i samfunnet enn saksøker. I motsetning til saksøker har disse personer ønsket å oppsøke offentligheten og er avhengig av å være i offentlighetens lys, og har i mange sammenhenger også fordeler av å bli fremstilt i media.
Retten kan ikke se at det forhold at saksøker lar seg intervjue av VG etter publiseringen av Memo 1/2006 får noen betydning i saken.

Her følger dommen i sin helhet.

OSLO TINGRETT

Ikke begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

—–DOM — —

Avsagt: 31.08.2007

Saksnr.: 07-056778TVI-OTIR/01

Dommer: Dommer Lise-Lena Kjønstad

Saken gjelder: Krav om erstatning og oppreisning som følge av angivelig
rettsstridig bruk av bilde med tilknytning til tekst.

Ahmad Youssef El Youssef Advokat Arne Meltvedt

mot

Magasinforlaget AS Advokat Trond Hatland
Kristine Moody Advokat Trond Hatland

– 2 – 07-056778TVI-OTIR/01
Det ble avsagt slik

d o m :
Saken gjelder:
Krav om erstatning og oppreisning etter angivelig rettsstridig bruk av bilde med tilknytning til tekst i magasinet Memo nr. 1/2006.

Sakens bakgrunn:
Saksøker, Ahmad Youssef El Youssef, er født (…) 1982. Han er fra Libanon og kom til
Norge i 1999. (…………………….)

Den 11. februar 2006 ble det avholdt et lovlig demonstrasjonstog i Oslo i forbindelse med Muhammed-tegningene. I toget deltok i overkant av 200 demonstranter, hvorav saksøker var en. I forbindelse med toget var det stort presseoppbud og det ble tatt fotografier av demonstrantene, også av saksøker. Det bildet saken gjelder ble tatt av Dagbladfotograf Daniel Sannum Leuten.

Nyhetsmagasinet Memo ble utgitt av Magasinforlaget AS i perioden mars til september
2006. Memo var et samfunnskritisk magasin som ga grunnlag for debatt og diskusjon.
Kristine Moody var redaktør. Forutsetninger for drift viste seg etter en tid ikke å være
tilstede og magasinet ble nedlagt i september 2006.

Memo hadde i utgivelsen nr.1/2006 (uke 11, i midten av mars) en hovedreportasje om de utfordringer innvandring skaper, særlig frykten for Islam. Reportasjen var omtalt på
omslagssiden (førstesiden) med følgende tekst «Frykter sosial bombe –Innvandring er vår tids største politiske utfordring, sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon
Hanssen. Førstesiden er for en stor del dekket av et bilde av El Youssef med knyttet hånd og åpen munn. Bildet var som nevnt tidligere tatt av Daglabladfotograf Leuten under demonstasjonen 11. februar. Det ble imidlertid ikke opplyst i magasinet i hvilken
forbindelse bildet var tatt.

Saksøker ble intervjuet av VG 22. mars 2006.
Oppslaget har følgende heading: Frykter hevnaksjoner. Sjokket var stort da Ahmad
Youssef El Youssef (23) gikk inn på sin nærkiosk og møtte sitt eget ansikt og knyttet neve på forsiden av det nye magasinet Memo. 23-åring fra Libanon føler seg misbrukt av nytt magasin.
I tillegg til saksøker er generalsekretær Kokkvold i Norsk presseforbund intervjuet om
bruken av bildet under overskrift –Problematisk, og uttaler bl.a. «Han mener likevel at
Memos billedbruk var tvilsom, også fordi bildet ble brukt i en annen sammenheng enn den ble tatt for».
– 3 – 07-056778TVI-OTIR/01
Redaktør Moody er også intervjuet under overskriften –Redaktøren angrer ikke. Hun
uttaler bl.a. at bildet er brukt som illustrasjon og at når en person deltar i et demonstrasjonstog plasserer han seg frivillig i nyhetsbildet.
I tillegg til tekst er det et stort bilde av saksøker som holder opp Memo nr.1 med bildet av ham.
Saksøker brakte redaktørens bruk av bildet inn for Pressens Faglig Utvalg. PFU uttaler
den 30.mai 2006 at Memo har brutt god presseskikk og uttaler : «Utvalget mener Memo
burde ha forstått at å fokusere på en enkeltperson i mengden, og koble vedkommende
direkte opp mot en tittel der arbeids- og inkluderingsministeren frykter en sosial bombe, ville være å utvise manglende saklighet og omtanke».

Stevning i saken, datert 10. april 2007, innkom retten 12. april 2007. Rettidig tilsvar av 11. mai 2007 innkom retten 14. mai 2007. Det er utvekslet ytterligere prosesskriv mellom partene. Det ble avholdt rettsmeklingsmøte i Oslo tingrett 15. juni 2007.

Hovedforhandling ble avholdt 20. og 21. august 2007. Saksøkeren møtte med sin
prosessfullmektig og forklarte seg. Kristine Moody og styreleder i Magasinforlaget AS,
Jon Arne Markussen, møtte med prosessfullmektig og Moody forklarte seg.
Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:
Saksøkeren ble i nr.1/2006 av Memo presentert som en potensiell voldsmann, med bilde av ham med knyttet hånd og med tekst: «Frykter sosial bombe. Innvandring er vår tids største politiske utfordring» sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen. Bildet ble tatt da saksøkeren deltok i en lovlig demonstrasjon i forbindelse med Muhammed- tegningene, hans deltakelse der ga ikke Memo rett til å benytte hans portrett i en annen og for ham krenkende sammenheng.

Det vises til at PFU enstemmig fastslo at Memo har brutt god presseskikk ved å utvise manglende saklighet og omtanke. Såvel før som etter avgjørelsen i PFU benyttet Memo
den omtalte forside i reklameøyemed, både i senere nummer ( nr. 23) og som innstikk i
Dagbladet. Det anføres at de saksøkte dypt og gjentagende har krenket saksøkeren; han på sin side har aldri invitert til misbruk av hans portrett. Krenkelsen er forsettlig. Det anføres at de saksøkte har gått ut over ytringsfrihetens grenser, det foreligger således et samfunnsmessig behov for å gripe inn mot slik journalistikk.

Det kreves erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-6 hvor den som har krenket en
annens ære skal erstatte det økonomiske tap krenkelsen har påført vedkommende samt oppreisning for ikke økonomisk tap. Etter bestemmelsen er eier og utgiver av bladet ansvarlig.
Videre påberopes åndsverkloven § 45 c, som de saksøkte ikke har villet respektere.
Saksøkeren har ikke gitt sitt samtykke til gjengivelsen og det hevdes at ingen av de unntak som er oppregnet i bestemmelsen er anvendelige i saken. Kravet om erstatning og oppreisning er også hjemlet i åndsverkloven § 55.
Når det gjelder erstatning vises til at saksøkeren etter oppslaget ikke har få;tt noe arbeid til tross for utallige søknader. Det anføres at det er sannsynliggjort, ved fremleggelse av søknader og saksøkers forklaring om resultatløs jobbsøking, at det er oppslaget som er årsaken til at han nå står uten arbeid.

Når det gjelder oppreisning må det legges vekt på saksøkerens svake og utsatte stilling og at han må tilkjennes et beløp som er følbart for de saksøkte. Utmålingen foretas av retten rent skjønnsmessig.

Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
1. Ahmad Youssef El Youssef tilkjennes erstatning og oppreisning etter rettens skjønn.
2. Ahmad Youssef El Youssef tilkjennes saksomkostninger, tillagt lovens rente fra det av retten fastsatte forfallstidspunkt til betaling skjer.

De saksøkte har i det vesentlige anført:
De innvandringspolitiske problemstillinger som ble behandlet i Memo 1/2006 var av stor almen interesse, da Memo utkom i mars var problemstillingene særlig aktuelle, striden i kjølvannet av publiseringen av Muhammed-karikaturene hadde preget nyhetsbildet i lang tid. Memo videreformidlet politiske ytringer og det gir et sterkt ytringsfrihetsvern.
Bildet av saksøkeren tjente utelukkende som illustrasjonsfoto og hans navn ble ikke nevnt verken på forsiden av Memo eller inne i artikkelen. Demonstrasjonstoget var et politisk uttrykk, en del av ytringsfriheten. Det var naturlig for Memo å hente bilde fra
demonstrasjonen som illustrasjon.

Det hevdes at det var saksøkeren selv som brakte sitt navn og de angivelige beskyldninger ut til allmennheten ved å stå frem i VG. Han bidro på denne måte til å heve temperaturen i debatten.
Videre anføres at det forhold at Memo fikk kritikk i PFU ikke medfører at det påfører
Memo noe rettslig ansvar i form av erstatning da PFU ikke foretar noen rettslige
vurderinger.

Det avvises at det forligger noe grunnlag for erstatning eller oppreisning etter
skadeserstatningsloven § 3-6 eller åndsverkloven § 55.
Publiseringen av fotoet inneholder ingen konkrete beskyldninger mot saksøker. Det er intet grunnlag for å tolke eller innfortolke førstesiden av Memo som at saksøker er en potensiell voldsmann. Teksten fremstår som generell og har ingen henvisning til enkeltpersoner, ei heller saksøkeren. Saksøker må stå for at han deltok i et demonstrasjonstog og fotoet gir et sant og usminket bilde av hans opptreden i toget. Beskyldningen er uansett ikke
ærekrenkende.

De saksøkte er beskyttet av ytringsfriheten som er nedfelt i grunnloven § 100 og Den
europeiske menneskerettighetskonvensjonen Art 10. Det kreves tungtveiende begrunnelse for inngrep i ytringsfriheten, tvingende samfunnsmessige behov. Saksøker har bevisbyrden for at slike forligger.
Det foreligger ingen ærekrenkende beskyldning mot saksøker, det er ingen spesifikk
ærekrenking på forsiden av bladet, det er kun sitat fra ministerens uttalelse. Det er heller intet i artiklene inne i bladet som sier noe om ham.

Det anføres ytterligere at de saksøkte ikke har utvist subjektiv skyld.
Når det gjelder forholdet til åndsverkloven hevdes at saken hadde aktuell og almen
interesse og at lovens § 45c bokstav c får anvendelse da gjengivelsen av saksøker var i
forbindelse med hans deltakelse i folketog.

Det anføres at saksøker ikke har dokumentert noe økonomisk tap som står i adekvat
sammenheng med den angivelige ærekrenkelsen eller i forhold til åndsverkloven.
Det avvises at det er grunnlag for å tilkjenne kompensasjon for ikke-økonomisk tap.

De saksøkte har nedlagt slik påstand:
1. Magasin forlaget AS og Kristine Moody frifinnes.
2. Ahmad Youssef El Youssef dømmes til å dekke Magasinforlagets og Kristine Moodys
saksomkostninger forbudet med saken, med tillegg av lovens til enhver tid gjeldende
forsinkelsesrente fra den fastsatte oppfyllelsesfrist, til betaling skjer.

Rettens bemerkninger:
Det rettslige utgangspunkt for rettens vurderinger er skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd og annet ledd, første og annet punktum som har følgende ordlyd:
«Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er tilstede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig
Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgivers tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem».

Det er disse bestemmelsene som danner utgangspunktet for vurderingen av om saksøker har krav på erstatning for økonomisk tap og erstatning for ikke økonomisk tap som følge av fotografiet av ham på omslagssiden/førstesiden av Memo 1/2006.
I tillegg kommer EMK artikkel 8, som slår fast at enhver har rett til respekt for sitt
privatliv, og Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, som fastsetter prinsippet om
ytringsfrihet.

Det første spørsmål retten tar standpunkt til er om det forligger en ansvarsbetingende
ærekrenkelse. Dette beror på en konkret vurdering av bildet på forsiden av magasinet
sammenholdt med tekst på forsiden og artikkelens tekst og det totalinntrykk den alminnelige leser får.
Etter rettens oppfatning fremstilles saksøker som sterkt engasjert på omslagssiden med åpen munn og knyttet hånd og det fremgår klart at han ikke er etnisk norsk. Disse forhold, sett i sammenheng med teksten i fete og store typer «Frykter sosial bombe, innvandring er vår tids største politiske utfordring», sier arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, bidrar etter rettens oppfatning til å få det inntrykk at saksøker kan utgjøre en fare for det norske samfunnet. Inne i bladet er det en åtte siders reportasje med ulike intervjuer for å underbygge/avkrefte frykten for islam. Etter rettens oppfatning er fremstillingen av saksøker i den kontekst bildet brukes ærekrenkende for saksøker selv om han i artikkelteksten ikke knyttes direkte til innholdet.
Retten peker også på at det ikke fremgår i hvilken sammenheng saksøker er avbildet. Det er bare ham som er avbildet, man kan ikke av bildet se at han deltar i en demonstrasjon; ingen plakater eller lignende er med på bildet. Bildet kunne like gjerne vært tatt på en fotballkamp hvor han var avbildet som tilskuer.

Neste spørsmaål retten må ta standpunkt til er hvorvidt de saksøkte er beskyttet av retten til ytringsfrihet, jf. Grunnlovens § 100 og artikkel 10 i den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen.
Artikkel 10 skal tjene til vern om samfunnsdebatten. Ytringsfriheten står sterkt og
innskrenkning i den må spesielt begrunnes.

Retten er enig med de saksøkte at debatten om innvandring, som artikkelen dreide seg om var, og er, av stor allmenn interesse og at pressen har stor frihet i benyttelse av
reportasjeteknikk. Det er videre vært hevdet at bildet var nærliggende å bruke som
illustrasjon til artikkelen, da det var tatt i et demonstrasjonstog kort tid før artikkelen ble trykket og at bildet derfor var meget aktuelt å bruke. Så langt retten kan se, er Muhammed- striden nevnt tre ganger i artikkelen, hvorav to har en viss tilknytning til demonstrasjonstoget i Oslo.
Retten viser til dette, men er av den oppfatning at de saksøkte ved å publisere bildet av saksøker i den sammenheng det er gjort har gått ut over det vern ytringsfriheten gir. Retten gjentar at bildet kun viser saksøker, det fremgår ikke av bildet at han deltar i
demonstrasjonstog og det er heller ikke, verken på forsiden av bladet eller i artikkelen noen henvisning til hvor bildet er tatt.

Det er fra de saksøktes side blitt hevdet at saksøkeren ved å delta i demonstrasjonstoget har beveget seg ut av det private rom og inn i offentligheten, og at han derfor får finne seg i å bli avbildet. Retten kan ikke se at de avgjørelser av Menneskerettighetsdomstolen det er henvist til har relevans for nærværende sake. De «offentlige» personer avgjørelsene dreier seg om gjelder for eksempel profesjonelle politikere og kjendiser som har en annen posisjon i samfunnet enn saksøker. I motsetning til saksøker har disse personer ønsket å oppsøke offentligheten og er avhengig av å være i offentlighetens lys, og har i mange sammenhenger også fordeler av å bli fremstilt i media.

Retten kan ikke se at det forhold at saksøker lar seg intervjue av VG etter publiseringen av
Memo 1/2006 får noen betydning i saken.

Retten går så over til å vurdere kravet om erstatning for økonomisk tap og erstatning for ikke-økonomisk skade.
Vilkårene for erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-6 er tilstede. Det legges til grunn at publiseringen av bildet er gjort forsettlig etter diskusjon i Memos redaksjon kort tid før magasinet gikk i trykken.

Etter skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd kan eier og utgiver pålegges å betale slik
erstatning, oppreisning, som retten finner rimelig.
Saksøker har bevisbyrden for at han har lidt et økonomisk tap som følge av avbildingen.
Retten kan ikke se at saksøker har sannsynliggjort noe økonomisk tap. Saksøker var før
publiseringen i arbeid, men ble sykemeldt i oktober 2006 på grunn av skade i et kne og
betennelse i skulderen. Han fikk senere oppsigelse og etter at han ble friskmeldt har han ikke vært i arbeid.
Det er fremlagt noen søknader om jobb som saksøkeren hevder han ikke har få;tt positivt svar på. Retten viser til at søknadene er generelle, likelydende og det fremgår ikke når disse eventuelt er sendt. Retten kan heller ikke se at det er sannsynliggjort at grunnen til at saksøker nå; er uten arbeid er avbildingen. Retten peker på at saksøker har liten formell utdannelse og liten jobberfaring.
Etter dette finnes det intet grunnlag for å tilkjenne erstatning for økonomisk tap.

Når det gjelder erstatning for ikke økonomisk tap, oppreisning, må; retten foreta en bred rimelighetsvurdering. Retten legger til grunn at publiseringen av bildet på bladets forside var et meget ubehagelig sjokk for saksøker og krenkende i den sammenheng det ble brukt.
Saksøker har hevdet at oppreisningen må vurderes ut fra den vinning Memo hadde ved å
bruke hans bilde, bå;de som førstesidebildet og senere ved annonser både i bladet og som innstikk i Dagbladet. Retten kan ikke se at dette moment danner noe godt utgangspunkt for beregningen, det er vanskelig å vurdere betydningen av bruken av bildet i omsetningen.
På den annen side kan det ikke ses bort fra at oppslagstallet har blitt innvirket positivt av forsidebildet. Retten viser også; til at bildet av saksøker har blitt brukt i senere nummer av Memo som ledd i markedsføring samt at det ble brukt som innstikk til Dagbladet i et område av landet ( ca 60.000 aviser).
Grovt skjønnsmessig setter oppreisningsbeløpet som de saksøkte må betale til saksøkeren til kr.100.000. Retten har funnet en viss veiledning i avgjørelsen fra Høyesterett 2007-05- 07 (Se og Hør forlagets dekning av deltakere i fjernsynsprogrammet Big Brother). Retten
har også sett hen til nivået for oppreisning blandt annet i saker om vold.

Etter det resultat retten er kommet til er det ikke nødvendig å ta standpunkt til anførselen fra saksøker som gjelder åndsverkloven, da denne fremstår som subsidiær.

Saksomkostninger:
Saksøker har etter det resultat retten er kommet til ikke vunnet saken fullstendig slik kravet er etter tvistemålsloven § 172 første ledd. Han ikke har fått medhold i kravet om erstatning for økonomisk tap.
Det følger av tvistemålloven § 174 annet ledd at retten likevel kan pålegge den annen part å erstatte saksomkostningene når det bare er i tvistepunkter av liten betydning han har vunnet frem.
På denne bakgrunn finner retten å pålegge de saksøkte å betale saksøkerens omkostninger.

Saksøkerens prosessfullmektig har fremlagt saksomkostningsoppgave med til sammen
kr. 148.300 inklusive merverdiavgift for salæret samt gebyr til Oslo tingrett med kr 4.300.
Retten viser til at hovedforhandlingen hadde en varighet på to dager og gebyret utgjør da kr 6.880. Retten har på denne bakgrunn justert salæroppgaven til totalt kr. 150.880.
Motparten har ikke hatt kommentarer til omkostningsoppgaven. Retten legger den justerte saksomkostningsoppgave til grunn.

D o m s s l u t n i n g :

1. Magasinforlaget AS v/ styrets formann og tidligere ansvarlig redaktør Kristine Moody
dømmes in solidum til å betale oppreisning til Ahmad Youssef El Youssef med kr. 100.000 – etthundretusenkroner – med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

2. Magasinforlaget AS v/styrets formann og tidligere ansvarlig redaktør Kristine Moody
dømmes in solidum å betale saksomkostninger til Ahmad Youssef El Youssef med kr.
150.880 –etthundreogfemtitusenåttehundreogåttikroner – med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

3. Beløpene forfaller til betaling 14 – fjorten – dager fra forkynnelsen av denne dom.

Retten hevet
Lise-Lena Kjønstad

Dommen kan påankes til lagmannsretten. Anken må erklæres direkte for tingretten innen 1 – en – måned fra dommen er forkynt.