Kommentar

Bjørn Stærk (35) tenker høyt om ytringsfrihet og lander på at det beste i det lange løp er å tåle så inderlig vel de meninger man slett ikke kan fordra, motsatt alle alvorlige akademiske 68-ere som forsøker å finne en begrunnelse for å innskrenke den. Men underveis er også Stærk innom noen merkelige avveininger.

Stærk har det med å komme med visse bekjennelser, og jeg stusser over noen av disse. Som at han i internetts barndom lot seg overbevise om at hans kristne tro ikke var holdbar. Han ble ateist. Hvordan var troen fundert hvis man kan overtales til å la den falle? Var det tro? Eller var det vane? Stærk har ellers skrevet mye om familien og slektens tro i et annet langt essay. Han har en far som oversetter kirkefedre som Tertullian. En mer holdbar tro? Den har vart i snart to tusen år.

Derimot går Stærk inn i en annen debatt med en nazist som skal overbevise ham om at Holocaust aldri fant sted. Stærk sier at han ikke visste noe særlig om Holocaust, og at han måtte jobbe med saken for å kunne motbevise nynazisten. Tenk om det var jeg som var blitt overbevist av ham!? spør Stærk. Ytringsfrihet er risky business.

Eller er den det? Jeg stusser over at troen faller for noen solide dytt, mens Holocaust-revisjonisme trenger iherdig tilbakevisning. Virkelig? Skulle ikke allmenndannelsen beskytte troen og avfeie revisjonisme med et skuldertrekk?

Det forekommer meg at prioriteringen er feil.

Ellers opererer Stærk med en fortellerstemme som didaktisk tar oss med for og imot innskrenkning av ytringsfriheten. Men heller ikke denne stemmen er konsistent, og det forekommer meg at Stærk garderer seg innenfor en trygg konsensusvirkelighet. Islamkritikere eller kontrajihadister er noe der ute, og Stærk differensierer i for liten grad og unnlater å ta stilling til den virkeligheten de beskriver. Det å operere oppe fra en opphøyet stilling der man definerer posisjonene, er i seg selv et maktspråk, om enn forkledt. Det er ikke fair play ifølge Stærks egne definisjoner.

Han vil gjerne være fair.

Han har noen gode poenger. Et av de beste:

Hvis sannheten er noe vi må forsøke å nærme oss med små skritt, og ikke får ferdig overlevert fra guder eller andre autoriteter, trenger vi hjelp fra et mangfold av stemmer som kan se verden på nye og annerledes måter. De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.

Den siste setningen tåler å gjentas: De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.

Det hadde blitt en mer spennende bok om Stærk hadde turt å gå inn i perspektivet til dem som står steder der folk flest ikke står. I stedet for å bruke plass på å skrive om folk som mener vi påvirkes av øgler i det ytre rom.

Det er en tendens i vårt samfunn til å behandle meninger man ikke liker med et terapeutisk blikk: De må tåles, slippe til for ikke å gå amok. Med sykdomstegnet i pannen. Sansen for at dissidenten ser noe vi andre ikke ser, er noe vi nødig innrømmer. I vår bevissthet regjererer de riktige meningene. De andre er på tålt opphold. Denne selvbevisstheten er blitt sterkere de senere år.

Savnet: ydmykhet.

I stedet gjør vi minoriteter og særgrupper like selvbevisste som oss selv. Sansen for det udefinerbare, for det som gror utenfor offentlighetens grelle lys, er svak. Det er ikke tilfeldig at begrepet det mørke nettet er grepet begjærlig. Dermed føler vi oss vaksinert.

Men kanskje vi gjør oss utilgjengelige for ny erkjennelse? Det kan komme noe fra ukjent hold som vi ikke kan forutsi. Kanskje religiøst? Et demokrati verdig navnet har bevart sansen for det vi ikke kan vite, eller forstå.

Annerledesheten. Sansen for det som ikke passer. Nå er vi kommet i den underlige situasjon at minoriteter selv står for en konsensus som er intolerant, både innad og utad.

Denne type «kvelning» er Stærk imot. Han ser dobbeltstandardene, men i gjennomgangen av ulike posisjoner lener han seg på stereotyper og kjente størrelser fra konsensus-samfunnet. Han kritiserer det kanskje, men beholder en del av virkelighetsforståelsen. Det blir noe halvveis over kritikken.

Ord og handling

Dette går særlig på en konvensjonell oppfatning av forholdet mellom ord og handling, og forståelsen av ytringens påvirkningskraft.

Stærk lager en altfor enkel ligning mellom ytringens budskap og dens påvirkningsevne. Det er nærmest et 1:1-forhold:

Som at nazistenes folkemord skyldtes at noen klekket ut antisemittiske ideer.

… hvis du følger årsaksrekken langt nok bakover, finner du til slutt et møte mellom en ytring og en person som var klar til å tro på den. Noen tenkte tanken at jøder er djevler i menneskeform. Noen satte den på trykk. Og nå står du her, med ladet våpen.

Men så enkelt er det ikke. Stærk glemmer begrepet «mediated», formidlet: hvordan ord bearbeides, forstås. Ordenes genealogi strekker seg langt bakover.

Når noen slipper nye tanker ut i verden, benytter de seg av et innarbeidet språk. Det er et uhyre spennende tema, hvordan man benytter seg av språket. Forfatteren har ikke laget språket. Hvis han er en virkelig forfatter, skaper han noe originalt, men han gjør det med ord som allerede er der. Hans geni består i å bruke dem på en måte som løfter dem, han tryller frem en ny verden.

Det er et stykke magi. De fleste av oss vasser rundt i konvensjoner og vet ikke at det kjente er det ukjente, dvs. ureflektert. Avstanden mellom disse verdener er stor. Det er som å oppdage at man er dødelig.

For å tenke bør man kunne se seg selv utenfra.

Kunstnerisk frihet

Kunstnere er født med et spesielt talent til å bryte med konvensjonene, som vanlig dødelige ikke har i samme grad. Talentet er nærmest en naturkraft i sublim form.

Kanskje det ikke var tilfeldig at en viss forhutlet mann fra Linz som trodde han var kunstner, og utvilsomt hadde en sans for kunst, men med en overdreven, gigantoman tro på eget talent, skulle finne på å ville utrydde Guds utvalgte folk?

Disse «møtene», menneskets møte med ordene, med sin historiske arv, fra det nasjonale, sivilisatoriske og ned til familien, er det som skaper historie, og det er en meget komplisert prosess.

Den politiske korrekthet er ikke en gang en banalisering, den er «idealistisk» i sin mest forenklede form: Mennsket kan dra seg selv opp etter håret.

Denne forsimpling gjør at man uten å sanse det, ignorerer og prisgir noe av grunnvilkåret i menneskelig eksistens, som den kunstneriske frihet.

Ytringsfrihet og kunstnerisk frihet går hånd i hånd.

Truslene mot Lars Vilks er derfor ikke bare en trussel mot ham personlig som vi andre kan vifte vekk. Det handler ikke om ham, og ikke om Kurt Westergaard. Det handler om deg og meg, om tankens frihet og fantasiens. Kan det bli noe mer grunnleggende?

For enkelt

Stærk gjør det for enkelt når han skriver:

Ytringer kan også øke konfliktnivået ved å spre ideer om at en annen gruppe utgjør en alvorlig trussel. Noen mener at det å «spre fiendebilder» alltid er galt, og det er lett å tenke dette i det fredelige hjørnet av verden Norge befinner seg i. Men fiender finnes jo, om ikke alltid her og nå, så her og der, en gang iblant.

Står vi overfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken.

Er det ytringer som sprer panikken? Jeg tror ikke det. Ikke uten at det foreligger en situasjon; en situasjon som andre har ignorert. Når denne virkeligheten «brekker opp», vil folk kunne reagere i panikk. Jo mer de som har makt undertrykker sannheten, desto større er risikoen for uforutsette og paniske reaksjoner.

Hvem har da skylden for panikken? Er det de som har undertrykket sannheten, eller de som påpeker den?

Dette er noe av kjernen i dagens diskusjon om ytringsfrihet og hva som er hva. Stærk kommer merkelig nok ikke inn på den.

Etter 22.7.

Etter 22.7. forsøkte en samlet meningselite å legge skylden på noen få stemmer, nettopp etter det mønster Stærk beskriver: Ord inspirerer til handling. Noen sa sågar at ord var handling.

Nå har noe av reaksjonen fortapt seg, og det er i ferd med å gå opp for stadig flere at det finnes en virkelighet hinsides det disse menneskene skriver, og den ruver adskillig mer. Det islamkritikere skrev om, refererer til virkelige forhold, her og der ute, og det er den som er interessant. Folk sammenligner heller med hva de selv observerer og hva som står i mediene. Plutselig er det mediene som må tåle kritisk lys.

Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås traff spikeren på hodet da han i diskusjon med Anne Holt repliserte, som svar på kritikken om at han og avisen slapp til sære – les: ekstreme – meninger som manglet dekning i virkeligheten, at det nettopp ikke finnes noen enighet om hva som er virkeligheten. Selv fakta er omstridt.

To ulike verdener

Et viktig skille går derfor mellom dem som anerkjenner at det er diametralt motsatte virkelighetsbeskrivelser, og de som insisterer på at det bare er én, deres egen.

Det er det PK-folket gjør, og de er i ferd med å tape.

Stærk er villig til å innrømme at det må slippe til ulike meninger, men denne konkrete konflikten, der noen få bærer byrden av å påpeke at store konflikter er under oppseiling, går ikke Stærk inn på. Han stanser på halvveien.

Rolle: Hedegaard

Det er en stor forskjell på om man mener at Lars Hedegaard har forsvart ytringsfriheten eller om man mener han selv har utløst attentatet mot seg.

Hvis man litt lunkent svarer at alle har rett til sin mening, og at det uansett er galt å løse konflikter med vold, så unnlater man å ta stilling. Hva gjør man med de som vil løse konflikter med vold, og hva gjør man med alle som forsvarer dem? Og hva gjør man med alle som vil innskrenke ytringsfriheten, enten de er islamister eller aggressive multikulturalister?

Jeg synes ikke Stærk ser faren. Det holder ikke å forsvare ytringsfriheten prinsipielt når noen vil bruke den til å ødelegge demokratiet og ta livet av dens forsvarere. Du må ta stilling.

Mener du Lars Hedegaard forsvarer demokratiet, eller svekker han det? Hva du svarer, sier mye om hvor du står. For å benytte Stærks egen sokratiske metode: Du trenger ikke være enig med Hedegaard i alt han sier, men du må ha en oppfatning av om det han er opptatt av, er reelle problemer eller ikke. Hvis de er reelle, må du gi ham ganske stor slack, hvis ikke er han en ugagnskråke.

For å ta det ett skritt videre: Hvis du skal avgjøre om han er en ugagnskråke, må du undersøke om påstandene hans stemmer med virkeligheten. Da er vi igjen tilbake ved den tricky virkeligheten, og jeg vil påstå at det er her norske medier svikter. De stanser der. De tar ikke opp det Hedegaard og document skriver om. De tier. Det er også et svar.

Makta frikjenner seg selv

Så følger de strategier for maktutøvelse som irriterer stadig flere. PK-sentrum velger ulike strategier for å frikjenne seg selv og fordele skylden, slik at de selv unngår kritikk. Et velkjent triks er å si at motsetningene betinger og forsterker hverandre. F.eks. at Geert Wilders er motstykket til salafister. Dette er en type tøv. Man skal ha stor definisjonsmakt for å kunne gjennomtrumfe en slik versjon. Det har mediene hatt; ved konsekvent å omtale Wilders med negative stikkord har de greid å skape bestemte assosiasjoner.

Men Wilders er både tale- og skrivefør. Hans selvbiografi Marked for Death er godt skrevet og godt tenkt. Han er analytisk og har en egenskap Stærk rettelig fremhever som verdifull: konsistens. Wilders beskrivelse av islams historiske rolle kan ikke avfeies. Hans fremstilling er overbevisende. Hva skal leseren gjøre som synes at dette korresponderer med det han ser rundt seg, og det han leser, også i historiebøkene? Skal han suspendere sin forstand? Den offentlige mening krever i det minste at han forholder seg taus. Men kan en forstand bringes til taushet i det lange løp? Der er nok Stærk og jeg på samme parti. Det er umulig. Mennesket er ikke skapt slik. Derfor er den politisk korrekte konsensus dømt til å mislykkes. Den males i stykker av en samfunnsutvikling som går i rasende fart, og denne oppløsningen skjer foran øynene våre.

Det er derfor livsviktig at det formuleres tanker som beskriver utviklingen mest mulig sannferdig. Hvis ikke oppstår et vakuum, og det er i vakuumet at virkelig ekstremisme oppstår. Ikke av fornuftige tanker.

Ideologier

Stærk operasjonaliserer i for stor grad ideologier og religioner, som om de var like i forhold til ytringsfrihet. Men det er forskjell, også på undertrykkelse.

Kommunismen er opplysningstidens uektefødte barn, og representerer dens mørke side. Nazismen er noe helt annet. Kommunismen snudde rett og urett på hodet. Nazismen opererte med et anti-språk, dvs. ordene fikk en helt ny betydning som gjorde dem meningsløse i sin historisk-epistemologiske betydning, dvs. slik de historisk er forstått. Det gjør nazismen til noe spesielt uhyggelig.

En slik dragesæd oppstår ikke av hvilke som helst ord. Det holder ikke å skrive noen hatefulle traktater.

Man kunne heller sammenligne ord med alkymi: Ord kan være heksebrygg, men for at ord skal fungere slik, må bestemte historiske forutsetninger foreligge og bestemte personer opptre.

PK-prosjektets enfoldighet er troen på at bare man sier bestemte ord i riktig rekkefølge, vil man avverge ondskap. Man tror man kan stenge ondskapen ute med ord. En slik naivitet er en invitt til at noe vil skje, for den er ute av stand til å verge seg. Den er overbevist om at ord bare betyr én ting: at det er sammenfall mellom budskap og intensjon.

Men slik er ikke menneskene.

Vi oppfører oss som om vi lever bortenfor syndefallet, som om vi befant oss i en uskyldstilstand.

Oppvåkningen kan bli brutal. Er det de som forsøker å vekke oss som er en trussel? Det er slik PK-folket fremstiller «oss». Eller er det de som vil gi oss mer av tornerosesøvnen?

Metodisk

Det positive med Stærk er at han analyserer seg frem til riktig metode.

Han skriver at troen på at man besitter en fasit for hva som er sannhet om samfunnet, er livsfarlig. Det lar seg ikke gjøre, og den som er overbevist om at han har en slik kunnskap, lider av overmot.

Å tro at man skal kunne skille det dårlige fra det gode i samfunnsdebatten, er både farlig og naivt.

Den andre grunnen er at vi ikke nødvendigvis kan skille ut de gode effektene på én side og de dårlige effektene på en annen. Det er ikke slik at én form for ytringsfrihet sprer løgner, og en annen sprer sannheter. Det er samme ytringsfriheten som sprer begge deler. Og tilsvarende er det ikke slik at én form for sensur beskytter dårlige ideer, og en annen beskytter gode. Den samme sensuren beskytter begge.

Å punktere illusjonen om å ha rett og rett til å være formynder er en nødvendig forutsetning for å få i stand en fri flyt av meninger. Stærk fokuserer for mye på at folk med sære meninger skal få slippe til. Det er mer alvorlig at normale, opplyste mennesker ikke tør skrive eller si hva de mener.

En ting er at de ikke kommer på trykk. Noe annet er de sosiale sanksjonene. Her trekker Stærk frem et viktig poeng: Nordmenn er gode på sosiale sanksjoner, på gruppepress.

Det skjer både ovenfra, fra Aftenposten, Dagsrevyen og Jonas Gahr Støre, ned på grunnplanet i den enkelte katine eller det enkelte lokalsamfunn. Visse ting sier man ikke, visse temaer lar man ligge. Man har så å si tatt det fjerde bud og gjort det til PK-samfunnets fremste: Overhold våre meninger, og det skal gå deg godt og du får leve lenge i landet.

Innskrenking

Her har det skjedd en revolusjon de siste tyve år. På 60-70-tallet kunne ml-ere og flower power og anarkister blomstre. Det borgerlige samfunnet så med forundring og hoderysten på ungdomsopprøret. Men det var ikke den følelsen av å si noe farlig som i dag. Tvert om. Aviser og blader var fulle av klassehat og støtte til frigjøringsorganisasjoner som viste seg å være noe annet. Også terrororganisasjoner svermet man for. Om noe var det borgerlige samfunnet tolerant. Det er en helt annen følelse av farlighet i dagens samfunn. Av at det kan gå deg ille om du sier bestemte ting.

Til grunn for denne farlighet ligger en mangel på autoritet. Man er alene. Overlatt til seg selv. Det mangler en autoritet å forholde seg til. Ingen faderlig beskyttende hånd.

Det er en konsekvens av at de politiserte 68-erne tok over, med sin blanding av antiautoritet og autoritære holdninger. En forvirrende og dekonstruerende cocktail som skaper kaos.

Angsten blir større i et kaos.

Man blir lettere skremt.

Det borgerlige samfunn hadde visse rammer, og med det førte en viss trygghet. Og gudebilder man kunne storme. Hykleri man kunne avsløre.

Lite eller ingenting er igjen.

Skal Norge ha en fremtid, må det vises en helt annen sans for ytringsfriheten. Derom er Stærk og undertegnede enig. Men hva man gjør med frihetens fiender, sier han ingenting om.

 

Bjørn Stærk
Ytringsfrihet
Humanist Forlag
129 sider

omslag.ytringsfrihet

Mest lest