Kommentar

Tro er så mangt. Assosiasjonen til det klassiske kristne trosbegrepet stikker dypt, til tross for at det har vært parkert som en subkultur i mange år nå. Er det for å kompensere dette bortfallet av tro at vi rydder så stor plass til en annen tro, som later til å ha helt andre kjennetegn enn de vi er vant med?

Disse kjennetegn blir ikke problematisert av de sekulære og vanekristne fortolkerne. Man undres – hvorfor ikke? Den kristne troen er malt til støv, men islams krav blir betraktet på respektfull avstand; de blir ikke blir underlagt samme skarpe blikk.

Denne forsiktighet står i merkelig kontrast til den systematisk sønderrivelsen av ting som er knyttet til vår egen kultur.

Men glem denne anomalien for et øyeblikk. Glem den nedgjorte kristne troen og fest blikket på en annen from for tro: øynene. Å tro sine egne øyne, det vi ser. Det som blir åpenbart. For vi ser ikke bare det fysiske, vi tar inn så mye mer. Derfor er kunsten og det estetiske så viktig, også for politikken.

Bildet, det ytre øyet, og poesien, det indre øyet, gjør at vi beholder kontakten med noe som er større enn oss selv. Det gir oss tilgang til et språk som er grenseoverskridende i en enhver forstand av ordet.

Ikke noe er forandret siden antikken: Gjennom kunsten er mennesket knyttet til kosmos.

I vår kultur er kunsten løsrevet fra religionen. For dagens islam er dette vanskelig. Når man tenker over at det er kunstens autonomi som er besværlig, forstår man hvor dypt spørsmålet om ytringsfrihet stikker.

Da forstår man også mer av budskapet på Universitetsplassen sist fredag. I klagene over ydmykelser og hån ligger begravet spørsmål om den utålelige friheten som muslimer utsettes for hver eneste dag i Vesten.

Man opplever en kontinuerlig utsatthet. De mer religiøse omformulerer dette til trakassering og forfølgelse, og svarer med hat.

Det er viktig at vi vedkjenner oss våre egne sanser. Det finnes nemlig et fellesmenneskelig språk, og noe av ekstremistenes teater er på en merkelig måte rettet mot oss. De vil skremme, besverge, hisse seg selv opp.

Det er viktig at vi ikke lar oss rive med, men ser det hele utenfra og beskriver hva vi ser: Dette er hat. Vi gjenkjenner det med hjertene.

Det er derfor ytterst forstemmende, og i en viss forstand like skremmende som demonstrasjonen, når ledende medier bagatelliserer og ufarliggjør hatet.

VG skriver søndag 14. februar, 2010, i lederartikkelen: Muslimsk trussel:

Dette var mer enn en advarsel. Det var nettopp en trussel. Så kan man saktens spørre om den var alvorlig ment: sannsynligvis var den et vredesutbrudd som ikke innevarsler noen reell fare.

Det er likevel et problem for muslimer i Norge at 3.000 av dem flokker seg bak initiativtakerne som demonstrerer med en trussel om vold. For det er egnet til å forsterke inntrykket av at muslimer i større grad enn andre grupper er tilbøyelige til å besvare ytringer med vold.

(red.s uthevelser)

Dette handler også om tro og tillit. Vår tro, vår indre verdier. VG desavouerer troen på vår egen dømmekraft og sanser. For hver gang noe alvorlig skjer som rettelig ryster oss, går det en liten stund, så er mediene ute for å fortelle folk: Dere så ikke det dere så.

Det viktigste bolverk og den viktigste verdi Vesten har, er fornuften og forstanden, det at vi verdsetter fornuften over alt. Dvs. vi våger å beskrive det vi ser.

Men dette er ikke en tørr, rasjonell fornuft, det er den logos som stammer fra Jerusalem og Athen og lar oss se både med det indre og ytre øye.

Det største sviket norske medier som VG og Aftenposten og alle de andre begår, er dette forræderiet mot logos, Ordet: denne stanghellske bekymring som så legges død: De mener det nok ikke likevel.

Troen på våre sunne instinkter, troen på at vi har en indre målestokk, er demokratiets fundament. Den er selvsagt knyttet til samvittigheten.

Når de som er valgt til å representere og beskytte oss velger å gå i en stor bue rundt disse problemstillingene, er det fare på ferde.

Høyres nestleder og erfarne stortingsrepresentant Per Kristian Foss ble intervjuet om Siv Jensens «islamiseringspåstand» i NRKs Politisk kvarter imorges. Han blåste av hennes uttalelser. Siv Jensen er kanskje ikke den skarpeste analytiker, men ser i det minste problemet. Foss gjør det ikke. Han sa at vi i ytringsfrihetens navn må tåle også ekstremister som shariastudenten fra Medina. Det er ytringsfrihetens pris.

Hvis man nå ser bort fra at Foss mente noe helt annet om Jyllands-Postens tegninger, de måtte vi ikke tåle, igjen av hensyn til muslimene: Han sier at norsk lov gjelder i Norge, det samme gjør norske verdier.

Men hva vil norsk lov og norske verdier si? Regjeringen foreslo i fjor å innføre en blasfemiparagraf som var skreddersydd for å ta hensyn til muslimene. Så mye for norsk lov.

Og norske verdier? Hva er det? Er det 17-mai-talene til Jonas Gahr Støre og politikernes valgflesk? Eller er det de indre verdiene som folket besitter?

Forfatterne av Håvamål visste mer enn Per Kristian Foss. Den dagen folket ikke besitter disse verdiene, er det ute med oss.

Det vi opplever er at det meste av eliten gjør alt for at vi skal glemme disse verdiene og denne innsikten, for at vi ikke skal stole på vår egen dømmekraft, for de vet at da blir de selv dømt.

Les også

Frykten og Tausheten -
Setup -
Årets siste dag -
Saera Khan avgjorde -

Les også