Sakset/Fra hofta

Sosialistenes store fortrinn har vært organisering. Den evnen mangler kritikerne av det flerkulturelle. Ganske enkelt fordi de er så forskjellige.

Likevel drønner mediene på med snakk om «miljø». Man lager en papirtiger, eller rettere: en stråmann. Noe slikt «miljø» finnes ikke. Det finnes derimot små virtuelle lesegrupper på bestemte nettsteder. De får journalister og kommentatorer til å la fantasien løpe av med seg.

Et halvt århundre etter at the New Left kunne raljere over borgerskapets frykt for de røde, er det det røde borgerskap som fantaserer om et ubestemmelig, men farlig høyreekstremt miljø, «der ute», på nettet.

Sannheten er at ingen vet hvor mange mennesker som tilhører hvilket «miljø». Det er noen stemmer der ute, noen aktive lesere, og mange tause. De virkelig ekstreme stemmene finnes på noen få marginale nettsteder. Den store kloakk av skjellsord renner på de store nettavisene.

Vi lever med en helt nye offentlighet, der ingen lenger bestemmer. Redaktørene kan sensurere så mye de vil.

22/7 har gitt rystelser i den offentlige debatt. Den var allerede i ubalanse.

Hvordan håndteres uenighet blant dem som deltar i den kritiske debatt om det flerkulturelle samfunn?

Det er en fare for at den sosialistiske debattkulturs normer får gjennomslag: der uenighet er illojalt, og man ikke riktig vet hvordan man skal håndtere uenighet.

Det ville være synd. Alle bevegelser trenger kritikk. Men de markante personer er få, og man er derfor sårbar.

Helle Merete Brix har gjennom en årrekke vært en en profilert skribent i Danmark, som har våget å skrive om farene ved det flerkulturelle prosjekt og trusselen om islamiseringen av Europa. Hun har vært tett på Trykkefrihedsselskabet, som hun var med å stifte sammen med Lars Hedegaard og Torben Hansen.

Det vakte derfor oppsikt at hun valgte å skrive en artikkel på rights.no, der hun kritiserte Hedegaard for å henfalle til konspirasjonsteorier, dvs. Brix’ tittel var: Om årsagen til venstrefløjens syn på indvandring. Men rights.no spisset den til: Planlagt ødeleggelse av Europa? og la til en lang ingress som skyver Hedegaard ut i det uspiselige.

Det finnes personer som i ramme alvor mener at innvandringen er en politisk plan for å filleriste sammenhengskraften i Europa. Altså ren og skjær ondskap utklekket særlig av politikere på venstresiden. En splitt og hersk-mentalitet. Dette synet mener HRS er riv ruskende galt. Politikere generelt har derimot ikke forstått de voldsomme kulturelle og verdimessige utfordringene innvandringen kom til å føre med seg. Se det er dog en annen skål. En av Danmarks mest kjente islam- og innvandringskritikere, Lars Hedegaard, står for førstenevnte syn. Hans mangeårige medarbeider, HRS-skribenten Helle Merete Brix, tar et oppgjør med Hedegaards ståsted.

Lars Hedegaard har vært marxist og hevder fortsatt han er det. Han tenker i materialistiske termer. Han er også historiker. Hans forståelse av de enorme transformasjoner Europa gjennomlever, er en måte å forstå det på. Spørsmålet folk stiller seg er: Vet politikerne hva de steller i stand? Eller er de blinde? Det er ikke godt å bli klok på noen av delene. Hedegaard leser – eller kan leses – som han legger en stor grad av intensjonalitet inn i den førte politikk:

”De (politikerne, red.) ved hvad de gør. Alligevel får vi at vide, at politikerne ikke bevidst har tilsigtet disse højst håndgribelige konsekvenser. De vil det gode ud fra deres idealistiske forestillinger om globalisering og multikulturel idyl og har overhovedet ikke overvejet, hvilke sociale og samfundsøkonomiske konsekvenser deres godhjertede planer kan få.

Den almindelige, snusfornuftige antagelse om, at de naturlige og forventelige konsekvenser af en handling også må være de tilsigtede, gælder åbenbart ikke, når vi taler om indvandring. Her tæller alene den gode hensigt.”

Men jeg tror rights.no står i fare for å forenkle Hedegaards budskap. Hedegaard tillegger ikke politikerne «ren og skjær ondskap». Men han mener at politikerne objektivt sett må stå til ansvar for konsekvensene av deres politikk.

Her er det spørsmålet dukker opp: Hvordan fortolker man hverandre? I en beste eller verste mening?

Sosialistene har gjennom årtier vært flinke til å fortolke motstandere i den verste mening. Med forferdelige følger. I dagens flerkulturelle eksperiment ser man et ønske og behov om å blåse liv i kampanjer der noen skal spille rollen som syndebukker. Det ville være svært uheldig om dissentermiljøene reproduserte denne praksis.

I stedet for det sosialistiske brodermord, den kristne brodertanke: les ordene i beste mening.

Det finnes som regel flere fortolkninger.

Helle Merete Brix er en meget dyktig skribent. Artikkelen på rights.no kunne virke som en politisk avstandstaken og hadde det personlige element som gjorde den spesiell.

Det holder med systemet Politiken, om man ikke skal tillegge hverandre meninger.

Lars Hedegaard er «barsk» av fremtoning. Det er det kanskje en grunn til.

Hva er det som fremkaller bestemte personligheter i visse historiske situasjoner? Det sier seg selv at med dagens klima er det ikke de mest følsomme som står frem. Det er mennesker med gode nerver og en viss tykkhudethet.

Man skulle tro at både Brix og Storhaug visste det.

Dermed ikke sagt at jeg ikke ser svakheter ved Hedegaards analyse og selvfølgelig noen av hans uttalelser, som han for øvrig har måttet betale dyrt for.

Men vi som har drevet med dette arbeidet i noen år, kjenner forhistorien, vet bakgrunnen, vet hva det koster, og hvor komplisert det hele er: både samfunnet der ute, og kampen om meningene.

Vi skal ikke tillegge hverandre motiver eller meninger vi ikke har.

Vi må se stort på det, og se at hver enkelt har en rolle å spille. Det var dette sosialistene manglet: sansen for det individuelle, det originale bidraget fra hver enkelt.

Her og nå er det vår svakhet, men i det lange løp vår styrke.

Les også

-
-
-
-
-

Les også