Kommentar

Visse meninger tåles ikke lenger i det offentlige Norge. De har lenge vært utsatt for angrep og rop om sanksjoner fra en hissig falang av mennesker, fra Per Fugelli til Thomas Hylland Eriksen. Det nye er at regjeringen og Arbeiderpartiet ser ut til å ha gitt klarsignal om at sanksjoner skal settes i verk mot mennesker som krysser en usynlig grense.

De risikerer å miste jobben.

Sist ut er politimannen i Eidskog, Stein-Robin Kleven Bergh, som er avskjedighet for å ha kalt statsministeren for «krapyl» på Facebook.

Han er den andre på kort tid.

Kjetil Korslund ble oppsagt som stortingsreferent etter at journalister fikk nyss om at han hadde kalt AUF-leder Eskil Pedersen for «barneofrer», også det på Facebook.

Stortingets administrasjon ga ham øyeblikkelig sparken.

Vi har flere: Anders Ulstein og Ole Jørgen Anfindsen mistet begge jobben som følge av ytringer i kjølvannet av 22.7. Anders Ulstein hadde ikke brukt noen belastende adjektiv, men kun skrevet at statsministeren virket tafatt, og det var før massakren på Utøya ble kjent. Det hjalp ikke. Øksen falt uten pardon; han ble avsatt at et styre med Ap-mann og mangeårig Politforbunds-leder Arne Johannessen i spissen.

Hva er det som er så farlig?

Det er følelsen av krenkelse.

Anders Behring Breivik angrep Ap-staten og Arbeiderpartiet, derom er det ingen tvil. De som sier at nei, han angrep samfunnet og demokratiet, har selvsagt rett. Men ser man på hva Behring Breivik vitterlig gjorde og hvilke andre mål han kunne tenkt seg (Skup-konferansen, 1. mai-toget, Dagsavisen, Aftenposten), er det ingen tvil om at hans mordlyst rettet seg mot Ap-staten, det samfunn Ap har formet og styrt siden 1930-tallet.

Hvis Ap ikke har rådgivere som kan fortelle dem det, burde de skaffe seg noen som kan fortelle dem at det er en betydelig motstand mot denne staten, dens fremstilling av virkeligheten og dens måte å styre på.

IMG_1284

Foto: Valgplakat i Oslo mandag 2. september 2013. Det samme budskap lyser mot en fra The New York Times’ nettside. Budskapet er overalt: Vi er «for alle». De andre er «for de få». Etter 22.7. har flørt med å fremstille andre som moralsk mindreverdige fått en annen og mørkere valør. Ap vil gjerne stemple de andre, men tåler ikke å få tilbake med samme mynt. Det er dette som kalles:

Den uanstendige anstendighet

Ap merker motstanden, men velger å koble den opp mot en fortelling der de andre blir de onde og de selv de gode. Dette budskapet spisses mer og mer etter hvert som makten glipper.

Det er her fenomenet den uanstendige anstendigheten dukker opp.

Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet vil ha i pose og sekk: De vil både kunne brennemerke andre som umoralske, samtidig som de selv fremstår som bærere av det gode. Det nærmer seg nå en fortelling om lys kontra mørke.

Hva gjør man med mørket? Man bekjemper det!

Med alle midler?

Slik ser det ut. Å miste jobben er en ganske alvorlig affære. Å miste den for ett ord, rimer dårlig med ytringsfriheten som statsministeren fremhevet måtte være svaret på 22.7.

Anders Ulstein arbeidet i rusfeltets samarbeidsorganisasjon Actis, Ole Jørgen Anfindsen i kvalitetssikringsselskapet Veritas, Kjetil Korslund var referent i Stortinget, Kleven Bergh var politimann – alt sammen virksomheter som enten er del av eller fungerer opp mot det offentlige, staten, myndighetene.

Det spiller ingen rolle om man sitter høyt eller lavt: Hvis man befinner seg innenfor radius av det offisielle Norge, skal man ikke ytre seg på en måte som vekker anstøt.

Usømmelig

Hva betyr anstøt? Anstøt er et ord fra borgerskapets vokabular: Visse ord var usømmelige, f.eks. var det seksuelle felt tabubelagt. Dagens mennesker har vanskelig for å forestille seg hvor dypt dette stakk. Sønnene kunne ha sin seksuelle debut med stuepiken, men våg ikke å snakke om veneriske sykdommer ved frokostbordet! Alexander Kielland har skrevet gripende om denne dobbeltmoralen i romanen Arbeidsfolk.

Anstøt vil derfor si at visse ord er koblet opp til noe som er så følelsesladet og undertrykt at det kun kan håndteres ved omskrivninger eller bortforklaringer. Det oppstår en virkelighet bygget på forstillelser, for mennesker vil automatisk tilpasse seg tabuene og etter hvert internalisere dem.

Dette gir kraftige kollisjoner med den digitale verden og sosiale medier, hvor tendensen er den stikk motsatte: full blowout og alter ego-er.

Når det anstøtelige sies, oppstår krenkelsen. Det er dét de ovennevnte avskjedigede har gjort seg skyld i. De har krenket.

I den ladede stemningen som oppsto etter 22.7., skulle det lite til. Men bemerk at i stedet for å dempe og moderere stemningen, gjorde mediene det motsatte: I de dagene ble de fleste kjent med at det fantes noe som het høyreradikale og høyreekstreme, ord som tidligere hadde vært relativt perifere. Nå fikk de et innhold, ikke ved at så mye ble avdekket; det kom aldri noe Godlia-møte, aldri noen hemmelige forgreninger eller nettverk. Påstandene hang på noen få navn, lugubre nettsteder som fort forsvant, og andre som slett ikke ville forsvinne, for de syntes ikke det var noen grunn til at de skulle det: Human Rights Service, document.no, honestthinking.org. Det var spinkelt, men man kunne skjule seg bak at Behring Breivik hadde deltatt i kommentarfelt.

Mer «mat» var det å finne i alle Behring Breivik hadde stjålet tekst fra til manifestet sitt: Verst gikk det ut over Fjordman, som måtte forlate landet. Men i ettertid har man gjort få forsøk på å skille mellom bruken av Fjordman og hva han vitterlig har skrevet. Fremdeles behandles og betegnes Fjordman som inspiratoren.

Man kan si at det norske demokratiet snakker høyt med seg selv.

Men noen ønsker ikke å debattere. De setter likhetstegn mellom handlingene 22.7. og tekstene. Selv om de er stjålet, selv om de er skrevet av mennesker som ikke ante hvem Behring Breivik var og hva han sto for.

Tilbakekoblinger

I klimadebatten snakker man om tilbakekoblinger; ved visse tipping points utløses kjedereaksjoner. Forhold som tidligere har fungert stabilt, blir ustabile.

Noe lignende kan man observere i reaksjonen på 22.7.

En av de mest markante fenomenene er at det har oppstått en tabusone. Visse meninger må ikke ytres, visse ord må ikke sies. Da utløses en alarm. Det spiller ingen rolle om det skjer i et lukket nettforum. I saken mot Kjetil Korslund sa Datatilsynet at hvis man har 800 venner, er det ikke lenger en privat klubb, da er ytringer å regne for offentlige. Noe å merke seg. Men jeg tror egentlig ikke det kommer an på antallet. Jeg tror det kommer an på om det kan dokumenteres. Hvis noen kan ta en skjermdump og legge den frem for pressen eller arbeidsgiveren, spiller det ingen rolle om det har vært ti eller tusen mottakere: Det er innholdet det kommer an på. Det belastede ord. Krenkelsen.

Hva består krenkelsen i?

Krenkelsen ligger i the eye of the beholder. Hos mottakeren. Det som for noen er en morsom vits, er for andre en grov krenkelse. Som kjent har vi gjennom de danske karikaturtegningene fått erfare at noen nye grupper i samfunnet har en sterkt utviklet sensibilitet for krenkelser.

Den nye krenkelsen vi ser i disse avskjedssakene, har noe til felles med den religiøse krenkelsen.

De lar seg ikke diskutere. De er beyond words. Det vil si at de bygger på følelser.

Men skal følelser diktere ytringsfriheten? I disse spørsmål gjør de åpenbart dét.

Majestetsfornærmelse

Problemet for det norske demokratiet er at det ikke bare er 22.7. som er tabubelagt. «Barneofring» referer til Utøya, men ikke «krapyl». Det er flabbete og hører til i skuffen for grove uttrykk. Når det kommer fra en som står frem på Facebook i politiuniform, hadde vedkommende fortjent en påminnelse om hvilket yrke han har, og en henstilling om å fjerne bildet.

Men ikke avskjed.

Da saken ble kjent søndag, hang det fortsatt noen spørsmål ved saken. Politimester i Hedmark, Tormod Bakke, ryddet disse av veien da han til NRK Dagsnytt bekreftet at ordbruken var den utløsende grunnen.

Men da er vi ikke lenger i et land med personvern, arbeidsregler og oppsigelsesvern. Da er vi over i majestetsfornærmelse.

Til grunn for denne forbrytelsen – som fortjente dødsstraff – lå nettopp krenkelsen.

How dare you? sier man på engelsk. Hvordan våger du å krenke majesteten? I visse land, eksempelvis Thailand, er det fortsatt virksomt. Men i Norge?

Hykleri

I kjølvannet av den uanstendige anstendigheten og krenkelsen følger hykleriet: Man benekter at krenkelsen er imaginær. At den er en konstruksjon. At den er et maktinstrument, en måte å displinere mennesker på for å beholde makt.

Det sier seg selv at ytringsfriheten er bare ord i et land der krenkelsen slår rot.

Noen planter den, noen vanner den.

Flere norske akademikere, politikere, samfunnsdebattanter har lenge ropt på sensur og straff for brudd på ytringsansvaret. De har laget et selvrefererende system der straffen er både moralsk legitim og innlysende. De later som om krenkelsen ikke er en iboende del av ytringsfrihet. Rett og slett fordi mennesker er så forskjellige. I en global verden så absolutt. Forsøket på å innføre en ny krenkelse kan anses som et nytt borgerskaps måte å kontrollere disse ulikhetene på. Man påtvinger den taleføre del av befolkningen den gode smak under bigotte ord som ytringsansvar.

Legg merke til at denne nye bornertheten ikke tåler gatespråket, ikke tåler et My ass! Da er linjalen der øyeblikklelig. Mens dette språket florerer via sms, i bøker, film og musikk, skal det ikke anvendes på det politiske!

Det høres ut som ren galimatias hvis noen forsøker å implementere det. Men det er dét de nå har begynt med.

Tegn

Vi andre – i den kulturradikale så vel som den kulturkonservative og liberale tradisjon – ser annerledes på det. Vi ser at hvis man går over en grense og sier opp folk for ett ord eller en mening, er vi på vei over i noe helt annet.

Det er vanskelig å snu hvis man først har begynt.

Saken om politimannen fra Eidskog viser at vi allerede har gått en godt stykke på den veien.

Saken dukker opp en uke før valget. Det skal bli interessant å se hvor mange medier som tør å ta den opp. Vi vet at publikum er langt mer årvåkne enn mediene. De merker trykket på arbeidsplassen og i hverdagen. Ytringsfrihet har også begynt å bli et spørsmål om trivsel.

 

 

Det er opprettet en facebookgruppe til støtte for Kleven Bergh. Den vokser med rekordfart: https://www.facebook.com/groups/513553522056266/513683858709899/?notif_t=like