Kommentar

Vahl skole. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 Photo: Chell Hill

En etnisk norsk jente har beskrevet skolehverdagen på Vahl skole i Aftenpostens Si ;D-spalte. Det er nedslående lesning. Som den eneste etnisk norske elev i klassen, opplever jenta en skolehverdag som består av åpenlys rasisme, mobbing og trusler. Medelever bruker ord om henne som får hele det antirasistiske miljøet til å steile – dersom de hadde vært brukt mot en med innvandrerbakgrunn.

Jenta omtales som «hviting», «jævla norsking» og «hore». Hun trues med voldsbruk og det ender med utfrysning og isolasjon. De andre elevene tar avstand fra henne, hun passer ikke inn. 

Det er et godt stykke fra jentas beskrivelse av egen skolehverdag og frem til idealet om en skole uten krenkelser, mobbing, trakassering, diskriminering eller rasisme, slik det ble lagt frem av Djupedal-utvalget NOU 2015: 2 Å høre til, og slik også Vahl skole er forpliktet på etter den nye opplæringsloven. Derfor er også jentas informasjonen om den manglende oppfølgning fra skolens side interessant. Lærerne beskyttet mobberne, forteller hun. 

Rektor Pål Nesse har svart i en egen replikk til innlegget. Han synes det er leit og trist:

Skolen synes det er leit at noen som har vært elev hos oss, ikke opplevde at vi klarte å gi henne et trygt og godt skolemiljø. Vi arbeider hardt med skolemiljøet og for å stoppe mobbing, og det er trist når vi ikke lykkes.

For rektoren er det altså jentas opplevelse som synes å være problemet, ikke det faktum at det åpenbart finnes elever på skolen som bedriver rasisme mot de som ikke har samme hudfarge og kulturelle bakgrunn som dem selv.

Rektor kunne like gjerne ha bedt etnisk norske elever om å holde seg unna skolen hans. For hvor mange foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt til Vahl skole med en så tafatt holdning? Har rektoren gitt opp?

Hvorfor nevner ikke rektor at det handler om rasisme når han svarer jenta? I et samfunn som er ellers er svært opptatt av å få bukt med all rasisme, i kriker og kroker, i kommentarfelt så vel som i sangtekster, er det et paradoks at den rasismen jenta utsettes for i en offentlig skole ikke nevnes ved navn.

Eller er det kanskje ikke så rart? Kanskje rektor bare følger antirasistenes eget eksempel, og forholder seg til det som står skrevet i den lille boka «Hva er rasisme?», som Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad fikk utgitt i 2015. Her står det jo at rasisme ikke handler så mye om hudfarge lenger, men om kultur, og at hverdagsrasisme er noe som retter seg mot de andres kultur og religion.

Derfor er det heller ingen som forventer at Antirasistisk senter eller noen av de andre antirasistiske NGO-ene tar tak i det problemet jenta adresserer. Det vekker ikke noe følelsesmessig engasjement, vi er alle oppdratt i den tro at rasismen bare fungerer én vei. De moderne rasismeteoriene baserer seg på en idé om at rasistiske strukturer er noe som holdes i hevd av majoritetssamfunnet og som rammer en på forhånd utpekt minoritet.

Når en representant fra majoritetssamfunnet ender opp som minoritet i eget land, utfordres dette utgangspunktet. Derfor blir det verken fakkeltog eller en håndfull harmdirrende avisartikler om hverdagsrasisme etter denne historien. Man vil forsøke glemme så fort som mulig. Fordi det ikke passer inn i den offentlige fortellingen om hva rasisme er for noe. 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!