Sakset/Fra hofta

For tre år siden orket ikke 16 år gamle Mari Morken mer, og byttet skole fra Groruddalen til en skole på vestkanten i Oslo for å slippe unna negative karakteriseringer fordi hun er etnisk norsk og lys i håret.

– Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite»?

– Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».

Tar tilbake norskheten

For tre år siden orket hun ikke mer. Hun byttet fra en skole i Groruddalen til en skole på vestkanten. Hver morgen tar hun T-banen til den andre kanten av byen for å slippe unna skjellsordene og det dårlige klassemiljøet. Der hun går nå er det greit å ha gode karakterer, og hun skiller seg ikke ut fordi hun er lys. Før tok hun mørke striper i det mellomblonde håret. Nå har hun farget håret litt lysere. Hun er i ferd med å «ta tilbake» norskheten sin, og gleder seg over å kunne være blond uten å samtidig stemples som «hore» og «billig».

16-åringen forteller at hun er blitt kalt «hore» så mange ganger at hun er blitt immun. Klassekampen møter Mari og moren Kristin Pedersen, som forteller om systematisk mobbing og trakassering fra og med jenta kom i puberteten i 10-11 årsalderen. Da hun var 13 måtte hun bytte skole, og moren er fortsatt sint på skoleledelsens manglende håndtering av situasjonen.

– De la ansvaret for situasjonen over på Mari. Hun måtte bare klare seg, for hun var ressurssterk, hvit middelklasse. Men Mari har også rett på et godt og trygt miljø, sier Pedersen, som forsøkte å ta opp mobbingen gjentatte ganger uten at noe ble gjort. Hun fikk høre at mobberne hadde det så vanskelig hjemme.

– Nå har det gått tre år, så nå har jeg fått nok avstand til å stå fram med det. Jeg vil vise at jeg ikke lar meg knekke, sier Mari.

Maris situasjon er identisk med funnene fra forsker Maria Bäckmans studie i drabantbyen Rinkeby utenfor Stockholm, der etniske svensker utgjør rundt 20 prosent av befolkningen og dermed er en minoritet. Bäckmans rapport fra 2005 forteller bla om «Josephine», som allerede første skoledag ble møtt med bemerkninger om at hun var en «blond hore»:

Josephine ble ganske perpleks, for bortsett fra hårfargen var det ingenting ved utseende hennes som skulle tilsi at hun var lett på tråden. Hun brukte ikke sminke og hadde helt nøytrale klær. Det var utelukkende hårfargen som ga henne «horestemplet».

Bäckman er den første som har gjort etnografiske studier av situasjonen til etniske svensker som er i minoritet i Sverige, men lignende funn er gjort i Norge. I perioden 1999 til 2002 gjorde sosialantropolog Inger Lise Lien feltarbeider ved Oslo-skoler der etnisk norske elever er i mindretall, og fant at det spesielt er jentene som forkaster idealer om likhet og toleranse til fordel for æreskultur.

– Jentene blir tradisjonalisert og korrigert. Kvinnerollen i det flerkulturelt samfunnet er under angrep. Gamle, føydale idealer trekkes fram. Globaliseringen bringer inn verdier som vi trodde vi hadde bevegd oss bort fra, de kommer inn fra sidelinja og begynner å forstyrre oss igjen. Noen kamper må gjøres om igjen. I en annen kontekst hvor en norsk jente hadde kysset enn gutt ville hun ikke blitt dømt som hore, sier Inger-Lise Lien.

Flere av Liens funn ble bekreftet i professor i sosiologi Willy Pedersens bok Nye seksualiteter fra 2005.

Pedersen skriver at det minoritetsguttene, i all hovedsak muslimer, påvirkes i liten grad av religionen, mens jenter gjør det. Muslimske jenter Pedersen intervjuet hadde ikke hatt samleie, mens de muslimske guttene hadde større sannsynlighet for å ha hatt mange partnere. Jentene de velger som sexpartnere er nødvendigvis norske, men disse er ikke ekteskapsmateriale. «Hamaz», som er norsk-pakistansk, forteller at han vil hente en kone fra Pakistan.

– Mye større sjanse for at de er jomfruer (…) Når din kropp har vært både her og der, så er du billig.

Også Mette Løvseth gjenkjente Liens og Bäckmans funn da hun i 2005 arbeidet med en masteroppgave i sosiologi. I masteroppgaven så hun på relasjoner mellom unge hvor de etnisk norske er i mindretall.

Denne uken besøkte Bäckman forskingsprogrammet Culcom (Kulturell kompleksitet i det nye Norge) ved Universitet i Oslo:

– I forstaden blir den usynlige svenskheten synlig. Etnisk svenske opplever å bli forklart og stemplet ut ifra sin kultur og religion, i likhet med minoriteter med en annen landbakgrunn, sier Bäckman til Klassekampen.

I sitt studie har hun fokusert på etnisk svenske jenter. De opplever å bli knyttet opp til forestillingen om fri, svensk seksualitet, som i de innvandrertette drabantbyene ikke nødvendigvis forbindes med noe positivt. Strategien for drabantbyjentene ble dermed å tone ned den svenske identiteten.

– Flere farget håret. Ikke nødvendigvis fordi de ville se ut som innvandrere, men de ville ikke se så svenske ut, sier Bäckman.

Mari og moren forteller at de trives på hjemstedet i Groruddalen, og at de har et godt forhold til de pakistanske naboene. Barndommen var trygg og fin for Mari, og hun trivdes på skolen de første årene. Da hun begynte på skolen hadde bare en tredjedel av elevene annen landbakgrunn enn norsk, men da hun sluttet var forholdet omvendt. Jentene som før hadde vært aktive i timene ble nå sittende musestille bakerst i klassen, mens resten bråkte:

Kristin Pedersen tror det skjer noe når gruppen med innvandrerbakgrunn blir for stor og dominerende. Noe som ikke er positivt. Ungdomsskolen Mari skulle ha begynt på, har bare fem prosent etniske norske. Mari kjenner tre jenter som skulle begynt der, men som har byttet over til en skole med mindre innvandrerandel. Alle de jentene er naturlig blonde, men har farget håret mørkt.

Ble truet av gjeng

Selv om Mari opplevde å få negativ oppmerksomhet fra gutta, var det en jentegjeng bestående av en etnisk norsk og tre jenter med pakistansk bakgrunn som herjet med henne.

– Jentene tok på en måte guttas rolle. De drev med slåssing og konflikter, sier Mari, som også opplevde å bli angrepet fysisk.

En gang eskalerte situasjonen så mye, at læreren valgte å roe situasjonen ved å be Mari gå hjem. Etter skoletid troppet åtte av elevene opp hjemme hos henne.

I en lang periode etterpå våget ikke Mari å vise seg på det lokale senteret. De aktuelle jentene hadde sagt til eldre gutter i A- og B-gjengen at hun hadde snakket nedsettende om deres hudfarge og religion. – Det er det som provoserer dem aller mest, sier Mari til Klassekampen:

Kristin Pedersen forteller at gutter som foreldrene antar har med gjengmiljøet å gjøre, oppførte seg i lang tid truende overfor Maris far.

Men dråpen som fikk begeret til å renne over for Mari var da hun i sjuende klasse fikk ansvaret for å lære de andre i klassen koreografi til en skoleoppsetning. Mari driver nemlig aktivt med dans, og skolen mente hun derfor kunne ta den oppgaven. Det gikk selvfølgelig helt galt når hun skulle instruere mobberne.

Foreldrene ble etterhvert lei av skolens manglende respons, og klaget skolen inn for Fylkesmannen, og fikk medhold på flere punkter. Kort etter varslet rektor ved skolen at hun skulle gå av med tidlig pensjon.

Klassekampen har vært i kontakt med den pensjonerte rektoren. Hun sier det er positivt at vi tar opp saker som handler om hvordan vi lever sammen, men syntes vi kanskje burde snakke med noen andre. Av hensyn til taushetsplikten ville hun ikke gå inn i den aktuelle mobbesaken. Hun ville heller ikke kommentere avgjørelsen til Fylkesmannen.

Situasjonen ved skolen førte også til endringer i klesstilen, og uansett hvor varmt det var gikk skoleeleven i lange bukser og t-skjorte. Mari våget ikke å bruke singlet, og følte skam hvis BH-stroppen syntes. Studien fra Sverige viser den samme tendensen; jentene toner ned sin femininitet for å unngå oppmerksomhet. Samtidig påtar de seg en religiøs identitet:

Maria Bäckmans feltarbeid utenfor Stockholm viser den samme tendensen. Jentene kler seg nøytralt og toner ned sin femininitet, for å unngå blikk og oppmerksomhet. En annen ting hun fant ut var at flere gikk med kors. Ikke fordi de nødvendigvis var så kristne, men fordi det var flaut å ikke ha en religiøs identitet.

Mari nikker ivrig igjen.

– Jeg kjenner til folk som går med kors for å bli akseptert. Det er litt som å gå med merkeklær. Det er bare noen koder du må følge.

– Nå har jeg konfirmert meg borgerlig, men jeg tror det ville blitt vanskelig å få aksept for det, hvis jeg hadde fortsatt å gå på en skole i Groruddalen, sier hun.

Selv om Mari ikke regner seg som kristen, ser hun på kristendommen som «sin religion».

– Vi lærte mer om de andres religion enn om vår egen.

– Vi syntes jo det var spennende med andre religioner, men vår religion fikk aldri den samme positive oppmerksomheten, sier hun.

Regjeringens nye satsning på Groruddalen er iverksatt og prosjektet, som har «oppvekst, utdanning og levekår» som stikkord, er beregnet å vare frem til 2016.

Prosjektetet innebærer nye fritidsaktiviteter for ungdom, men Mari deltar ikke. Hun føler seg utrygg på miljøene og fremmed i forhold til aktivitetene:

– De når grupper som ikke har noen aktiviteter i dag. Det fungerer ikke samlende. Mange av de etnisk norske kommer ikke dit. Det forsterker faktisk forskjellene, sier Mari.

Kristin Pedersen mener feilen skyldes holdninger hos ansvarlige politikere og fagfolk som jobber med integrering.

– De må forstå at der hvor vi bor, vil alle kunne oppleve seg som en minoritet. Derfor blir det også nødvendig med et minoritetsperspektiv på den etnisk norske delen av befolkningen, sier hun.

Når det gjelder lærere og skoleledelse i Groruddalen mener Pedersen at de må få opplæring i hvordan skape positive miljø.

– De er så redde for å bli kalt rasister. De frykter å gå inn i det vanskelige, fordi de er redde for at det blir brukt mot dem, sier hun.

Klassekampen: Mobbet fordi hun er hvit

Forskning.no omtalte Maria Bäckmans studie i artikkelen Blond og annerledes i 2005. Det samme gjorde Aftenposten.