Kommentar

Hans Holbein d.y. Portrett av Sir Thomas More (1478–1535). More skrev Utopia, stedet som ikke finnes. Utopisk brukes om ideer som ikke lar seg realisere. Dagens krenkelsesfrie samfunn har klare utopiske trekk. En liten gruppe mennesker har blitt enige om noe som det store flertall ikke har hatt noen anelse om. Det virker heller ikke som om denne eliten forstår hvor utopiske deres tanker er. Kanskje de har vært drevet av en tro som rydder all tvil av veien?

 

Den liberale venstresiden rykket ut til lektor Simon Malkenes’ forsvar da det ble opprettet personalsak mot ham. Gjennom flere avisinnlegg, Facebook-kommentarer og Twitter-meldinger lufter man sin misnøye med at en lærer i den videregående skolen risikerer sitt gode navn og rykte etter å ha kritisert skolesystemet. Ytringsfriheten står på spill, blir det sagt.

De har rett. Prosessen mot Malkenes er urimelig, og den går selvsagt ut over ytringsfriheten. Hvem tør følge Malkenes’ eksempel når de vet hva konsekvensene av det kan bli? Likevel virker det som om mange av støttespillerne hans ikke forstår at saken handler om noe mer enn ytringsfriheten til én enkelt lærer. Ved å forfølge individperspektivet mistes en annen, og antakelig viktigere, side av problemstillingen av syne: Den handler om at ytringsfriheten taper når en bestemt ideologi skal gjennomføres som et politisk program.

Man overser det faktum at det norske skoleverket bekjenner seg til en utopi om et krenkelsesfritt samfunn, hvor det samme forventes av de ansatte. Lojalitetsplikten binder opp den offentlige debatten på en måte som gjør at det ikke er plass til typer som Malkenes. Det som både er interessant og problematisk på samme tid, er at den ideologien som begrenser ytringsfriheten hans springer ut av den samme rettighetstenkningen som støttespillerne nå krever omsatt i praksis.

For å finne ut hvor skoen trykker, må vi først ta et skritt tilbake.

Hvor gikk det galt?
For å forstå hvordan vi kom dit at det blir opprettet sak, ikke mot bråkete elever, men mot læreren som sier ifra, må vi følge historikeren Terje Tvedts eksempel og gå til de politiske kildene. En titt på opplæringslovens forarbeider avslører at det slett ikke beror på tilfeldigheter at det ble reagert mot Malkenes.

Kunnskapsdepartementet, med Torbjørn Røe Isaksen i spissen, gikk i sitt forslag til ny opplæringslov inn for en skjerpet aktivitetsplikt for tilfeller der ansatte «krenker» elever, og fikk senere et samlet Storting med seg på det. Det faglige grunnlaget for den borgerlige regjeringens lovforslag finnes i en offentlig utredning – NOU 2015: 2 «Å høre til. Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø». Utvalget bak denne utredningen ble nedsatt av Stoltenberg II-regjeringen i 2013, og ble ledet av Øystein Djupedal.

Når en selverklært konservativ statsråd følger anbefalingene til et utvalg nedsatt av politiske motstandere, ledet av en person med lang fartstid i et sosialistisk parti, og uten at det tas noen nevneverdige forbehold eller presiseringer mot de tankene som er blitt fremmet, tyder det på at det finnes en ideologisk enighet som går på tvers av den tradisjonelle høyre/venstre-aksen i norsk politikk. Det er derfor grunn til å tro at vi befinner oss på et område der relevante motforestillinger glimrer med sitt fravær. For å låne Heidegger: Det er først når hammeren brekker, at man forstår hvordan den virker. Når alle vil det gode, er det vrient å se hva som kan gå galt.

Menneskerettighetene som målestokk
Leser man i NOU’en oppdager man at utvalget er ekstremt opptatt av å ivareta alle som føler seg krenket. Empatien harmonerer godt med det den danske forfatteren Henrik Jensen har beskrevet som vår tids spekulasjon i ulike asosiale offerstrategier, og hvor en vesentlig del av vår egen skamfølelse i møte med offeret skyldes referansen til vårt eget indre offer. Vi er oppdratt i å dele befolkningen inn i kategoriene «offer» og «potensielt offer». Er du ikke et allerede, kan du bli det. Vurderingen av opplæringsloven skiller seg på ingen måte ut i så henseende. Gjennom den 442 sider lange utredningen er ordet «krenkelser» brukt 960 ganger. Utvalget går inn for en nullvisjon når det gjelder krenkelser, ikke bare i skolegården, men i hele samfunnet (NOU 2015:2, pkt. 1.2).

Ideen om det krenkelsesfrie samfunn gjenspeiles i dagens opplæringslov § 9A-3. Her står det at «skolen skal ha nulltoleranse mot krenking». Lovforarbeidene etterlater liten tvil om at det er de internasjonale menneskerettigheter som har satt rammene for denne visjonen. Visjonen om et krenkelsesfritt samfunn er menneskerettigheter i praksis, forteller utvalget. I NOU’en avsnitt om perspektiver for arbeidet leser vi følgende:

Når elever krenkes (…) blir deres grunnleggende menneskerettigheter brutt. FNs barnekonvensjon gir barn grunnleggende menneskerettigheter som skal oppfylles. Utvalgets arbeid for å skape et trygt psykososialt skolemiljø handler om å realisere menneskerettighetene. (pkt. 1.2)

Både utvalget og departementet har hele tiden vært klar over at «krenkelse» er et upresist begrep og at innholdet nødvendigvis vil variere. I NOU’en presiseres det derfor at lista for å sette inn tiltak er at elevene opplever at hun eller han er krenket. Det er altså den enkeltes følelse av å være krenket som blir avgjørende for om skolen plikter å sette i verk tiltak og nærmere undersøkelser. Eleven får siste ord i saken. I NOU’ens pkt. 1.8.3 ryddes all tvil av veien:

Det er ikke noe krav om at krenkelsen har som mål å skade. Det er nok at episoden eller hendelsen fører til en subjektiv opplevelse av ubehag for den det gjelder, for at det skal utløses det utvalget foreslår som en aktivitetsplikt for skolen. Alle elever som opplever krenkelser, må tas på alvor, og alle krenkelser skal stoppes og tas tak i når de blir oppdaget. God håndtering av enkeltkrenkelser er god forebygging av nye krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering.

Det er lite som tyder på at departementet ser grunnleggende annerledes på dette utgangspunktet, enn hva utvalget gjorde. Selv om det i Solberg-regjeringens lovforslag tas forbehold for at ikke enhver form for kritikk nødvendigvis er omfattet av begrepet, er det i lovforslaget direkte uttalt at krenkelsesbegrepet skal tolkes vidt. Regjeringen følger dessuten utvalget i synet at det er elevens rettssikkerhet skolen skal konsentrere seg om, og ikke den enkelte lærer som utsettes for urimelige beskyldninger fra misfornøyde elever.

Utopien realiseres
Det mest merkverdige er ikke politikere som dagdrømmer om et perfekt samfunn, men at det synes å være tverrpolitisk enighet om et slikt samfunn faktisk lar seg realisere, bare virkemidlene er gode nok. Krenkelsesbegrepets omfang, mulig misbruk av rettighetene eller lærerens rettssikkerhet er ikke på noe tidspunkt blitt problematisert – verken i utvalgets utredning, i departementets lovforslag eller i Stortingets innstilling.

Det er samtidig verdt å merke seg at de utskjelte aktørene i denne saken – skoleledelsen og utdanningsdirektøren i Oslo – har forholdt seg lojalt til det som vår lovgivende forsamling har bestemt. Den som ikke har handlet slik alle har blitt enige om, er Malkenes. Han har utsatt elevene sine for «krenkelser», og dermed også arbeidsgiveren sin for skam. Lovutvalget påpeker (pkt. 13.2) selv viktigheten av at alle krefter drar i samme ideologiske retning:

Utvalget mener at i arbeidet med skolekultur er det nødvendig at ledelsen klarer å etablere og opprettholde felles verdier og holdninger. Det er sentralt at elever, ansatte og skoleledelsen har en felles forståelse av hvilke regler og rutiner som gjelder. Utvalget vil understreke at en god skolekultur er et godt utgangspunkt for å utvikle og opprettholde et trygt psykososialt skolemiljø, men at mer spesifikke tiltak kan være nødvendige for å forebygge og å håndtere negativ atferd som mobbing og krenkelser.

Fordi Malkenes er opptatt av å få frem sannheten, kan han ikke bry seg om vedtatte konvensjoner. Dermed setter han hele det ideologiske prosjektet i fare, og blir et problem for en rektor som både er moralsk og rettslig forpliktet til å implementere ideene fra Djupedalutvalget i sin egen skole.

Overflatisk kritikk
Hva så med de som tar sterkest avstand fra prosessen mot Malkenes? Det har ikke manglet folk som ser problemet med den behandlingen lærere har blitt utsatt for, men det er imidlertid tvilsomt om støtten til Malkenes og kritikken mot skoleledelsen har potensial til å forandre noe.

Nestleder Eivor Everud (Rødt) i utdanningskomiteen i Oslo kommune er en av dem som har engasjert seg i saken. Blant annet skriver hun på Facebook at «noen må gå, og det er ikke Malkenes». Men ligger det noen ære i å legge skylden for urimelighetene på andre, så lenge alle har vært enige om at det skal reageres umiddelbart mot lærere som «krenker» elevene? Ved å gå løs på nidkjære byråkrater som gjør jobben sin med å oppfylle lovgivers drøm om et krenkelsesfritt samfunn, retter man baker for smed. I dette tilfellet er saken klar. 30 skamløse elever ved Ulsrud videregående skole har, med litt praktisk bistand fra skoleledelsen, selv skrevet under på at krenkelsen er et faktum.

Heller ikke den frittalende skribenten Andreas C. Halse (SV) treffer blink med sin støtte til lektoren. Når han sier at den politiske ledelsen bør gi Utdanningsetaten klar og tydelig beskjed om at Simon Malkenes ikke skal røres, oppfordrer han muligens bare til et nytt lovbrudd.

For andre støttespillere har det vært ja, takk begge deler! Menneskerettsaktivisten Lars Gule gjør et originalt forsøk på å få kabalen til å gå opp ved å peke på et teoretisk skille mellom det å være krenket og det å bli såret. Førsteamanuensisen har imidlertid ikke gjort hjemmeleksa si. Hadde han lest lovforarbeidene, hadde han også fått med seg at jussen er klar: Skillet han opererer med har ingen betydning i praksis.

Fagdirektøren ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter Anine Kierulf er smartere, men har det til felles med Gule at hun gjerne vil ha i både pose og sekk. I stedet for å gå inn og se kritisk på den rettighetstenkningen som ligger bak opplæringsloven, unngår hun dilemmaet ved i stedet å etablere et grunnlovsforbehold ved tolkningen av bestemmelsene i opplæringsloven kapittel 9a. Intensjonen er god, men prosjektet virker håpløst. For det første fordi en beslutning på hvorvidt opplæringsloven er i strid med Grunnloven ikke skjer gjennom en Aftenposten-kronikk, men først etter en grundig domstolsbehandling. For det andre fordi Grunnloven også beskytter de menneskerettighetene som opplæringsloven selv pretenderer å ivareta. For mange er ytringsansvar blitt viktigere enn ytringsfrihet, og når hun lar være å problematisere den nære sammenhengen mellom rettighetsindustrien og vår egen tids offerstrategier, faller kritikken på stengrunn.

Grunnleggende problem
De som gjør seg høye og mørke på ytringsfrihetens vegne, og kritiserer prosessen mot Malkenes, synes å mangle forståelse for at prosessen er et resultat av den menneskerettighetstenkningen som våre folkevalgte, skolen og etaten slutter seg til. De samme kritikerne promoterer gjerne rettighetsideologien uten nevneverdige motforestillinger i andre sammenhenger. Utfordringene i denne saken stikker langt dypere enn til at enkelte ledelsespersoner har gjort noe dumt, slik flere av kritikerne nøyer seg med å slå fast. Lærernes ytringsfrihet er ikke sikret før flertallet innser hvor problemet i denne saken ligger begravet. Malkenes var ikke den første, og han blir garantert ikke den siste læreren som opplever ubehageligheter for å mene noe.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!