sverdrup

Det er 132 år siden Venstre-lederen Johan Sverdrup innledet parlamentarismen i Norge ved å erklære ”All makt i denne sal.” Det er lenge siden vi hadde en maktkonsentrasjon blant landets folkevalgte. I dag får vi rett som det er opplevelser av at selv parlamentet er mediestyrt etter loven om det politisk korrektes forrang.

En skjellsettende erfaring om massemedienes styringsiver fikk vi i forbindelse med det nylig avholdte presidentvalget i USA. Men dette var bare et eksempel blant mange på hvordan medienes virkelighetsbilde skiller seg fra andre menneskers og fra virkeligheten slik den er der ute. Det var ikke meningsmålingene som tok feil. Det som feilet var den politiske ønsketenkningen hos elitene i samfunnet som styrte både meningsmålerne og de mediene som viderebrakte den til et folk som fremdeles lever i den eksisterende verden.

Slik var det i USA og slik er det i Norge og flere andre vestlige land. Men det er ikke lenger slik overalt. I land etter land har det åpnet seg en videre og mer synlig avgrunn mellom de venstreorienterte medienes virtuelle realitet og den vi andre lever i. I Storbritannia gjorde det seg utslag i ”Brexit” og i stadig flere europeiske land ser vi fenomenet i raskt fremvoksende folkebevegelser som kjemper for svært mange av de samfunnsverdiene flertallet av det norske folk valgte å støtte under to forskjellige avstemninger om medlemskap i EF/EU. Det dreide seg om selvråderetten som i århundrer har vært en bærebjelke i vår vestlige demokratiske sivilisasjon. Uten folkets selvråderett overlater vi styringen og ”demokratiet” til maktens eliter som styrer folket gjennom de medier de kontrollerer gjennom ulike former for ”pressestøtte.” Den store faren ved dette styringssystemet er imidlertid at den politisk korrekte ønsketenkningen i mediene tar kontroll og villeder både seg selv, politikere og velgere.

ANNONSE

Styringsmekanismen er svært enkel: Gjennom en kombinasjon av fortielser og finurlige avvik fra sannheten (desinformasjon) bringes mennesker til å gi uttrykk for akkurat de samme holdningene som elitene har øverst på sin ønskeliste, – den politiske ønsketenkning om et ideelt flerkulturelt lykkesamfunn etter modell av Kardemommeby hvor all konflikt forstummer i overdådig begeistring over Storebrors altoverskyggende innsikt i den enkeltes tanker og atferd som han formidler gjennom sitt allestedsnærværende medium som ingen kan unnslippe. Den britiske forfatteren Georg Orwell beskrev dette samfunnet i sin roman ”1984” som han skrev i 1948. Han bommet bare med noen få år. Det totalitære skrekksamfunnet han beskrev, har på en urovekkende måte vært i ferd med å materialisere seg i vår egen nærhet og er en viktig del av forklaringen på hvorfor et økende flertall av mennesker i den vestlige verden er i ferd med å gjøre opprør mot elitenes forsøk på manipulasjon og maktmisbruk ved hjelp av medieteknikker.

Medienes politiske ensretting og utrettelige agitasjon til fordel for et virkelighetsfjernt samfunn er imidlertid i ferd med å slå kontra i vestlige land. Alminnelige arbeidende mennesker som sitter igjen som ofre for elitenes globaliseringsanstrengelser reagerer nå med det eneste virkemiddel de sitter igjen med til eget forsvar: Stemmeseddelen. Den makten Johan Sverdrup brakte inn i de folkevalgtes forsamling er ikke lenger der. Nå ligger den enn så lenge i hendene på dem som ennå har muligheten til å stemme ved et valg.

Det er ikke sant som det politiske presteskapet i medienes redaksjoner forteller og gjentar hver eneste dag, – at nasjonalstaten er historie, at Brexit var et feilgrep og at Donald Trump representerer en skrekkelig fare som kan komme til å gjøre ende på oss. Det er ikke sant at Trump vil avvikle NATO og overlate verden til Putin. Det han sa var at han ikke ønsker å ha gående en konflikt med Russland som vestmaktene har egget til gjennom flere år for å få fart på rustningsindustrien igjen. EU-byråkratenes streben etter å få avviklet nasjonalstaten er kommet langt, men slaget er ikke tapt. Det viser den voksende motstanden mot globalismen som har kommet til uttrykk i land som Ungarn og Polen hvor folk, og til og med regjeringene, ennå godt husker ufriheten under kommunismen og frykter en gjentakelse. Også i Frankrike og Tyskland er ønsket om å gjenopplive den nasjonale selvråderetten voksende og kan komme til å gi overraskende endringer i det politiske landskap.

Hvordan er så situasjonen i Norge? Det ”Norge” som avtegner seg i mediebildet har ikke bare oppløftende tegn. Vi fremstilles som verdens rikeste, snilleste og mest rettferdige land som ikke har stort annet fore enn å dra land og strand rundt om i verden for å skape fred og fordragelighet blant krigende mennesker. Men dette er forestillinger som er mer preget av ønsketenkning enn av kontakt med realitetene. Å bidra til fred og forsoning krever kunnskap og innsikt.

Et grelt eksempel på den norske utenriksministerens manglende kontakt med virkeligheten er hans uforbeholdne kritikk av jødiske bosettinger i Judea og Samaria. Gjennom hele sin funksjonstid har han, i likhet med sine forgjengere, reist skarp kritikk mot israelske myndigheter fordi de tillater at jødiske familier bygger boliger til seg selv i Judea og Samaria. Han har mange ganger påstått at disse boligene er ulovlig oppsatt og at de er til hindrer for en fredsløsning mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene.

Det mest betenkelige i denne sammenheng er ikke bolig byggingen i Judea og Samaria, men utenriksminister Brendes fullstendige mangel på kunnskap om de avtalene som er inngått mellom israelske og palestinske myndigheter om blant annet boligbygging i disse områdene. Den norske utenriksministeren opptrer så virkelighetsfjernt at han later til ikke å vite at all byggevirksomhet både i israelske og palestinske bosettinger i disse områdene er detaljregulert i en skriftlig avtale som er inngått mellom israelerne og palestinerne og som det norske utenriksdepartement selv har stått som hovedsponsor for. Det finnes ikke en eneste bestemmelse i disse avtalene som begrenser adgangen til å bygge boliger, hverken i de israelske eller de palestinsk-kontrollerte delene av Judea og Samaria. Den skriftlige avtalen om dette finner utenriksministeren i Vedlegg III til Oslo 2-avtalen som partene til og med ble tildelt Nobels fredspris for å ha inngått.

Når utenriksminister Brende til stadighet mener at det hefter noe ulovlig ved de jødiske bosettingene i Judea og Samaria, er det nødvendigvis han selv som representerer et hinder for forhandlingene om fred og en tostatsløsning. Det finnes ingen fredsprosess eller mulighet for en tostatsløsning som kan neglisjere de bindende avtalene som er gjort under Oslo-prosessen. Det finnes i dag ingen annen mulighet for fred mellom Israel og de palestinske myndighetene enn den som er gitt gjennom Oslo-avtalene og deres avtalte vedlegg som vi anbefaler utenriksministeren å lese og sette seg inn i.

Det utenriksministeren burde gjøre var å presse på for å sikre at disse avtalene overholdes av den palestinske part slik de overholdes av den israelske, og slutte med å karakterisere Israels nærvær og virksomhet som har sin hjemmel i Oslo-avtalene, som ulovlig. Slik tale fra utenriksministerens side skader fredsarbeidet og øker nordmenns iboende skepsis til politikere som ikke tar hensyn til selvråderetten hverken i Norge, Israel eller Palestina. Det er slike politikere som har skapt den uro og motreaksjon som vi har sett i valgene både i USA og Europa, og som vi kommer til å få se mer av, også i vårt eget land.

 

 

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/

 

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629