Kommentar

Oops, Trine Skei Grande har gjort det igjen. Partiet Venstres grande dame, den organiserte liberale visdoms øverste leder i Norge, har funnet enda en kampsak på vegne av de svake og mot undertrykkerne: Vi må få et tredje kjønn i vårt språk slik at de som hverken føler seg som menn eller kvinner (eller var det som både menn og kvinner?) ikke lenger skal behøve å være kategorimessig hjemløse. Medlemmer i gruppen skal heretter refereres til ved hjelp av pronomenet hen, foreslår fru Grande, hvilket altså kommer i tillegg til han/ham og hun/henne.

Hva skal man si? Nedsyltet i gammel gresk tankegang som jeg er i skrivende stund, høyt oppe blant peloponnesiske fjell mens jeg reflekterer over fedrelandets tilstand, faller umiddelbart utropet «eureka!» inn. Men i dette tilfellet vil jeg ikke risikere at noen skulle finne på å ta Arkimedes-sitatet for pålydende, altså ikke skjønne at det brukt i den aktuelle sammenhengen var ment å dryppe av ironi, så vi tar i stedet noen runder med vanlig tekst for at min holdning til dette siste eksempelet på nyspråk skal fremtre som krystallklar. Da får jeg innledningsvis gjøre som jeg pleier og nærme meg saken langs via indirecta, for det er forbausende ofte ad slike veier at viktige budskap best formidles.

Siden fru Grande ville ha oss inn i svenskers språklige fotefar hva den politiske viljens makt over biologien angår, så finner jeg det opportunt å låne fra dem et uttrykk jeg har hatt betydelig glede av: «Om någon skämtar om en synål, så finns det alltid någon enögd jävel som känner sig träffad!» Påstanden og formuleringen har saft og kraft og turde sammenfatte tidsånden på begge sider av Kjølen på en utmerket måte. Man har under de seneste tiår gjort sitt ytterste i Skandinavia for å tvinge virkeligheten, inklusive biologien, inn i nye rammer og mønstre ved språkets og lovverkets hjelp. Enhver fare for krenkelse, samme hvor «far-fetched,» må unngås. Denne praksis har jeg synspunkter på, for å si det meget mildt, og jeg vil gjerne dele noen av dem med dere.

Utgangspunkt vil jeg ta i et gammeldags begrep: naturens orden. For generasjoner før oss har dette gitt selvsagt mening for menneskene på jorden; de har strevet og slitt, levd og dødd i noe så nært samsvar med naturens orden, en selvsagthetens konsensus som har dannet rammen om både virke og selvforståelse. I samme orden inngikk også den store kjønnslige dikotomien som er beskrevet på fortreffelig vis i Bibelens aller første del, altså Skapelsesberetningen. Jeg tar risken på å hitføre fra erindringen: «Til mann og kvinne skapte han dem.» Litt senere vurderes produktet: «Og det var godt.»

Nå tror kanskje den kritisk innstilte leser at her kommer enda en gammeldags, bibeltro tulling og forsøker å bruke religionen til å motarbeide Venstre og andre progressives forsøk på å forme en lysende fremtid der alle skal med, men så er slett ikke tilfellet. Ei heller er skribenten bak disse linjer naturlig å regne blant yndlingsstråmennene «the chic and beautiful» (i egne øyne) elsker å forholde seg til: undertegnede er hverken uutdannet, trygdet eller bor på landsbygda. Jeg kan for øvrig forsikre fru Grande og øvrige venstreintellektuelle om at det faktisk er riktig mange av oss, hennes meningsmotstandere, som har betydelig mer enn minimal lærerutdannelse under vesten.

Men blås i det, liberale Trine og medarbeidere har rett i én ting: Jeg tilhører ganske riktig den foraktede gruppen av heteroseksuelle – absolutt ikke metroseksuelle – hvite menn over livets middagshøyde, altså den nye tids «scum of the earth» om jeg har forstått samtidsoppfatningen riktig. Men hun skal da vite at det var nettopp disse som, sammen med sine nesten like dypt foraktede heteroseksuelle, strevsomme og samtidig forbilledlig omsorgsfulle kvinner, i det store og hele skapte det samfunnet de klåfingrede samfunnsingeniørene i Venstre og andre partiorganisasjoner nå har satt seg fore å omdanne til noe amorft der ingen naturens orden finnes lenger, men der i stedet hvert individ selv bestemmer hva det vil være. Føler du deg som farget, javel, da er du farget, dine følelser bestemmer, ikke andres oppfatning av deg. Føler du at du er like mye kvinne som mann på innsiden, trass i hva andre måtte få inntrykk av ved utvortes saumfaring, ja, så er igjen din egen selvoppfatning det avgjørende. Alt annet anses som utidig tvang i ekstremliberalernes verden.

Jeg har tidligere flere ganger kalt disse tendensene i tiden for Tøvet, blant annet her, og ordet er ikke dårlig. Resten av oss, hvilket er langt over 90 % hva fravær av genderkonfusjon angår, er glitrende uinteressert i hva noen ekstroverte representanter for små minoritetsgrupper måtte koke ihop av argumenter for å «bli sett» som det heter, eller anerkjent, som det de selv mener at de virkelig er. Vi kjøper ikke at hvert menneske har sin egen separate virkelighet som skal innrømmes samme status som majoritetsvirkeligheten. I denne majoritetsvirkeligheten inngår at mennesker er menn eller kvinner, at barn har en far og en mor, til og med bare én far og én mor, altså at det er biologisk meningsløst å snakke om to fedre eller to mødre til samme barn, og at ekteskapet – en institusjon som faktisk ikke er et utjevnings- eller likestillingstiltak, men er etablert for å skape tryggest mulige forhold for eventuelle barn – av nevnte grunn ikke har noe med forhold mellom to personer av samme kjønn å gjøre. For igjen: De sistnevnte kan umulig få barn sammen, det er nettopp mot naturens orden uansett hva «busybodies» av alle de slag måtte koke ihop på Løvebakken, Blindern eller andre steder. La meg ytterligere konkretisere den overveldigende trettheten, følelsen av at nå er forlengst nok blitt mer enn nok, som de aller, aller fleste heteroseksuelle, alminnelige kvinner og menn sitter med: Det finnes ingen allmenninteresse i hva en eller annen transseksuell kjendis måtte mene om nødvendigheten av å innføre et nytt og kjønnsnøytralt personlig pronomen, like lite som vi ønsker å høre om vedkommendes frustrasjon og skuffelse over at han/hun ikke kan få to pass, det ene svarende til den mannlige, det andre til den kvinnelige identiteten personen mener seg å bære på innvendig. Skjønner dere dette, journalister i den gamle venstreavisen Dagbladet, folk har denne narscissismen langt oppe i halsen nå, vi gidder ikke å høre mer på all sytingen!

La meg legge til et avsnitt om «hensynet» i overskriften, som altså er noe ganske annet enn «hen-synet.» Vi i det normale flertallet er langt fra så dumme, innskrenkede eller uerfarne at vi ikke vet at det finnes mennesker som har havnet på andre greiner av livstreet enn der vi selv befinner oss, også hva seksuallivet angår. Vi vet om eller kjenner homofile, har kanskje barn eller venner som er det, og noen har sikkert enda mer divers erfaringsbakgrunn. Tro oss, vi gir i bunn og grunn blanke i hva folk driver med i sitt privatliv, bak lukkede dører og nedrullete gardiner. «Leben und leben lassen» sier tyskerne, og uttrykket er godt. Biologien har plassert mennesker i de underligste krinkelkroker hva adferd angår – personlig er jeg ikke i tvil om at dette i all hovedsak nettopp skyldes biologiske underligheter, kun i liten grad psykologi avskåret fra underliggende biokjemi – og det tilkommer ingen å tvinge seg inn i den private sfæren og kontrollere hva voksne mennesker driver med. Men lat ikke som om alt er like fint og like normalt, like beundringsverdig samtidig som det er naturlig! For igjen: En naturens orden finnes, og menneskenes orden slik lover og vår øvrige samfunnsorganisering reflekterer denne, bør helst reflektere naturens samme, ikke bryte med den. Kjemper du for en eller annen fiks idé mot naturens orden, så vil du tape til slutt, men du all verden så mye skade du kan anrette underveis.

Da er vi fremme ved slutten, hvordan alminnelige mennesker kan forholde seg til alt Tøvet de utsettes for enten det gjelder klussing med menneskelivets kjønnsinndeling eller annet. Det er i grunnen greit da å ta for seg nettopp partiet Venstre som mer enn noen annen organisasjon i vårt samfunn har målbåret tvisynet på så mange områder.

Som sønn av «fråhaldsfolk, frilynde målmenn og Vinstre-folk» kan jeg ikke si annet enn følgende til dem som fremdeles måtte nære rester av benmargssympati for det Vestlandsvinstre (i motsetning til det urbane Dagbladvenstre) som engang fantes: Gi det opp, innse at partiet er håpløst fortapt og se til å støtte andre organisasjoner isteden. Det er jo til å gråte over at dette partiet som i sin tid samlet nasjonalsinnede, ærlige norske patrioter ikke minst på bygdene, har gjennomgått en langsom implosjon og forvandling til å bli en av Tøvets verste eksponenter i sin alminnelighet og dertil mer spesifikt en pådriver for å endre Norge gjennom masseinnvandring. De skader fedrelandet, de bygger det ikke opp lenger. Enhver som fortsetter å stemme på dem, blir medansvarlig.

Det gjør vondt når knopper brister, sa Karin Boye, men jammen er det trist også når store greiner faller og gamle trær velter, hvilket Venstre er et trist eksempel på. Skjønt også dette er deler av naturens orden. La partiet dø i stillhet, de fortjener ikke annet, for de har gjort samfunnsmessig selvskading til en dyd. Stort verre kan det faktisk ikke bli, ikke engang i politikkens verden.

Les også

Hen, han og henne -
Nasjonalt gehør -
Vinter -
Hat og fobier -
Elefanten i rommet -
Ekte -
Feilslutninger og innsikt -
Vintervende -

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar

Les også