Sakset/Fra hofta

Da jeg var barn, hendte det man hørte om Hinmannen. Altså han andre, altså Fanden eller Djevelen. Rett nok forsvant han fra vårt felles norske mentale univers omtrent på den tiden, på 50-tallet, sånn rundt regnet ti år før også Vårherre gikk samme vei (etterraksten har tatt sin tid, jeg innrømmer det, men for alle praktiske formål er de begge historie i måten folkeflertallet tenker og staten viser seg fram på). I parentes bemerket må jeg medgi at det alltid har fremstått som en smule urimelig og uforståelig for meg, dette at den nye sekularismen kvittet seg med djevelen først, all den stund det slik jeg ser det finnes betydelig mer ”circumstantial evidence” for djevelens eksistens enn for gudens, men pytt pytt. Noen ting får man bare ta til etterretning, i sær når man så likevel er i utakt med samfunnsutviklingen, og jeg noterte meg altså at ”hin” var borte, bare ”han” (ham) og ”hun” (henne) stod igjen. Det virket logisk slik, hin hadde uansett tilhørte en annen kategori både grammatisk og ontologisk mens menn og kvinner var håndfaste, udiskutable realiteter.

Så gikk noen tiår. Også formen ”ham” forsvant fra de flestes språk, til irritasjon for meg og noen andre gammeldagse, men også det fikk man bite i seg. Men så nylig – out of the blue skulle man kunne si – kom et nytt medlem i klassen personlig pronomen tredje person entall, nemlig ”hen”. Jeg trodde det ikke engang da jeg fikk se det, for jeg mente meg å ha en noenlunde god oversikt over både den biologiske og språklige hovedpolariteten i tilværelsen, yrkesmessig så vel som i kraft av et levd liv, men der var ordet for noen måneder siden, ”hen”. I forrige uke ble bekjentskapet gjenoppfrisket på TV2-nyhetene under et intervju med en svensk far, for dertillands er man visst foregangsmenn (unnskyld ordendelsen, men jeg er som sagt gammeldags) i omformingen av virkeligheten, som i all omtale av sine to barn (navngitt Sascha og Nikki for å sikre at man ikke ut fra navnet skulle kunne slutte seg til kjønnet) konsekvent brukte ordet ”hen” i stedet for han, hun eller henne. Slik skulle barna få en kjønnsnøytral oppvekst, var poenget, og barnehagen der de små mottok sin daglige oppdragelse (hör och häpna, den het Egalia!) var spesielt innrettet med sikte på å oppnå akkurat det.

Jeg himlet med øynene og grep til pennen, men sjokket var såpass sterkt at det tok tid før jeg fikk ord ned på papiret. Nå har jeg jo skrevet en hel del her på document.no siste år, og jeg har merket meg at man fraber seg sleivete språk og lignende vederstyggeligheter. Vanligvis pleier jeg ikke å ha problemer i så måte, men når drøset kommer inn på kjønnsforskning og –politikk og de ulike underlige blomster som vokser i disse virksomhetenes kjølvann, som den lille historien om Sascha og Nikki, så kjenner jeg det bruser mer enn vanlig i blodet. Vi får se hvordan det går.

For ”hen” er altså det foretrukne kjønnsnøytrale ord som brukes i moderne sensitivt språk av dem som bevisst ønsker å markere at det ikke spiller noen rolle om et menneske er en ”han” eller en ”hun”. Særlig overfor barn vil nyskaperne ta initiativ i denne retningen for å understreke at det ikke er noen viktig forskjell på kjønnene (annet enn de små detaljene som bare ikke kan stikkes under stol, hva man nå skulle stikke dem der for…). Man bruker omtaleformen for å skape en vidunderlig, kjønnsnøytral verden, slik man også på andre områder er ved å omskape virkeligheten ved hjelp av alle de midler (oftest offentlige) man måtte ha tilgang til. En ny språklig vane skal etableres, for da blir det etterpå lettere å endre praksis på så mangt et område.

Dere husker ”Hjernevask” for to år siden? Eias programserie skapte et meningsskred i norsk offentlighet da det ble kjent hvilke holdninger norske kjønnsforskere ga uttrykk for. Ikke minst debatten etterpå viste hvordan en forandringsagenda var del av deres påståtte faglighet. De som står for et biologi-basert syn der adferdsforskjeller mellom gutter og jenter, menn og kvinner blir sett på som noe som reflekterer hvordan man er født snarere enn hvordan man er blitt, har gjennom år fått på pukkelen av de mer samfunnsorienterte kjønnsforskerne og fikk det også gjennom programmene. Et av de mer minneverdige sitatene fra en av dem var: ”Vi er ikke interessert i dette med biologi.” Underforstått: Og ikke er det spesielt viktig heller, i alle fall ikke for folks seksualadferd.

Interessen for å dekonstruere den tradisjonelle kjønnsidentiteten var derimot upåklagelig, hvilket også har gitt seg utslag i at samme gruppe universitetsansatte har vært viktige premissgivere for offentlige utredninger fremmet av politikere med endringsiver. Mens de etter ”Hjernevask” var heller spake en stund i det offentlige rom, manglet det ikke på karakteristikker av meningsmotstandere i tiden før. Blant annet ble psykologer og evolusjonsbiologer som hevdet den – i enkelte kjønnsforskeres øyne åpenbart tåpelige – oppfatningen at kvinner og menn er biologisk predisponerte for ulik kjønnsadferd, beskyldt for å være ”biofascister”. Det dreier seg altså ikke om en tystlåten og beskjeden gruppe vitenskapere som holder på med sitt og er fornøyd med det, men om ambisiøse folk på jakt etter definisjonsmakt.

Dette er sneen som falt for to vintre siden, vil kanskje noen si, men prosjektet og dets politiske koblinger ble reaktualisert helt nylig i forbindelse med den kritiske journalistikken (hva dette angår: Ære til Dagbladet for en gangs skyld!) som har vært utført i forbindelse med statsråd Lysbakkens og statssekretær Bergstøs rundhåndete forsørgning av Sosialistisk Ungdom med ikke konkurranseutsatte midler fra Barne og likestillingsdepartementet. Og igjen oppførte jeg meg som en Pavlovsk hund, enkle mann som jeg er: Hjertet slo og jeg ble hissig ved å lære om det nye fremstøtet for å få ungdommer av begge kjønn til å forstå det de i følge venstre-eliten ikke hadde forstått.

Det viste seg nemlig at statsråd Lysbakkens departement hadde funnet ut at den eksisterende læreboken i seksualitet i skolen ikke var god nok, den var for orientert mot biologi og forplantning og gikk ikke langt nok i å normalisere homoseksualitet. Derfor bevilget han en måned etter tiltredelsen noen hundre tusen kroner til skriving av heftet ”Seksualitet i skolen”. Forfatterjobben skulle gjøres av to relativt profilerte SVere, begge kjønnsforskere og selv lesbiske.

Det ble visst ingen helklaff. Blant annet skal det ikke ha skapt god stemning blant ungdommene at man foreslo at gutter skulle danse med gutter i gymnastikktimene. Det såkalte ressursheftet ble trukket tilbake for å redigeres på nytt av Utdanningsdirektoratet. Der slutter min kjennskap til saken, og jeg nærer et stille håp om at alt forsvinner ned i en dertil egnet skuff, for å si det slik. Jeg har en sterk mistanke om at det ikke er på DETTE området svikten i norsk skole er størst.

Det jeg kommer med her, er altså hverken mer eller mindre enn en halvgammel (og vel så det) nordmanns inderlige hjertesukk og klage over hvordan fedrelandets ungdom og skattebetalere behandles av de nåværende makthaverne fra SV. Klagen er ikke spesielt elokvent, det medgir jeg gjerne, men til gjengjeld er den desto mer dypfølt.

Kjære politikere: Vær så snille å ikke klusse så forbasket med alt i deres vei, og aller minst med biologien. Der er dere nemlig til sist dømt til å tape, så la det heller være like godt først som sist. Jeg vil jo ikke partiet SV vel, det skal jeg ikke legge skjul på, men binder dere dere selv fast til kjønnsforskermasta, så går dere garantert under mer enn sperregrensen. Det er nå også forunderlig at et parti som skulle være vokst opp med marxistisk dialektikk i morsmelken, kan ha så mange kadre som ser bort fra den samme dialektikken på humanbiologiens område (jada, jeg innrømmer at jeg er en slags biolog, og følgelig en som mener det er mer enn en smule uklokt å se bort fra naturens forutsetninger når man vurderer kjønnsadferd). Alminnelige mennesker av begge kjønn har aldri tvilt på eksistensen av en polaritet mellom det mannlige og det kvinnelige ned gjennom historien. Ignorerer dere faktum, så får dere straff på målingene og til sist også ved valgene; ikke engang nordmenn er så trege at de lar seg bløffe i det uendelige. Så for deres egen skyld: Slutt med dette tøvet, det finnes så meget annet man kan drive med og der vi kan ha en mer interessant uenighet oss imellom.

For det er faktisk tøv det er – jeg orker ikke lete etter eufemismer – det er tøv som er blitt en integrert del av det store Tøvet som samfunnsingeniørene prøver å gjennomføre på bekostning av vanlige, saktmodige nordmenn. Jeg håper inderlig at jeg har rett i riset bak speilet til SV ovenfor, at alminnelige norske velgere ikke vil la seg ta ved nesen i det uendelige. Skjønt av og til tviler jeg og undres om ikke spillfekteriet er blitt så rotfestet at det nesten er blitt arvelig. En underlig form for Lamarckianisme skulle det være i så fall, jeg formelig fryser på ryggen: Evne til å tro på tøv som positiv overlevelses- og forplantningsparameter. Men ”rant over”, jeg får slutte nå.

Jeg begynte denne harangen med å minnes at hinmannen forsvant, og lykke på reisa. Måtte vi alle slippe å oppleve at henkvinnen (eller henpersonen skal det formodentlig hete), det genuint kjønnsløse mennesket, inntar språket i hans sted. Det finnes i sannhet mangt å ta med i aftenbønnen for den som kjenner uro for fedrelandet. Skjønt vi må alle gjøre litt mer enn bare å be til høyere makter, vi som ikke har en minister eller et departement å lene oss mot. Gud hjelper helst den som hjelper seg selv.