Fjernt fra at jeg skal prøve meg på Savalgutens trøndersk, men enkelte setninger har fått ikonstatus i dialektform, og slikt skal man respektere. Det som er mitt anliggende, venner, er å være litegrann optimistisk ved første juliukes slutt 2011. For selv om mye ennå er mollstemt hva gjelder politikk, ideologi og fremtidsutsikter i det Norge som vi kjenner og er glad i, selv om sprekkene i landets rustning er mange og vide, så varmer solen godt der den skinner inn i alle glipene. Og med et annet sitat, denne gang fra den svenske filmen ”Mitt liv som hund:” Man måste jämföra (sammenligne).

Og sammenligner vi, så ser vi at de offisielle løgnene, selve Tøvet med stor bokstav, er på vikende front innen flere og flere områder av samfunnslivet. La meg ta bare tre eksempler:

Aftenposten gjør i dag et nummer av at man likevel ikke har fått øket andelen kvinnelige offiserer i Norge. Nei, man har ikke det, for folk flest, kvinner som menn, har bedre vett enn samfunnsingeniørene og velger også yrke deretter. I kampen mellom biologien og ideologien vinner oftest førstnevnte til sist. Jeg skal aldri glemme Tore Godals svar for drygt 10 år siden på spørsmålet om hva som var hans viktigste mål som nyslått forsvarsminister: Det var å få opp kvinneandelen i forsvaret, sa han. Taler en mann som tar et ekte ansvar for Norges militære sikkerhet og frihet på denne måten? Nei, han gjør ikke det.

For halvannet år siden traff Hjernevask-programmene og –debatten Norge som en stormkule. Makten, og ikke minst Tøvets akademiske avdeling, fikk bakoversveis: Folk sa fra om at de hadde gjennomskuet kjønnsforskerne og deres politiske endringsagenda selv om den var forkledd som vitenskap. Mange av mine kolleger murret høylydt på kafferommene og vurderte å slutte med å kalle seg forskere til universitetet offisielt tok stilling mot vrøvlet. For 10 eller 20 år siden ville ikke den samme reaksjonen vært der, i alle fall ikke så unison. Visst er det mye igjen å lufte ut fra Tøvets rike, uhyggelig mye, jeg medgir det, men postmodernistene er ved å tape grunn; til slutt kan de nøye seg med å sitte og dekonstruere sitt eget mislykkede prosjekt mens de tenker vemodig tilbake til den tid da de ennå hadde definisjonsmakt og lett tilgang til maktens korridorer.

Hva gjelder holdning til innvandring generelt og islams utbredelse i Norge spesielt er det åpenbart at folkemeningen har gjennomgått en markant endring de siste år, og ikke minst har folket fattet mot og våger nå å si det de mener. Alminnelige, vettuge mennesker sier nei til Tøvet, de kan meget vel selv se forskjellen på det å bli beriket og det å bli bestjålet. Myndighetspersoner som Jonas Gahr Støre og Gunnar Stålsett bestemmer ikke lenger hva det er lov å diskutere i Norge og fremfor alt ikke hvilke meninger nordmenn har lov å ha og gi uttrykk for. Kanskje er ennå frykten til stede i mange miljøer for hva De Gode måtte si og mene om dem som kaller en spade for en spade, men dette er intet mot hvor sterkt konsensuskravet var for noen tiår siden. Vi har intet meningsmonopol lenger.

Jeg velger altså å være optimistisk i dag mens sommersolen flommer over et vakkert fedreland. Svært mye gjenstår før vi får snudd den tunge politiske skuta. Men det er mulig å gjøre det; bare marxister tror på en historisk uavvendelighet der retningen så vel som sluttresultatet er gitt på forhånd med vitenskapelig nøyaktighet. Vi tror ikke på slikt. Vi er frie menn og kvinner i et fritt land. Vi gjør vårt beste for frimodig å verne om og videreutvikle denne friheten, og det føles lettere å gjøre det i dag enn det gjorde i går.