Den norske mørketiden – både den ordentlige over polarsirkelen og nestenmørket søringan klager over – oppleves av mange som besværlig. Dette er til å forstå. Den årvisse understimuleringen av kroppens D-vitaminproduksjon er imidlertid, etter mitt svært så subjektive syn, for intet å regne sammenlignet med hvilket ubehag kronisk eksposisjon for tidsånden fører med seg. Det er sistnevnte jeg sikter til med ordene Tøvets Tid, skrevet med store bokstaver siden slikt visstnok skal være typisk for gamle, hvite, lavt utdannede menns adferd bak tastaturet når de besværer seg over tingenes tilstand; såpass bør man koste på seg når temaet for et dystopisk midtvinteressay skal utheves. Siden tilfeldighetene, eller gudene, sørget for at også Trøst fremstod med stor bokstav i overskriften – grunnet plasseringen like etter punktum eller gjennom magisk inngripen vil for alltid forbli hemmelig – ble det på en måte etablert likevekt mellom det traurige og gode. Jeg skal i denne utypiske julefortellingen uansett gjøre mitt beste for å forklare hva begge deler består av. Forhåpentlig vil leserne etterpå konkluderer med at jo, det finnes minst like mye langsiktig trøst som trist i verden. Vår dansk-norske «ø» er bedre enn sitt rykte, også sett i et nasjonalkonservativt perspektiv. 

Tøvet, altså det med stor bokstav, omtalte jeg første gang i artikkelen «Det går likar no!» for snart ti år siden – ikke til jul, men vel i juli 2011 – og det skal ikke stikkes under stol at min der uttrykte optimisme viste seg å være feil. Kort tid etter fulgte nemlig noe ingen kunne forutsett, Behring Breiviks voldsraid. Hans myrderier forsinket den gryende norske nasjonalkonservative oppvåkningen mer enn vi kanskje forstår. Gjerningsmannen ble etter et forbigående juridisk-psykiatrisk feilskjær – nei da, det fantes selvfølgelig ikke det minste (ironivarsel!) politisk press for at han skulle erklæres strafferettslig tilregnelig – dømt og satt i fengsel. Siden har stadige henvisninger til 22. juli-ugjerningene fungert som det ultimate etiske slagtreet mot alt og alle som protesterer mot samfunnsomveltningen vi er inne i – globalisering, feminisering, islamisering er tre av stikkordene i sakens anledning –, og det har vist seg å være særdeles tungt å snu folkemeningen på en slik måte at det blir synlig også gjennom nordmenns stemmegivning. 

Vi har altså fått mer tøv under det siste tiåret, ikke mindre, som jeg spådde, i alle fall om vi henviser til det kumulative resultatet på samfunnsnivå. Rett nok blir motstanden mot den uheldige utviklingen innen norsk migrasjons- og flyktningpolitikk skarpere uttrykt nå enn før, men alt i alt har globalistene og de «allment gode» fremdeles tilnærmet all makt innen offentligheten. Dette merkes på så mange måter. Ikke minst er kampen mot påstått inngrodd hvit rasisme – unnskyld, fargeadjektivet var visst overflødig (ironivarsel igjen!), for all rasisme skyldes nettopp hvite menns arvesynd, later de toneangivende til å være enige om – nå nådd kysten av furet værbitt. Amerikansk woke-fanatisme med BLM og hele pakka er blitt «trendy» også i norske miljøer, og du verden som man strever for komme på nivå med de internasjonale læremestrene!

La meg minne om følgende tøvete episoder vi gjennomlevde under regnfull norsk sommer med overgang til senhøst og førjulsvinter: Hederskronte Joikakaker, denne klassiske, utmerkede matvaren laget av reinsdyrkjøtt, viste seg med ett å være diskriminerende mot samene, og produsenten la seg naturligvis paddeflat. Det samme skjedde med Diplom-Is’ Eskimonika, den blide og søte piken som i årevis har prydet noen av firmaets beste produkter. Markeds- og produktutviklingsdirektøren (bare smak på stillingsbetegnelsen, er det ikke slikt som formelig oppfordrer til å boikotte fillebedriften?) gav umiddelbart beskjed om at logoen ville bli endret («vi rigger merkevaren for fremtiden»); Diplom-Is ville så visst ikke lenger (mis)bruke eskimoer eller inuitter eller hva de nå heter i dag, denne gruppen urfolk. 

OSLO 20000404; Våren er sein i Oslo i år. Reklame for Diplomis.
Foto; Heiko Junge / NTB

Så var det juleserien «Nissene over skog og hei» fra 2011 som ble beskyldt for rasisme og blackface (at en hvit person smører seg inn med farge i ansiktet for å leke at han/hun er farget), og man fjernet straks programmene fra TVNorge eller hvilken kanal det nå var. En tidligere fotballspiller og nåværende kjendis ved navn Mads Hansen tråkket deretter i baret ved også han å opptre som blackface, og slik har det rullet på, den ene episoden etter den andre. For litt siden leste jeg om en internasjonal fotballkamp som ble avbrutt fordi den rumenske fjerdedommeren hadde brukt ordet «negru» – som på rumensk visstnok betyr svart, hverken mer eller mindre – i samtale med sin dommerkollega fra samme land og med samme språk; ordbruken ble overhørt av noen melaninrike som tok det fornærmende opp, og dermed ble det fyr i helvete, om en slik metafor overhodet kan brukes om et folketomt og hustrig europeisk fotballstadion i desember.

Det finnes et utall av slike hendelser, alt sammen eksempler på at krenkelseskulturen innføres for full musikk i Norge av folk som gjerne vil at også vi skal underordne oss under den nye internasjonale standarden. Og bare så det er sagt, fjolleriet er ikke begrenset til raserelasjoner. Selveste Une Bastholm fra MDG(!) «kom i skade for» å anklage Regjeringen for å bruke «milliarder som fulle sjømenn» (personlig synes jeg hun kunne begrenset seg til bare å si «penger», for overstadige har norske hyrer aldri vært, ikke engang i storhetstiden), hvilket Norsk sjøoffiserforbund tok seg ille ved. Man får helt enkelt hakeslepp av hvor mange som kjenner seg krenket, for ikke å snakke om hvor mange som forsvarer sine «sårbare brødre og søstre» mot den institusjonaliserte uretten som visstnok danner stammen i Hvite Manns svinaktighet overalt hvor vi finnes.

Alt det ovenstående fjolleriet er deler av Tøvet med stor T. Tilsynelatende er hver enkelt sak en bagatell, kanskje som hvert drap på europeere utført av islamistiske terrorister typisk omtales som et «enkeltstående tilfelle», men samlet fremkommer et overordnet bilde av et knelende, skamfullt samfunn i alvorlig, kronisk forfall. Selvskading er gjort til en dyd og de lydige, godhetsmarkerende flinke kappes om å innrette seg. 

Hvilken trøst kan så mobiliseres for oss som anser alt dette som en systematisk omseggripende, selvutslettende ekkelhet, en adferd som er like uklok som den er etisk misforstått? Én ting er at flere i dag våger å tale makten midt imot enn tilfellet var for bare et par tiår siden, og dette sier jeg selv om den nasjonalkonservative motstanden led et foreløpig nederlag i og med at Trump tapte (jeg bryr meg ikke med å problematisere rettferdigheten av prosessen) valget i USA. Flere enn før hever røsten mot tøvet, mot den selvoppgivende veikskapen som utviklet seg til en ny og omvendt «white man’s burden» mot slutten av forrige århundre, og som nå kulminerer rundt omkring på utdanningsinstitusjoner i USA og Europa. Sterke motstemmer finnes og de blir flere og flere. Bedringen er tydeligere i andre land enn Norge, men vi skal nok komme etter, vi også, enten etablerte politiske partier vet å kapitalisere på stemningsskiftet eller ikke.

Viktig å merke seg er at den nåværende nedgangstiden hva selvbevissthet angår, ikke er historisk unik. Godt om fortidseksempler finnes fra både vårt og andre land på at utviklingen går oppover etter at det har gått nedover, og vice versa. I all ustadigheten gjør man en stor feil dersom man glemmer at vårt arvestoff – så vel som vår øvrige, sosiale arv, forresten – faktisk har vist seg å kode for organismer som står for en støyt. Ellers hadde vi ikke vært her. I denne betydningen er vi faktisk best by test for å parafrasere Darwin, hvilket altså ikke skyldes bare flaks. Våre forfedre skapte et robust, i mange stykker velfungerende samfunn som tillot etterkommerne, altså oss, å komme til verden, vokse opp og leve våre liv etter beste evne, samt levere stafettpinnen videre til neste generasjon slik menneskene alltid har gjort det. Jeg gjentar: Arvestoffet er tøffere enn folk stort sett innser, og mer av menneskers adferd og egenskaper styres av iboende evner enn de fleste i dag liker å akseptere. Denne arven fra fortiden står i konstant beredskap og kan, i nær eller fjernere fremtid, hjelpe morgendagens nordmenn til å ta skjeen – eller grautsleiva – i en annen hånd. Vi har som folk opplevd mye rart, inklusive nedgangstider da bror stod mot bror, og vi kom oss gjennom det. Våre barn og barnebarn vil klare lignende bragder når de velger å kvitte seg med Tøvet.

For vær sikker på én ting: Når samfunnet kommer i konflikt med biologien, så er det sistnevnte som går av med seieren til slutt. Nåtidsmenneskenes variant av den urgamle hybris-synden bunner i forsøket på å late som om vi, menneskene, ikke også er biologiske vesener styrt og begrenset av arvestoffets mulighetsrammer. Vi kan altså ikke totalfritt og etter eget forgodtbefinnende selv bestemme hvem vi skal være og bli. Både i forholdet mann-kvinne og når det gjelder grenselandet mellom ulike etniske og kulturelle grupper later de politisk korrekte som om alt er mulig. De glemmer med vilje at situasjoner der løver og gaseller rolig drikker kildevann stående ved siden av hverandre, er notorisk ustabile. 

Skjønt egentlig forstår nok de aller fleste dette, men undertrykker kunnskapen, later som om den ikke gjelder lenger. De tar grundig feil, noe våre etterfølgere kommer til å vise i praksis. 

«The fat lady» har ikke sunget ennå og gjør det neppe med det første. Stoda kan igjen bli bedre og blir det trolig også, fortere jo flere som bidrar. Ha en God Jul og deretter et Godt Nytt År alle sammen; nyt Vinterblotet, Kristi fødsel, det nye årets komme eller hva du nå måtte feire, i fulle drag, men prøv også forsiktig å skubbe fremtiden inn i riktig spor. For det går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutt ennå.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her