Kommentar

Hvis man, som jeg, finner at vestlig politikk i minst noen tiår nå har vært preget av selvskading, så melder spørsmålet seg umiddelbart: Hvorfor gjør vi dette mot oss selv? Naturligvis sitter jeg ikke inne med noe sikkert og entydig svar på spørsmålet – selv sjamaner kommer til kort i så måte, og gudene skal vite at jeg ikke telles blant dem som påstås å være velsignet med hemmelige direktelinjer til «Altets energi» og «Evig visdom»; også sånn sett er jeg milevis unna selv midlertidig prinsgemalstatus -, men det burde nå likevel være mulig å resonnere rundt temaet på vettugt vis. Ikke minst kan man trekke inn historiske erfaringer til belysning av dagens dårskap. Av slikt blir man om ikke klokere, så i alle fall mer opplyst.

Selvpisking har lange religiøse tradisjoner ikke bare innen kristendommen der man i dag ser virksomheten utøvet særlig av filippinske magdarame under påsken, men også innen shia-retningen av islam. Det kristne opphavet til aktiviteten anses å være synderes ønske om å ta del i Jesu skjebne på Golgatha. Verdt å merke seg er at ikke bare katolikker har gått til slike eksesser opp gjennom historien; også visse protestanter, inklusive Luther selv, har valgt å dele Frelserens lidelse på denne mest direkte måten. Det skal imidlertid i rettferdighetens navn poengteres at selvpisking aldri har vært akseptert som noen rimelig enn si sentral virksomhet innen Kirken. Allerede middelalderens flagellanter ble utdømt som tilhørende en skadelig kult av datidens religiøse domstoler.

Mer samtidsinteresse enn selvpisking i bokstavelig forstand har virksomheten i overført betydning. Mens religiøs fanatisme, masokistisk selvhenføring og narcissistisk ekstase tross alt er sider ved menneskets mangfoldighet som i direkte form appellerer til kun et fåtall, nyter sublimerte varianter av samme betydelig popularitet, lyder min ærbødige påstand. De religiøse røttene til nåtidig åndelig selvpisking er tydelige for enhver som bryr seg med å se etter, men virksomheten medfører også sekundærgevinster: Man hever i betydelig grad sin status blant meningsfellene ved å demonstrere hva man er villig til å utholde for dét som er rett og sant i verden.

Hvem eller hva har ansvar for eller er skyld i at mangt og mye i tilværelsen er skakkjørt, feil, skadelig og urettferdig? Før i tiden var det arvesynden og/eller djevelen, men begge har som metafysiske prinsipper for lengst gått ut på dato. I dag er det hvite mennesker, i særdeleshet hvite menn, som gjennom sin påstått tidløse egoisme, selvhevdelsestrang, havesyke og generelt manglende empati har ødelagt det opprinnelige paradiset og skapt en verden der maskulin strukturell vold og undertrykkelse råder istedenfor hjelpsomhet og solidaritet. Tankegangen har mange og ulike røtter, naturligvis, men for meg faller det naturlig å knytte den opp mot 1700-tallsforestillingene til Rousseau og andre om «den edle ville»hvis grunnleggende renhet skinte, særlig sammenlignet med den «siviliserte» hvite mannens sluhet og ondskap. I den etterfølgende romantiske primitivismen var de europeiske kolonisatorene skurkene mens deres ofre var moralsk høyerestående.

Bildet endret seg ikke, men ble tvert imot enda mer outrert da avkolonialiseringen satte inn etter avslutningen av andre verdenskrig. Et vell av nyfunnen innsikt i ytterligere sider ved denne «white man’s guilt» mot ikke bare mennesker tilhørende andre raser, men også kvinner, barn, dyr og, endelig, naturen i sin alminnelighet ble nå avdekket. I senere år har vi nådd selveste høydepunktet i den maskuline skyldpyramiden: Økologisk masseødeleggelse, klimaendringer og overoppheting av kloden er resultatet av at «hvite menn» kronisk har tatt seg til rette på arme Gaia, den fruktbare fellesjorden som er blitt konstant voldtatt av testosterondrevne, vettlause europeisk-amerikanske menn. Det er et stivt stykke hysterisk-feministisk anklageri jeg her beskriver, men dessverre samsvarer bildet med virkeligheten slik mange i dag kjenner den innen mediene og akademia.

Det er altså vi, de hvite mennene, som har ødelagt naturidyllen, og enda verre gjør vi det hele ved ikke å rulle om på ryggen og dø av skyld og skam over det vi, og fedrene før oss, har stelt i stand. Stilt overfor slike massive anklager prøver mange å gjøre avbikt ved ulike former for selvpisking, hvilket også enkelte kvinner gjør som lar sin etniske tilhørighet trumfe kjønnstilhørigheten; det hele blir en konkurranse i insistering på mea culpa som kan forbause selv hobbystudenter av masokismens historie. Uansett hvilke beskyldninger de elendige får rettet mot seg, så har de vær så god å «suck it up» og akseptere at jo, selv om kanskje ikke de personlig har stått for noe av alt det fæle – diskriminering, rasisme, fascisme, miljøkriminalitet og sånt – som den hvite mann har på sin kappe, så er de, altså vi, likevel i kraft av vår hvithet og mannlighet en del av den strukturelle, institusjonelle rasismen som finnes i fundamentet av tradisjonelt hvite samfunn. Hvis vi ikke skjønner dette selv, beviser det bare hvor inngrodd synden er i oss, så det så. For den som tror at ovenstående er overdrevent beskrevet, karikert ut over all rimelighet, så gjentar jeg: Virkeligheten kan faktisk være nettopp slik på eksempelvis høyere amerikanske læresteder; der er det identitet-politisk «pay-back time» rund baut, og det er ikke tvil om på hvis bord regningen skal legges.

Vi som nekter for fornuften i og berettigelsen av alt dette, har hårde tider, for oppførselen og anklagene er ikke logikkstyrt, men en følelsesdrevet virvel som går hurtigere og hurtigere rundt til et eller annet sluttpunkt nås da alle tvungent stopper opp med skallebank, kvalme og et brennende spørsmål om hva det i all verden var for noe, det som vi holdt på med? Kanskje vil noen legge til, sånn litt furtent: Hvorfor var det ingen voksne som grep inn og i tide stoppet galskapen? Men slik blir det når det er de presumptivt ansvarlige selv som hengir seg til akselererende galskap av postiv feedback-typen: Slike skakkjørte systemer krasje før eller siden, sikringene brenner av og alt går i stå. Et nytt nullpunkt eller origo blir resultatet hvorfra en ny, annerledes og postkatastrofisk virkelighet vokser frem, noe som vi ikke vet hva er. 

Det turde ha gått frem av ovenstående at jeg er uten sans for selvpisking og heller ikke aksepterer urimelig skyld for andres gjerninger, og dét uansett om mine og våre forfedre var eller ikke var «verre» enn folk flest i sin adferd. For ett er sikkert: Alle folkeslag har til alle tider begått svinaktigheter, både mot sine egne og mot andre. Det er dette som må være utgangspunktet for eventuelle sammenligninger, ikke alene påvisningen av at den hvite mann i Afrika, Australia, Asia eller, for den saks skyld, på det europeiske kontinent har utført ufyselige handlinger. Alle folk har nemlig gjort det, i hvert fall alle som har hatt makt over andre, og uansett om ofrene var få eller mange. I sannhet: Cosi fan tutte gjelder ikke bare på erotikkens område, men også hva bestialitet angår, og beskriver historikken til både den hvite og den svarte mann samt alle sjatteringene derimellom. Grusomhet er del av menneskehetens felleshistorie – humanismens halvbror om du vil – og denne innsikten må vi bare leve med. 

Dét gjør man ikke best ved kronisk selvpisking samtidig som man roper opp mot himmelen bekjennelser av egen skyld og uverdighet, de være seg reelle eller innbildte. Men legg igjen merke til at jeg med denne litt bryske påpekningen ikke forsøker å «prute ned» eller fjerne innsikten om at mye galt er gjort; onde gjerninger er blitt utført som også mye godt finnes i forfedrenes fotefar. Om akkurat våre forgjengere gjorde litt mer eller litt mindre av det ene eller andre, endrer ikke hovedkonklusjonen. Skjedd er skjedd og spist er spist som den kjente praktiske filosofen Ole Brumm så korrekt uttrykte det. Også hva dette angikk var hans etisk-historiske teft upåklagelig.

Hva oppnår Vestens gråtekoner av alle kjønn som nå konkurrerer om å rakke ned på eget folks fortid? Trolig skimter vi i disse oikofobiske orgiene mye av samme psykopatologi som ligger bak også den klassiske, bokstavelige selvpiskingen, behovet for en masokistisk renselse som på uforklarlig vis «gjør godt i hele kroppen», i hvert fall i sjelen. Menneskets metodologiske fleksibilitet når det gjelder kjæling med eget sjeleliv, er i sannhet mangslungen, og noen varianter innebærer fremkalling av fysisk og/eller psykisk smerte. Vi som ikke skjønner slikt gjennom introspeksjon, får bare observere og registrere at det skjer, at mange finner en indre tilfredsstillelse ved å understreke egen andel i verdenssmerten og -skylden. De vil vel bli færre etter hvert som konsekvensene av galskapen begynner å glefse dem i hasene. Synd bare at også vi andre blir skadelidende.

Man bør ikke se bort fra at det kristne bidraget trolig er betydelig til samtidens understreking av den hvite mannens skyld (i sammenhengen: Mange hvite kvinners insistering på mennenes eksklusive ansvar for verdens arvesynd er egnet til å forbause), og dette til tross for at øvrig kristen innflytelse i Midt-Østen og Europa i dag er mindre enn noen gang før i religionens historie. «Snu det andre kinnet til»-mentaliteten ser nemlig ut til å ha oppnått tilnærmet totaldominanse samtidig med at kristendommens metafysiske innhold er vasket vekk av kirkens egne tillitsvalgte og lærere, prestene. Etikken er derimot beholdt enten den gjenkjennes som kristen eller ei, og i denne er erkjennelsen av egen skyld i det som går galt, et bærende element, på samme måte som avstandstagen fra all voldsbruk for egne formål er det. Vi står igjen med en feminisert, selvutslettende restreligion hvis hovedsakelige selvoppholdelsesprinsipp later til å være redusert til følgende: Prøv å gjøre deg selv så liten som mulig, så ser kanskje ingen deg og du får være i fred enda en stund. Det var ikke akkurat slik kristendommen ble praktisert gjennom hundrevis av år med europeisk historie; da var Gud en framifrå støtte å ha i tunge tider, også på slagmarken for mang en mann, men nå er grenseoverskridende pasifisme og dialogtenkning i ferd med å fortrenge alt annet.

Finnes det en farbar vei ut av elendigheten? Selvsagt gjør det dét, for en selvoppgivelse så massiv som svarende til det nåværende europeiske idealet, er det ikke mulig å leve med i lengden. Kanskje klarer man å ta seg sånn noenlunde inn i tide og kaste av seg den fislete, desillusjonerte politikken med sin fremheving av selvpisking som etisk fortreffelig, og da kan restitusjon skje temmelig raskt. For glem aldri: Europeernes, inklusive nordmennenes, arvestoff er ikke nevneverdig endret i løpet av de siste få generasjonene. Vi har samme innskudd i den genetiske banken som forfedrene hadde, sånn stort sett, hvilket gjør at sosiale vaner relativt lett kan snus om folket forstår betydningen av og er villige til å gjennomføre en snuoperasjon. Eller så foretas ingen endring og vi sklir sklia helt ned til bunns. Derfra vil noen alltid klare å klatre seg opp igjen, for slik er naturen, men disse blir ikke flertallet.

Det plager ofte samtidens mennesker å bli minnet om at deres liv også har en dominerende ikke-kulturell komponent, men særlig utviklingspessimister burde derimot glede seg ved tanken på at sosiale vaner er vesentlig flyktigere enn et folks genetiske kjøl. Biologien er en langt tyngre styringsparameter i ligningen som bestemmer samfunnsutviklingen, enn det er vanlig å akseptere; en ku kan ikke danse ballett uansett hvor mye den trenes. Det gjelder derfor at den som kjemper mot naturens orden, ikke i lengden har store vinstsjanser enten vedkommende er ekstremfeminist eller har fått det for seg at hvite europeere er en spesielt forferdelig folkegruppe eller rase. Vi er ikke det som vi heller ikke var det tidligere, altså verre enn andre, men derimot har vi historisk sett vist oss å være bedre hva gjelder å skape strukturer, idéer, tanker og ting som siden er blitt uvurderlige elementer i menneskehetens felleskultur. 

Det vi en gang var, kan vi igjen bli. Fortvilelse er like uproduktivt som selvpisking. Det finnes ikke gode grunner til å hengi seg til noen av aktivitetene.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her