Kommentar

Bilde: Erna Solberg på energiseminar i Mexico City, Transforming the future of energy, 13 april. Foto: Henry Romero/Reuters/Scanpix

Overskriften kunne vært gjort mer komplisert – og stygt uforståelig – ved å legge til at vi nå skal innom også nyord, hvorav noen får gamle meninger mens andre dekker noe faktisk nytilkommet; parer man språklig skaperkraft med nevrotisk presisjonsjag og samtidig forventer at en tittel skal være både fyllestgjørende og enkel, så kan resultatet bli uskjønt. Heldigvis rakk jeg å ta meg inn i hvert fall sånn noenlunde. Uansett er det vi i hovedsak skal diskutere, forbundet med rase og religion hvilket slett ikke er uviktige elementer innen samtidspolitikken, om enn bare indirekte. Sant å si er heller ikke dette temaet udelt vakkert som vi straks skal se.

Det var ingen ringere enn vår statsminister, fremdeles slående populære Erna Solberg, som i en kommentar til saken om «årets bodøværing» fant det for godt å sette ned den etiske godfoten og gjøre klart hva hun ikke aksepterte, nemlig «religiøs rasisme.» En leser eller lytter må være tilgitt om han umiddelbart lurte på om det kanskje var statsministerens selverklærte dysleksi som for en kort stund hadde tatt makten fra henne, da hun beskyldte Jirde Alis mange kritikere for ha bedrevet denne nye politiske synd; i alle fall jeg innrømmer gladelig ikke å ha visst at noe slikt som religiøs rasisme overhodet fantes. Etter hvert forsto jeg likevel at dette ikke var et selvoppfunnet begrep av det idiosynkratiske slaget, men noe mange tok på største alvor. Da får vel jeg følge etter og prøve å forstå hva for en underlig språklig skapning vi her har å gjøre med. Rasisme er vanskelig og religion er vanskelig, og enhver kombinasjon mellom de to blir helt usedvanlig kilen. Vi får ta det i rekkefølge.

Siden andre verdenskrigs slutt har alt som smaker av rasisme – ordet nå brukt i betydningen at noen raser står høyere på en slags uklar verdiskala sammenlignet med andre – befunnet seg helt nederst på anstendighetsstigen i all offentlig debatt. Det var gode grunner til dette: De tyske nazistenes ideologi var gjennomført rasistisk i det de plasserte arierne øverst mens alle andre, og særlig sigøynerne og jødene blant folkeslag som europerne hadde førstehåndserfaring med, stod nederst. Hva enda verre var: De brukte sin maktfullkommenhet til å utrydde disse «undermenneskene» overalt der de kom til. Hva nazistene gjorde var absolutt uakseptabelt og utilgivelig. Siden 1945 har da også europeernes avstandstagen fra tankesettet vært like unison som absolutt.

Etter som tiden gikk og etterkrigsverdenen langsomt ble omformet, begynte man å bruke krigens rasistiske massedrap også på en annen måte. Man ville for all fremtid hindre at noe lignende skulle kunne skje, og tok for dette formål også språket i bruk, ikke bare politisk og militær kampvilje. Innen biologien begynte man å benekte ikke bare at viktige forskjeller finnes mellom menneskeraser, men også at ulike raser overhodet eksisterer. Det sjelden uttalte, men slett ikke ulogiske, resonnementet gikk som følger: Dersom ingen raser finnes, kan ingen rasistisk diskriminering skje. Til erstatning for rasebegrepet prøvde man seg med et flertall eufemismer for det alle seende vet eksisterer, nemlig geografitypiske, stabile forskjeller mennesker imellom. Ord som «etniske grupper» og «kontinentalgrupper» nøt størst akademisk popularitet under noen år. At man formodentlig like godt kan diskriminere mot etniske grupper som mot raser, dersom det nå er dét saken gjelder, virket det ikke som om man var klar over, iallfall fikk ikke innsikten språklige konsekvenser. Det hele var en slags parallell til at man innen det amerikanske samfunnet endret i utgangspunktet verdinøytrale betegnelser for ett og det samme fra «negroe» til «black» til «african-american» med få tiårs mellomrom, alt med ambisjonen å hindre diskriminering, men uten noen gang å kunne løpe fra sin egen skygge. Endret terminologi gir sjelden eller aldri varig endring av virkeligheten, heller ikke på dette området.

Samtidig som man fjernet rase som begrep, skjedde det noe ordentlig paradoksalt: Man utvidet rasismebegrepet! Satt helt på spissen: Man anerkjente ingen raser lenger, men desto mer fant man av rasisme. Jeg ønsker ikke å komme alt for langt inn på denne politisk-intellektuelle slagmarken før jeg går videre til Erna Solberg og hennes religiøse rasisme, men nevner gjerne Lars Gule som et representativt norsk navn knyttet til venstretenkningen bak dette logiske spranget. Selvsagt har han hatt svært mange meningsfeller i sin «kamp mot nyrasismen» det er åpenbart bare vær så god å ta for seg for den som måtte føle seg kallet.

I skaren av sakens kampvillige finner vi altså nå også Norges statsminister. Noen spørsmål trenger seg da på: Hvilken adferd har Erna Solberg tidligere lagt for dagen i den evige striden mellom ulike religioner og ideologier? Hva kan funksjonen av et nytt begrep som «religiøs rasisme» være, er det kan hende så at lanseringen av dette språklige knips på innvandringsmotstanderes neser innvarsler mer håndfaste politiske initiativer i fremtiden? Og hvis vi i samme slengen retter blikket også bakover, mot det intellektuelle klima som frembrakte det alt annet enn intuitive konstruktet «religiøs rasisme,» hva ved tidsånden kan det ha vært som faciliterte fødselen av et slikt begrep?

I Solbergs tidligere inter-religiøse politiske retorikk er det særlig påstanden om at «muslimene er vår tids jøder» som påkaller oppmerksomhet (for god ordens skyld: ordene falt ikke akkurat slik det jeg kan forstå gjennom googling, men ble ytret om måten hvorpå muslimer i vår tid og vårt samfunn angivelig hetses, noe som altså i følge Solberg ligner svært på det jødene ble utsatt for på 1930-tallet). Selv i kjølvannet etter Behring Breiviks mordraid for sju år siden er en slik påstand så pass drøy at en ledende politiker neppe slenger den ut «i brått mod.» Man får formode at hun mente det hun sa.

Det Solberg aldri har gitt uttrykk for etter hva jeg kan skjønne, i hvert fall ikke på måter som har vakt gjenklang i mediene, er markant kritikk av hvordan muslimer innen sine kjerneområder behandler jøder og kristne. I løpet av få tiår har de først sørget for at hele den arabiske verden ble «Judenrein» med bare svært små unntak – en folkefordrivning fullt ut på kvantitativt nivå med hva palestinske arabere ble utsatt for etter 1948, men nesten uomtalt i samtidens norske politiske debatt – deretter har man gjort tilværelsen så pass ufyselig for kristne at også disse flykter fra islamdominerte samfunn. Det tok halvannet tusen år å få dem jaget ut, de som ikke gav etter og underkastet seg Allah, men man lyktes til slutt. Solberg og de fleste andre norske politikere holder tyst om saken – med noen svært få unntak, det skal innrømmes, og blant disse finnes ikke noen som har virkelig makt – for man passer seg vel for å behandle lik urett likt innen det norske diskusjonsklimaet.

Den norske såkalte samfunnseliten ser ut til å ha internalisert en for dem nyttig praksis som går ut på at selv om alle dyr er like, så må man ikke glemme at noen gjennomgående er enda likere enn andre, og i henhold til denne regel bedriver de sin forskjellsbehandling. Statsminister Solberg og resten av liberal-Høyre følger pent med i venstreliberalernes fotspor hva denne særegne form for prinsippløshet angår. Noen former for utidig adferd aksepteres, andre tar man moteriktig avstand fra. Hvem som er offer respektive forøver av urett, er avgjørende; noens offerrolle hegnes det om mens man ser bort fra andre overgrep, slike som ikke føyer seg inn i det store bildet av hvem er snill og hvem slem. Det hele gjenspeiler en etisk prinsippløshet som forbryller, som enda en gang reiser spørsmålet om hvor og hvordan disse politiske koryfeene tilkjempet seg sine svarte belter i selvhenførelse.

Trolig er dyp lærdom å finne i den omstendighet at da man gav avkall på språklig logikk og indre konsistens – det var intet mindre man gjorde da man skapte et utvidet rasismebegrep, sågar en rasisme frikoblet fra rasers eksistens – så ga man seg inn på en sti som etter bare kort tid viste seg å være etisk-moralsk befengt. For logikk og etikk henger sammen; ikke for intet kan øvelser innen sistnevnte område operasjonelt defineres som «our best thinking about our best interests.» Når tenkningen blir undermåls, og dannelsen av et begrep som «religiøs rasisme» kan vanskelig bære bud om noe annet, så mistes også evnen til etiske kursjusteringer. Til sist reduseres alt til streving etter å skape verbal godlyd, noe som er ment å lyde bra i de flestes ører.

Men ansvarlige og anstendige borgere får til sist nok av slik etisk pausemusikk eller muzak. Politikere som om og om igjen skuffer sine støttespillere og velgere, vil til sist oppleve at den intellektuelle slappheten får konsekvenser. Tøv er og forblir tøv selv om det finsminkes aldri så mye. Hva forholdet til islam angår – og det var dette Statsministerens rasereligiøse dilldall gjaldt selv om hun lot som om utsagnet hadde prinsipiell bærekraft – så utgjør Erna Solberg en belastning for sin egen regjering.

Forhåpentlig har hun selvoppholdelsesdrift og gatevett nok til å holde munn fremover i spørsmål om religion og etnisitet og overlate profileringen av samarbeidsprosjektet Høyre-Fremskrittspartiet innen dette feltet til andre. Diskriminering av muslimer er ikke et problem i Norge. Hevder man at så er tilfellet, så må man enten snakkes til rette eller sitte musestille i båten så man ikke ødelegger for sitt eget fellesskap.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her