Kommentar

Det hender i blant at man lærer nye ting, også nye ord, mens man blar seg gjennom nettartikler en alt for tidlig morgenstund. Man ligger der og vet at det ennå er for tidlig å stå opp til en ny arbeidsdag, men samtidig aner man at lyset er ved å bryte gjennom nattemørket og at vinteren glir over i svært tidlig vår; i slike stunder er det man har livskraft nok i kroppen til å eksponere seg for enda en belæring fra vår alles Torbjørn Jagland om hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne gangen var det av NRK-artikkelen «Sandberg bør slutte å lytte til terroristene for å forstå islam» jeg lot meg berike. Vår tidligere utenriks- og statsminister, den nåværende generalsekretæren i Europarådet gav sine synspunkter til beste i et slags intervju ført i pennen av journalist David Vojislav Krekling; det hele var en respons på noe Frps Per Sandberg hadde skrevet på NRK Ytring. Jagland prøvde «å snakke til rette» Sandberg, virket det som, iallfall ønsket han å oppklare noen av sistnevntes «misforståelser» vedrørende islam; det ble ikke så rent lite «1,5 milliarder verdensborgere kan ikke ha feil»-argumentasjon over forsøket, illustrerende et tankesett som er mer vanlig enn logisk velbegrunnet. Litt nede på artikkelsiden påpekte eksempelvis generalsekretæren at «vårt allierte NATO-land Tyrkia også har tatt imot flere hundre tusen flyktninger,» fulgt av den retorisk-logiske uppercuten: «Og Sandberg og hans geberder bekymrer seg om noen tusen i verdens rikeste land.» Setningen ble ikke avsluttet med hverken spørsmåls- eller utropstegn, men man ante at i idéenes perfekte verden var de der likevel markerende den internasjonale etikerens indignasjon over norsk selvgodhet og manglende solidaritet.

Thorbjørn Jagland

Jeg benytter herved tilsvarsretten i egenskap av geberd – rett nok har jeg aldri hørt ordet brukt slik, men Jagland er jo et fremtredende medlem av den sosialdemokratiske intelligentsiaen og jeg formoder at han i denne egenskap forvalter fulle neologistiske rettigheter til å skape ny virkelighet, inklusive språklig sådan, etter eget og fellesskapets forgodtbefinnende – for å lufte noen tanker og følelser som dukket opp ved lesningen. Jeg kommer neppe til å gi uttrykk for det samme vidsyn som herr Jagland eksponerer, men det får så være. Om ikke annet, så kan han og hans meningsfeller – eller geberder? – sikkert bruke min respons til skrekk og advarsel og som illustrasjon av hvor ille det er stelt i «høyreekstreme,» «rasistiske» og «islamofobe» kretser.

Hvordan vet man at en fysisk gjenstand er en hund? Jo, hvis den bjeffer som en hund, biter som en hund og hopper som en hund, så er den etter all sannsynlighet nettopp det, altså en hund. Slikt kalles fenomenologi i min verden, men la oss ikke distraheres av vanskelige ord. Hvis den førnevnte gjenstanden til like bærer et skilt med «jeg er en hund» eller selv skulle finne på å uttale ordene, så hjelpes identifikasjonen ytterligere selv om enkelte med dyp kunnskap om hunders adferd kanskje vil kverulere på lødigheten av akkurat denne slutningen.

Hvorfor trekker jeg frem disse tilsynelatende irrelevante betraktningene om hvordan hunder gjenkjennes? Fordi de slett ikke er mal apropos, men tvert imot illustrerer et stadig tilbakevendende fenomen i tiden, nemlig den livlige debatt vi opplever om hva sammenhengen mon måtte være mellom islam og islamistisk terrorisme. Mange av oss synes problematiseringen er grunnløs: Om troende muslimer begår voldshandlinger til profetens ære og i religionens navn, gjerne akkompagnert av rop som Allahu Akbar og endatil videoforklaringer der gjerningsmennene bedyrer hvor nødvendig deres bloddryppende hevn er mot de vantro som på et eller annet vis har krenket dem, ja, så er det vel som de sier, iallfall mener de selv det de sier. Gjerningsmennene er muslimer som etter beste forståelse og evne kjemper for sin gud, sin tro og sin profet på den måten som de mener er betimelig og berettiget. Vi andre gnir oss rett nok i øynene over galskapen og voldsomheten i adferden, men tar den til etterretning: De er muslimer som kjemper for det viktigste de har, sin religion. Om ekstremistenes tolkning av islam er rett eller feil, om de bruker eller misbruker koranen og religionen, se det vet jeg ikke, men det tilkommer da heller ikke meg å felle dom over dem i så måte. Jeg ser fenomenene, altså deres handlinger samt det de sier og skriver, og dette er mer enn nok for meg. Det er videre åpenbart at mange av deres trosfeller, altså andre muslimer, støtter dem, mens atter andre ikke gjør det. Igjen: Noen teologisk granskning av det berettigede eller ikke i gjerningsmennenes tolkning av egen religion er meg like fjernt som jeg er sikker på at det er fjernt for Tybring-Gjedde, Storhaug, Sandberg og de fleste andre som tenker på gammelmåten, og som reagerer med å se og gjenkjenne det øynene ser og sinnet erfarer: Islamisme, inklusive islamistisk terror, springer ut av islam, har å gjøre med islam. Å påstå noe annet innebærer rett og slett å forvrenge virkeligheten til det ugjenkjennelige.

Ikke desto mindre er det nettopp dette de gjør, mange på toppen av samfunnspyramiden, som statsminister Solberg, justisminister Anundsen og en rekke andre utenlandske så vel som norske notabiliteter, inklusive nå den alltid årvåkne Jagland: De kan alle fortelle oss in no uncertain terms at islamistisk terror intet har med islam å gjøre, i stedet forholder det seg slik at terroristene misbruker den i bunn og grunn fredelige religionen. Skulle øvrighetspersonenes sekulære ekspertise ikke være tilstrekkelig, så kan de lene seg på framifrå klerikal støtte: Nå senest var det en av våre mange biskoper med nære kontakter inn i venstresiden og internasjonalt politisk arbeid, Atle Sommerfeldt i Borg, som satte skapet på plass: «Terror er ikke en mulig tolkning av islam.» Kirkens øverste menn og kvinner skal ha ros for klar tale i saken – omtrent på nivå med deres unisone avstandstagen fra oljeboring i Lofoten, eksempelvis, noe man kanskje skulle kunne kalle et nyklassisk teologisk spørsmål – men der stopper også min beundring for dem.

For hvor tar samfunnstoppene denne dyptgående, men åpenbart nyvunne, religiøse innsikten fra, hva er det som over natten har gjort dem til også islameksperter og -autoriteter? Ikke vet jeg, men karakteriseringene de kommer med av annerledestenkende i saken røper ingen tvil, intet tvisyn. Jeg siterer igjen Jagland på NRK:

Sandberg hevder at det er noe med selve islam som fører til at muslimer begår terror. Det er altså ikke menneskene bak det er noe galt med. Før Sandberg fortsetter sitt spesielle «korstog» bør han tenke på følgende: Det finnes rundt en og en halv milliarder som regner seg som muslimer, religionen Sandberg mener han er ekspert på. De aller fleste av disse er svært fredelige mennesker og har en sterk humanistisk innstilling, sier Jagland i en e-post til NRK.

Jeg kan ikke akkurat si at en «sterkt humanistisk innstilling» har vært min første tanke når jeg har sett horder av rasende mennesker – de angivelig krenkede – som brenner norske og danske flagg og konsulater under karikaturopptøyer i den arabiske verden, men la nå det ligge. Det som i første rekke undrer meg, er hvor de, og altså Jagland denne gang, tar sin suffisanse fra, hvordan han selv kan gjøre akkurat det samme som han én setning ovenfor beskyldte Sandberg for, nemlig posere som ekspert på islam. Hva er det som overbeviser herr Jagland om at han kan se bak fenomenene og skjønne underliggende, uventede sammenhenger så mye bedre enn oss andre, hvorav i parentes bemerket faktisk en hel del har hatt betydelig både teoretisk og praktisk erfaring med religiøst så vel som politisk og annet profesjonelt liv mange steder på kloden? Men Jagland, mannen som i sin tid som utenriksminister tillot seg morsomheter om Bongo fra Kongo, og som kom med de mest platte huslignelser som nyslått statsminister, han vet derimot hvordan tingene henger sammen.

Kanskje er det den opphøyede posisjonen som leder av Nobelkomiteen som har gitt ham det overordnede klarsynet, for med følgende punchline hamrer han inn tilbakevisningen av enhver sammenheng mellom islam og uberettiget voldsbruk:

I tillegg påpeker Jagland at fredsprisvinnerne Malala Yusefzai og Shirin Ebadi begge er troende muslimer, at islam er nest største religion i India og at Indonesia er verdens største «muslimske» land.

– Slik kan man fortsette. Er Sandberg i det hele tatt klar over hva han sier? Erna Solberg har vært forbilledlig klar: Vesten er ikke i krig med islam. Sandberg bør slutte å lytte til terroristene for å forstå islam. Det hjelper oss ikke å si at det er islam vi skal ta knekken på, det er de som misbruker islam vi skal bekjempe, sier Jagland.

Jeg skal ikke henfalle til «sleivete språk, flammende retorikk eller personangrep.» Retningslinjene for dette nettstedet tillater ikke slikt, så derfor unnlater jeg å komme med en «rett fra levra»-respons på Jaglands belæringer av oss i «de uvaskede masser» hva spørsmål av logisk, religiøs, etisk og allmennintellektuell natur angår. Slik kan jeg forhåpentlig også unngå å bli beskyldt for det avisene omtaler som «mobbing av Jagland» (artikkelen i VG er dessverre ikke på nett). La meg nøye meg med å si at jeg ikke ser sammenhengene mellom Jaglands premisser og konklusjoner. Hans appell til autoritet ved å fremheve muslimske nobelprisvinnere er nesten søt. Igjen: Tror virkelig Jagland, som begeistret over løftet om change klarte å få Obama tildelt Nobels fredspris omtrent før den nye presidentens tid in office begynte, at han er i besittelse av en indre, opphøyet verdighet og innsikt som gir egne vurderinger en helt spesiell tyngde? Er han virkelig så selvhenførende innbilsk?

La meg likevel få avslutte visitten innom Jaglands tankeverden med et lite frislepp av emosjoner: Sett fra mitt gølvperspektiv har Jagland ingen intellektuell «förtroendekapital» å trekke på. Det han kommer med, er intet annet enn varm luft både på utpust og innpust, og man kan ikke annet enn riste på hodet over mannens von-oben-herab holdning. Jeg kan bare håpe at han i sitt virke ikke oppfattes som typisk norsk. Skjønt samtidig vet jeg jo at generalsekretæren nettopp er representativ på mange måter for det politiske ledersjiktet han utgår fra; slikt svir å erkjenne.

Generelt gjelder at biskopene og de andre selvtilfredse politikerne kan besverge virkeligheten og forsøke å omskrive den så mye de vil, men snøballen har nå begynt å rulle og den lar seg neppe stoppe: Folk kjøper ikke lenger det offentlige snakket om «berikende mangfold» og «fargerikt fellesskap» enten det kommer fra borgerlige eller rødgrønne politikere i Norge, deres utenlandske kolleger eller hvem det nå måtte være som fremdeles påstår at keiseren har usedvanlig flotte klær på. Vi har sett hvem det er som halshugger fanger, og vi har sett i hvis navn mordene skjer. Vi har også sett at støtten til islamistisk terror blant muslimer er betydelig, enten den manifesterte seg som feiringer i gatene etter 11. september-angrepet eller andre anslag mot uskyldige, under begravelsen av den drepte terroristen i København eller som innspill fra stedlige «norske» islamister på den ene eller andre måten. Det kan godt være at flertallet muslimer i Europa ikke er begeistret for det som gjøres i deres religions navn i landene der de bor, jeg tror det så gjerne, men motstanden er ikke alltid like lett å oppdage. Svært mange ønsker åpenbart en endring av de europeiske samfunn de lever i, inklusive Norge, med innføring av sharialover og annet som markerer allmenn underkastelse under guden og hans profet, med andre ord islam. Det foregår en faktisk islamisering av vårt land, med eller uten «snik» foran, stundom nesten umerkelig, men uomtvistelig over tid, fredelig så vel som ved hjelp av trusler og vold. Vi er svært mange nordmenn som ser dette, og vi er svært uglade over det som skjer.

Vi forventer som et minimum av våre religiøse, politiske og andre ledere at de skal være ærlige om trusler som eksisterer mot vårt samfunn, mot vår nasjon. De skal identifisere fienden som nettopp fiende, ikke lyve for eget folk, ikke late som at noe er ufarlig som ikke er det. At Jagland ikke klarer å ta inn over seg dagens truende virkelighet, kommer ikke som noen overraskelse. At derimot en regjering utgående fra Høyre og Fremskrittspartiet ikke gjør det, er skuffende.

Motkulturene har alltid stått sterkt i Norge. Folk har tradisjonelt vært flinke til å si fra om makthavere som ikke gjør jobben sin, som ikke arbeider i folkets interesse. Forhåpentlig har også dagens nordmenn igjen noen rester av denne frimodige trassen, av uvilje mot å la seg kneble.

Les også

-
-
-
-
-

Les også