Kommentar

Den oppmerksomme leser har forhåpentlig allerede gjettet seg til at dette skal handle om logiske feilslutninger, men tilsatt en smule ironi «for good measure;» dagen blir som kjent ikke helt den samme uten at de to går hånd i hånd. Livet blir bedre av en god latter selv om den er aldri så hul.

Den logiske feilslutningen jeg sikter til er best kjent som «the no true Scotsman fallacy.» Argumentasjonen går som følger:

Person A: Ingen skotter har sukker på grøten.
Person B: Men min onkel Angus har sukker på grøten!
Person A: Javel, men ingen ekte skotte gjør slikt.

I min norske gjendiktning blir dette til at «ingen ekte nordmann misliker brunost» eller noe slikt; det har alltid vært et godt prinsipp å lære fra andre når det egne, det nasjonale, skal utvikles, og ikke skal vel skotter ha monopol på misbruk av logikk når slikt er nyttig i menings- og holdningskampen?

Det har de da heller ikke, hverken på den ene eller andre måten, hvilket blir pinlig klart hver gang multikultiapologetene okker seg og på det mest bestemte tilbakeviser at det skulle finnes noen sammenheng, noen som helst sammenheng, mellom islam og «islam.» Ingen sann muslim ville nemlig gjøre det IS og andre islamistiske terrororganisasjoner gjør, lyder det fra president Obama via norske politikere til biskoper og andre meningsprodusenter lengre nede i næringskjeden. Islam er nemlig fredens religion, sier de. Da blir det selvinnlysende umulig at muslimer kan bringe ufred med seg, endog krig og terror, for av fred og fredsommelighet kommer ikke det motsatte.

Norwegian brown cheese brunost
Det finnes ekte nordmenn som ikke liker brunost, som det også finnes ekte skotter som gjerne har sukker på grøten. Mer kontroversielt, men ikke mindre sant, er det at ekte muslimer står bak islamistiske terrorhandlinger.

Man kan si hva man vil om grenseløse samfunn, men hva dårlig eller mistorstått logikk angår, så er virkelig territoriet ytterst heterogent befolket med grøtetende skotter, brunostelskende nordmenn og fredselskende islamister gressende side om side for nå å slite metaforen fullstendig i fillebiter. La oss se litt nærmere på skotte- eller brunostfeilslutningen hva religioner og adferd angår.

At muslimer utfører terrorhandlinger i den egne gudens og religionens navn, er helt enkelt et faktum. Likeledes er det et faktum at de finner tekststeder i sin hellige bok som for mine teologisk uvante øyne ganske riktig ser ut til å gi dem «license to kill» uten at man behøver å vri og vrenge for mye på ordene og deres betydning: Formuleringene er påfallende klare i sin oppfordring til vold mot de vantro, mot dem som nekter å delta i den kollektive underkastelsen under den ene guden, hvilket bokstavelig talt er ordet islams direkte betydning. Det er intet mindre enn ytterst påfallende at de samme som beflitter seg på å tone ned dette faktum, gjerne fremhever udåder begått av kristne, angivelig også i nåtiden. Således ser man jevnlig påstått at Behring Breiviks myrderier ble begått av en kristen, og det enda mannen selv bedyrer at det er han slett ikke. Endelig, og aller viktigst: Det finnes ingen tekststeder i Det nye testamente som oppfordrer til vold mot annerledestenkende.

Mot denne bakgrunnen er det man griper til den logiske feilslutningen, den som sier at ingen ekte muslimer ville begått terrorhandlinger; handlingenes karakter er så grusom at dette alene beviser at gjerningsmennene ikke er troende, altså ikke ekte muslimer. Uansett hvor mye gjerningsmennene selv bedyrer sine religiøse motiver, uansett hvor bokstavtro de argumenterer for det berettigede og rettferdige i ugjerningene, så er reaksjonen den samme: Terroren er uakseptabel voldsanvendelse og slikt er ikke i samsvar med det Koranen og Islam, Fredens religion, står for. Ergo er forøverne ingen true Scotsmen eller, i dette tilfellet, ekte muslimer. De misbruker religionen, tror kanskje selv at de er rettroende, men er det likevel ikke.

Det er noe inderlig rart ved argumentasjonen, noe som skurrer og fremtrer som dypt uvitenskapelig. Dette siste manifesterer seg først og fremst ved at falsifikasjon ikke er mulig. Om det er så at man må være et godt og ikke-voldelig menneske for å være en sann, en ekte muslim, så hjelper det lite eller intet å peke på tilfeller – uansett hvor mange de er – der denne sammenhengen ikke finnes. Man skal imidlertid være klar over at når man ekskluderer a priori ethvert argument mot det reelle meningsinnholdet i utsagnet «islam er fredens religion,» da har man egentlig gjort muslimene en bjørnetjeneste, for da står påstanden meningstom tilbake.

Argumentasjonen her er beslektet, men ikke identisk med, et vesentlig vanskeligere filosofisk spørsmål, nemlig om hva som er de definerende egenskapene ved gitte navn eller kategorier, grupper av ting. Salig Aristoteles regnes for å ha vært den første som tenkte systematisk omkring dette, og som vanlig gjorde han det godt. Primære kvaliteter har en ganske annen tyngde enn sekundære sådanne når kategoritilhørighet av fenomener skal avgjøres; det er eksempelvis ikke nok å ha fire bein og være rask for å kalles en hest. Vanskeligere blir det når man kommer inn på verdiladete spørsmål av typen hvem er en sann kristen eller muslim eller forsker; da er det at også ideologiske nyttehensyn slår inn og iblant bevirker ikke bare utydelighet, men manipulering av språket tjenende en bestemt hensikt. For tro endelig ikke at slikt som snakket om fredens religion til tross for all evidens mot en slik sammenkobling mellom adferd og innhold, er tilfeldig. Det tjener noens interesser. Ikke alle som gjør feilkoblingen, er klar over at de er havnet i sukker- eller brunostspisende feilslutningsland. Mye rundt oss – men ikke alt – skjer med en hensikt.

Det er vanskelig å skjelne mellom essens og fenomener når man skal vurdere hva «ekte varer» er enten vi tar for oss muslimer, skotter eller osteelskende nordmenn. Oppfordringen om ikke å «skue hunden på hårene» inneholder dyp visdom. Et rustvrak som er nylakkert forut for bruktbilsalget, er og forblir lite mer enn et rustvrak hva det viktige angår. Samtidig bør man ikke bli for innfløkt i fortolkningen av virkeligheten: Hvis en fugl går som en and, kvekker som en and og også for øvrig oppfører seg som en and hva nå disse tilleggselementene måtte bestå i, ikke vet jeg, så er fuglen etter all sannsynlighet nettopp det, en and. Intet blir dypere eller rettere forstått av å kle iakttagelsen i komplisert språk og vri og vende på tingene. Omvendt sigarkasseformet er det samme som sigarkasseformet.

Jeg har ikke akkurat ubegrenset toleranse for Midtøsten-religioner hvis tilhengere til ulike tid opp gjennom historien har benyttet seg svært så frikostig av true Scotsman-argumentasjon for å kvitte seg med ansvar for egen fanklubbs adferd, men samtidig ville det være dypt urettferdig å skjære alle over en kam, å si at de alle er like blodige, like refraktære overfor argumentasjon som måtte stille dem i dårlig lys. Faktum er at svært mye skiller Det nye testamente på den ene siden og GT og Koranen på den andre hva holdning og oppfordring til voldsanvendelse angår mellom troende og vantro; dét er ingen uviktig forskjell.

Enda viktigere er Mesterens ord om nødvendigheten av å «kjenne treet på fruktene.» Sånn sett var han fenomenologisk innstilt, hin store, samt villig til å risikere at virkeligheten slik den fremtrer i observatørers øyne, kan innrømmes falsifiserende kraft: Oppførte de seg ikke godt og anstendig, de kristne, så kunne dette føre til at utenforstående ville ta avstand fra hele religionen, og dét med støtte i Mesterens egen foreslåtte prosedyre for kvalitetstesting og konsekvensvurdering.

Det er lysår mellom denne prinsipielle viljen til selvkritikk og kampen om krenkelsesmonopol vi i dag er vitne til innen et system der beskyttelse mot kritikk er blitt en viktig bestanddel av godfjottenes vern av de såkalt svake; les: muslimene. Enten man liker eller ikke liker brunost, sukker på grøten eller å lire av seg bønnesetninger mens man utfører tvangshandlinger til bestemte tider og på bestemte måter, så må man tåle at omverdenen kanskje er mindre begeistret for adferden enn det man selv finner grunnlag for. Man må finne seg i at man selv oppfattes som del av treets frukter, som ambassadør for den egne troen eller nasjonen i andres øyne.

I gamle dager ble norske ungdommer som skulle ut i verden, fortalt dette «in no uncertain terms:» de var nå som en slags sendebud for nasjonen å regne og måtte ikke skjemme ut hverken seg selv eller landet med dum adferd. Det hadde vært velsignet om samme holdning ble gjort gjeldende også overfor nåtidens tilreisende av andre religioner.

De er gjester – de fleste av dem til og med ubudne sådanne – og bør da vite å oppføre seg i henhold til dette. Det har aldri vært god gjesteskikk å kreve endring av vertens vaner. Er man ikke fornøyd, så får man heller dra igjen.

Les også

Fornektelse -
Kjettere -
Hvor kommer ondskap fra? -
NRKs narrativ -
Punktene på linjen -
Utenforskap -

Les også