Kommentar

Når alternative medier som Klassekampen og Morgenbladet ikke evner å se dybden i og alvoret ved profet-tegningene, har man forspilt sin eksistensberettigelse.

Vi lever ikke lenger i en verden som er beskyttet av nasjonale murer. Mentalt, kulturelt og i stigende grad fysisk lever vi på stepper, uten grenser. Derfor er det så livsviktig å holde fast ved noen prinsipper det ikke går an å kompromisse om. Ytringsfriheten, i tilfelle Profeten, retten til latter, er umistelig. Det er nesten så man føler seg hensatt til Foucaults «I Rosens navn», der en gal munk for enhver pris vil forhindre at et tapt manuskript av Aristoteles om humor blir kjent, fordi det kan velte verdensordenen.

Det er noe forrykt og svakelig over redaksjoner som skal forsvare ytringsfriheten, men ikke evner å forsvare noen bagateller av noen tegninger av Profeten. Hvilken manglende respekt for Profeten! Hvilken ynkelig underkastelse for forvirrede imamer, som trenger å settes på plass.

Når man for ramme alvor, slik en UNESCO-direktør Doudou Diéne sier, kan mene at Danmark er inne på rasistiske veier, og krever en redegjørelse fra regjeringen, er det nesten så man må klype seg i armen.

Denne Diéne har som program at ingen får knytte en religon til terror! Tidens sykdom heter islamofobi.

Doudou Diéne, rapportøren for FNs høykommissær for flyktninger, er opptatt av hvordan en hendelse i ett hjørne av verden får konsekvenser et helt annet sted.

– I min siste rapport peker jeg på tre faktorer som leder til islamfobi. Det ene er enkeltmenneskenes frykt etter 11. september, folk identifiserer denne hendelsen med religionen islam. Punkt nummer to er at våre politiske lederes ambivalente opptreden, som når den italienske statsministeren sier: «11. september beviser at våre verdier er bedre enn muslimenes». Og det tredje er den intellektuelle legitimeringen av denne frykten. Jeg snakker for eksempel om Oriana Fallaci eller Samuel Huntington eller noen av tegningene av profeten Mohammed – uttrykk som alle gir verden en oppskrift for hvordan skape konflikt mellom muslimer og resten av verden.

– Det som er viktig, er at folk må se at dette faktisk er farlig, og at en handling i et hjørne av verden kan få konsekvenser i et annet. Både bøker og tegninger er globalt lett tilgjengelige; de kan svært lett nære opp under det politiske hatet som folk kan ha. Derfor ber jeg om at alle må oppfylle den avtalen de gjennom internasjonale konvensjoner har sluttet seg til; ikke å opphisse til rasistisk konflikt, sier Diéne.

Det finnes en egen type mennesker innen organisasjoner av FNs type, som har laget et eget Orwell-språk rundt rasisme og diskriminering. Det er en stor klubbe man kan slå folk i hodet med. Synd at Erna Solberg var med å lage en slik klubbe her hjemme før hun gikk av. Pene mennesker skjønner ikke at en slik lov som antidiskrimineringsloven kan brukes til blodig urett, til udemokratiske formål, for det ville aldri falle dem inn å bruke ytringsfriheten. Det overlater de til nynazister og andre marginale fenomener. I den sammenheng snakker de om at vi i ytringsfrihetens navn må tåle det vi ikke liker.

Men på de konfliktfeltene hvor det virkelig er viktig å beskytte ytringsfriheten, hvor innfødte møter fremmede, hvor teokrati møter demokrati, der velger de å innføre omvendt bevisbyrde.

Her er Gahr Støre og Solberg i samme båt: -Vi skjønner ikke hva du snakker om.

Profet-tegningene er ikke just one of those things. Det er blitt stadig klarere underveis. Den er blitt en lakmustest på om man forstår når friheten er truet.

Vi kan være uenig om mye. Men akkurat ytringsfriheten går det ikke an å kompromisse om. Den er ubeskåret.

På radio idag forteller (skremte?) palestinske kunstere at de ikke frykter Hamas-seieren, så lenge de ikke tegner Profeten eller den slags. Hamas har ikke vært interessert i kunst, sier de, og bekrefter indirekte at de nå frykter det motsatte.

Det er som Diéne sier: Verden er én, en begivenhet ett sted påvirker ting et annet sted. Nettopp. Derfor skal vi forsvare retten til å tegne uskyldige karikaturer av et menneske! Et menneske! Det er også et forsvar for de palestinske kunstnere som i neste omgang får beskjed om å kle seg og tegne som anvist, hvis de vil leve i landet. Hvis de vil leve.

Men Morgenbladet, Klassekampen og det meste av norsk presse ser det ikke slik. De tror de kan kjøpe seg samfunnsfred og harmoni. Og de ser ikke sammenhengen mellom denne kampen og Hamas’ seier.

Ytringskåtheten
Ved profetens skjegg! I dansk debatt benyttes friheten til å ytre seg som en anledning til å tøffe seg.
Av Håkon Gundersen og Lena Lindgren