På min sykehusarbeidsplass hadde vi for rundt 10 års tid siden en skandale av typen som i blant utspiller seg i akademiske miljøer: En kollega hadde fusket i faget, diktet opp både noen forsøksresultater og -personer og derved kommet frem til langt finere og mer spennende vitenskapelige sammenhenger enn det han ellers ville fått. Ingen pasienter led overlast i sakens anledning, heldigvis, og mannen ble oppdaget – kanskje senere enn han burde, men likevel – så i bunn og grunn viste episoden at det selvkontrollerende systemet for sikring av forskningsintegritet hadde virket; miljøet renset seg selv. Dessuten: Lignende ting har som alt antydet skjedd før, også ved langt finere og mer meritterte institusjoner enn vår, og det vil nok skje igjen all den stund gamle Adam fremdeles lever i beste velgående i menneskenes kropp og sjel. Lysten til lett og billig fremgang og berømmelse går i blant over opptuktelsen hos overambisiøse spillere med mer vinnervilje enn anstendighet. Dette skjer innen alle yrker, ikke bare de som har med medisinsk og annen vitenskap å gjøre.

Denne erfaringsbaserte innsikten var imidlertid ikke tilstrekkelig, for hypotesen om svikt – kall det gjerne svik – hos ett enkelt menneske fortonte seg alt for snever og blodfattig, den tok ikke høyde for at institusjonelle defekter kunne skjule seg bak fusket. Store granskninger – internasjonale, må vite – som ledd i et omfattende arbeid for å avdekke mulige systemfeil og ukultur, ble satt i gang. Det hele kostet flesk i både tid, oppmerksomhet og penger for de få direkte og mange indirekte involverte; man sparte ikke på noe i granskningsarbeidet. Både vitenskap og annet ble i betydelig grad satt på vent. Man fant vel ikke så mye, iallfall ikke det vi på gølvet kunne forstå, men ett var klart i sluttrapporten: De ledende forskningsbyråkratene i granskningskommisjonen anbefalte sterkt å styrke forskningsledelsen. Dessuten minnes jeg spesielt godt den involverte profesjonelle etikerens anbefaling: Man måtte få mer undervisning i og ressurser til medisinsk etikk. Slik har det også blitt, både ledelsen og etikken er «styrket,» og så kan nå hver enkelt selv gjøre seg sine tanker om fremtidige syndefall derved er blitt mer eller mindre sannsynlige.

Jeg trekker frem denne gamle historien fordi den sier noe om habilitet, innsikt og dyktighet hos dem som mener seg å ha forutsetninger for å utøve etisk overoppsyn med menneskenes daglige gjøren og laden, og som slett ikke unnser seg for med tyngde å påpeke det når nesten handler galt. Via dette relativt enkle medisinsk-vitenskapelige eksempelet skal vi så ta veien inn i politikkens verden. Skogen blir da langt tettere og mørkere hva etisk motiverte veivalg angår, men ikke desto mindre hører man også her stadig individualetiske argumenter fremmet som om de skulle være uangripelige. Det blir lettere å navigere i lendet og avgjøre hvem man kan ha tillit til dersom habilitetsforholdene mellom de ulike deltagerne i det politiske spillet klarlegges.

ANNONSE

Habilitet har to betydninger i vår valgte kontekst. Dels kan ordet bety dyktig, iallfall halvdyktig («han er en habil bridgespiller»), dels viser det til om man selv berøres av vurderinger som foretas; i sistnevnte tilfelle er man inhabil. Hvem er De Gode Menneskene og i hvilken grad er de habile?

Som Gode i sammenhengen omtaler jeg medarbeiderne i Godhetsindustrien (jada, jeg vet at påstått høyreekstreme angivelig skal ha for vane å bruke stor bokstav der slikt ikke anses passende, som i begynnelsen av spesielt stigmatiserende ord, men tar meg likevel friheten; de som vil benytte fenomenet diagnostisk, får vær så god ta for seg), altså det stadig tykkere sjikt av mennesker i Norge og lignende land som får sitt livsutkomme ved å administrere hjelpetiltak til vanskeligstilte rundt omkring i verden. Mange av de profesjonelt gode er direkte i statens sold som ansatte i departementer, direktorater eller hva det nå alt heter, mens andre er en del av det såkalte sivilsamfunnet som etter sigende er unndratt offentlig styring og autoritet. Sånn sett skal de sistnevnte ha en friere stilling og i teorien kunne fungere som vaktbikkje med både bjeff og bitt om Han Stat opptrer etisk utilbørlig på den ene eller andre måten.

I praksis er imidlertid godhetsinstitusjonene i statlig og ikke-statlig regi sauset sammen både personellmessig og finansielt i så sterk grad at skillet mellom dem blir mer prinsipielt enn virkelig. Dette vises også ved at toppfigurene innen samfunnseliten går fra den ene sektoren til den andre og tilbake igjen både omatt og omattatte. Noen eksempler illustrerer den karrieremessige stolleken.

brende

Vår nåværende utenriksminister, Børge Brende, har en interessant yrkeshistorikk – jeg burde kanskje heller si karrierebakgrunn – med en rekke lederstillinger i både internasjonale og nasjonale økonomiske fora så vel som hjelpeorganisasjoner, inklusive perioder som direktør og administrerende direktør (spør ikke meg om forskjellene mellom ulike typer direktører, men det lyder fint alt sammen) i World Economic Forum og som generalsekretær i Norges Røde Kors før han ble utnevnt til statsråd høsten 2013. En av hans forgjengere i Utenriksdepartementet, den ikke ukjente Jonas Gahr Støre, har også hatt en periode som generalsekretær i Norges Røde Kors blant andre kremjobber i en rikholdig CV. En annen kjent AP-politiker med imponerende internasjonal så vel som nasjonal karriere innen godhetsindustrien er Jan Egeland; også han har vært generalsekretær i Røde Kors, men sjefer i dag for Flyktninghjelpen, Norges største humanitære organisasjon, i tillegg til at han bekler flere andre verv. Endelig kan vi nevne Einar Gerhardsens sønnedatter, Marte Gerhardsen, som også har hoppet på typisk maner mellom sjefsjobber innen bank, bistand og politikk til tross for sin ennå unge alder («Gerhardsen har bakgrunn i både politikk og bistand» som det uttrykkes med all mulig tydelighet på Wikipedia), men som nå er daglig leder for den venstreorienterte Tankesmien Agenda. Kort sagt: De gode utvalgte veksler mellom fete kall innen sivilsamfunnet og ditto innen politikken med den største selvfølgelighet, omtrent like kjapt og friksjonsløst som mennesker i samme samfunnssjikt hopper mellom politikken og påvirknings- eller konsulentindustrien. Én dag har de den éne kappen på, neste dag opptrer de i en ny rolle, men stadig med profesjonelt gode meninger om hva som skal til for å gjøre flest mulig mest mulig lykkelig, og gjerne for andres regning.

Hva gjør dette med habilitetsforholdene innen den totale godhetsvirksomheten? Det later jo ikke til at stolhopperne selv opplever situasjonen som problematisk, «profesjonelle» som de forsikrer omverdenen at de er mens de klatrer oppetter karrierestigen, men for meg er og blir det hele et underlig skue. Særlig gjelder dette fordi det økonomiske så vel som meningsmessige samrøret mellom den formelle offentligheten og det gode sivilsamfunnet er så massivt også på andre måter. Dels får mange av de «uavhengige» organisasjonene, av hvilke det må finnes hundrevis om ikke tusentalls i vårt land, store deler av sin økonomi direkte dekket av staten på den ene eller andre måten, dels skjer det samme indirekte, ikke minst for de største dyrene i flokken som nettopp nevnte Røde Kors. Blant annet steller man i stand årvisse og nærmest rituelle landsdekkende tiggerkampanjer i NRK-regi der passende doser underholdning binder sammen bøssebærernes knegåing av befolkningen; kanskje er det både etisk og på annen måte fortreffelig det som gjøres, men ingen skal fortelle meg at systemet styrker de begunstigede organisasjonenes selvstendighet overfor den store velgjøreren, staten. På alle nivåer er virksomhetene sammenfiltret; man trenger slett ikke være kineser for å ha vanskelig for å forstå at eksempelvis Nobelkomiteen er statsuavhengig. Blir man betalt av noen, så vil uvegerlig friheten og uavhengigheten skrante: «Who pays for the music, calls the tune.»

Habiliteten i den andre betydningen, altså dyktigheten, er heller ikke selvsagt hos dem som tjener sitt brød ved å gjøre godt, i alle fall ikke om man legger til grunn forsøksvis objektive suksesskriterier. Norge som fredsskaper har ikke akkurat praktresultater å vise til hverken i Midtøsten eller på Sri Lanka, så sånn sett kan neppe måloppnåelse figurere høyt på skrytelisten i CVene til de mange involverte i alle initiativene for fred og mot krig vi har bidratt til gjennom årtier. Og langtidseffekten av uhjelpen som er pøst ut over afrikanske samfunn fra norske offentlige, halv-offentlige og private hjelpeorganisasjoner, må man vel nærmest være troende for å se på som regningssvarende.

Skjønt kanskje er det ikke rettferdig å bedømme De Gode Menneskene ut fra treets frukter i dette tilfellet, det kan være at de gjør en så bra jobb som mulig innen systemets rammer, men at det er selve hovedtanken – at hjelp fra andre kan få kronisk sviktende samfunn ut av gjørma – som ikke tåler praktisk prøving. Man når ikke målene, men fortsetter likevel å dosere mer og mer av samme medisin i tro på at det en gang bli ønsket effekt om vi bare «åpner våre hjerter,» i år mer enn i fjor, for alle mennesker er jo egentlig like, er de ikke, og selv i Afrika må man til slutt lykkes, annerledes kan vel ikke verden være? Et mindre fremtidsoptimistisk premiss for aktivitetene, et mer lutret syn på virkeligheten, tåles ikke.

Det norske godhetsregimet, det statlige så vel som tilsvarende organisert innen sivilsamfunnet, er gjennomsyret av sinnelagsetikk, ikke av konsekvenstenkning. Denne snart siste rest av aktivt virkende protestantisk mentalitet i folket er dessverre en ytterst utilstrekkelig rettesnor for handlingsplaner på makronivå. Vi burde erkjenne at hjelpemanien har spilt falitt; den skaper ikke varig bedring, heller det motsatte.

Man må begynne å tenke med hodet mer enn hjertet selv om man anser seg for å representere det som sant og godt er på jorden. Når jeg sier dette, gir jeg dessuten De Gode Menneskene mer «benefit of doubt» enn de trolig fortjener, for de er langt fra habile i spørsmål av denne typen. Man kan ikke fortsette uhemmet å gi bort til «de fattige» det som ikke er ens eget, og ganske spesielt ikke når adferden over tid har vist seg nyttesløs eller til og med skadelig.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629