Kommentar

Betydningsgrensene mellom tittelordene er uklare både teoretisk-prinsipielt og i praksis. Forståelses- og gjenkjenningsmessig står vi her langt unna situasjonen med mannen som under opphetet debatt ble utfordret til å gi en fullgod definisjon på hva pornografi er: «Jeg kan kanskje ikke definere det på en uangripelig måte,» sa mannen, «men jeg kjenner det igjen når jeg ser det!» Vi har en følelse av at informasjon og formidling er av det gode, nesten alltid og uansett, mens derimot reklame og propaganda er mindre romsrene. Ut over dette skorter det på evnen til å skille de fire, ikke minst som informasjon virker å være en fellesfaktor for dem alle.

Vi kan prøve å finne hjelp i tre eksempler fra et tidvis eksotisk landskap, den norske universitetsverdenen; der burde man være skarpere til å skjelne vanskelige begreper og fenomener fra hverandre enn de fleste andre steder, skulle man tro. Dessuten er dette miljøer der formidling aktes høyt, sikkert av redsel for å bli utsatt for en av de sureste anklager derstedes, nemlig at man «holder seg i sitt elfenbenstårn» og følgelig unnlater å spre lyset over storsamfunnet. Ved Medisinsk fakultet, UiO, er formidling nå sidestilt i betydning med forskning og undervisning som arbeidsmessig plikt og hva merittering angår. Det lyder for mange litt i overkant, kanskje, en kritikk jeg er enig i, men slik er det. At denne moderne vektleggingen av universitetsoppgavene gir de ekstroverte ambisiøse gode sjanser til å utkonkurrere dem som holder seg til en mer tradisjonell oppfatning av institusjonspliktene, er en annen sak som nok er verd å legge seg på minnet, men som er betydningsløs i akkurat vår sammenheng. Hvordan skjøtter da professorene balansen mellom formidling, reklame og propaganda i sitt virke?

Det blir vel så ymist, skulle man kunne si, for de er laget av kjøtt og blod og har de samme både etiske og kognitive styrker og svakheter som andre mennesker, de angivelig lærde, tro aldri annet. Dette medfører også at reklameaspektet ved virksomheten er blitt mer uttalt enn hva godt er og vanlig var.

ida.hurum

Husker du Ida? Ida er et 47 millioner år gammelt fossil som ble funnet i Tyskland i 1982. Via mellommenn ble hun langt senere videresolgt for en god slump penger, visstnok 4,5 millioner norske kroner, til paleontologen Jørn Hurum som representerte Naturhistorisk museum i Oslo. Alt dette er vel og bra gitt at Ida var et uvanlig fint eksemplar, men i 2009 begynte så det jeg ikke med min beste vilje kan kalle annet enn et selsomt skuespill av markedsføringstypen. «Lanseringen» av Ida (navngitt etter Hurums datter) skjedde trinn for trinn via internasjonale så vel som nasjonale medier, gradvis og orkestrert omtrent som om det var en ny Indiana Jones-film på gang. Ida var etter sigende «the missing link,» naturligvis, «en av vitenskapens viktigste oppdagelser noensinne,» og i og med henne skulle vi lære «noe nytt om det å være menneske.» Det tok rett og slett helt av i både kommersielle og andre kanaler – VG-oppslaget var ubetalelig: «Den største norske vitenskapelige sensasjonen noensinne!» – og ingen skal si at ikke Hurum selv med medspillere pustet til flammene; mange vitenskapsmenn reagerer med minst like stor grad av tenning på offentlig oppmerksomhet som journalister og politikere gjør det. Ida ble omtalt som både «en fossil Rosetta-stein» og «faciten om vår utvikling.» Det er blitt allment akseptabelt å la være å trykke inn bremsene ved slike anledninger, og Hurum gjorde det virkelig heller ikke. Han seilte på oppmerksomhetssbølgen som om det var et reklamestunt man var i gang med, ikke presentasjon av et forskningsfunn.

ida.hurm.michael.bloomberg

                               Foto: Jørn Hurum forklarer Ida til New Yorks borgermester Michael Bloomberg.

Det hele var grov overselging i media – «hype» nesten uten sidestykke – av det som rett nok var et svært velbevart fossil, som sagt, men heller ikke noe mer, ikke et manglende bindeledd (et begrep som dessuten i dag anses som tomt for vitenskapelig innhold) og bestemt ikke noe som endrer menneskenes oppfatning av egen biologiske historie. Denne grå sannhet ble etter hvert grundig påpekt av både internasjonale og norske eksperter («presentasjonen er grunnleggende i strid med vitenskapelige ideer og etikk» er en krass konklusjon»), men uten at edrueligheten av den grunn vendte tilbake til de begeistredes krets. Hurums egen respons på kritikken var at han ble utsatt for hersketeknikker fra misunnelige konkurrenter.

Visste du at den kjente tidligere NRK-korrespondenten Erling Borgen er professor? Så er tilfellet, han innehar en 40 % stilling som professor i samfunnskritisk dokumentarisme (sic) ved Høyskolen i Lillehammer. At prosentdelen ikke er høyere, kan muligens ha å gjøre med at Borgen også eier og driver sitt eget TV-produksjonsselskap med kontorer i Oslo og Bergen, samt at han siden 2014 har vært statsstipendiat; den sistnevnte æren var vel som en avskjedshilsen og anerkjennelse å anse fra den da utgående Stoltenberg-regjeringen. Man har sine ord i behold om man sier at Norge opp gjennom tidene har hatt flere andre samfunnskritikere som er blitt vesentlig dårligere ivaretatt av storsamfunnet, men i de siste tiårene er tradisjonen med å gi ekstremradikalere et trygt liv i fellesfavnen blitt godt gående.

erling.borgen

For det er selvsagt venstreradikal aktivist mannen først og fremst er, ikke forsker, og så kan man mene hva man vil om den akademiske prioriteringsevnen der Gudbrandsdal møter Mjøsa. Ikke kan man heller si at Borgen er blant de mange som etter en ungkommunistisk periode av Sturm und Drang-typen siden valgte å slikke sine sår innen offentlig forvaltning eller vennligsinnete akademiske miljøer i periferien av Ap-staten; nei, hos Borgen brenner flammen klart og lysende fremdeles. Han spruter til denne dag ufortrødent ild og galle over dem som ikke måtte dele hans syn på USA, norsk høyreside og eksotiske «frigjøringsbevegelser» ulike steder på kloden.

Jeg hadde opprinnelig tenkt å trekke frem noen eksempler på Borgens omtale av verden rundt seg på dette punkt i artikkelen, men blir helt matt av både bredden og dybden av mannens konfrontasjonspraksis slik den fremkommer ved et enkelt google-søk. Samtidig er virksomheten ved mer enn én korsvei blitt bejublet og belønnet – langt fra unisont, selvfølgelig, men likevel – av både den norske stat og tunge aktører innen sivilsamfunnet. Dette til tross for at det er åpenbart at statsstipendiaten og professoren først og fremst er aktivist og propagandist, trolig i egne øyne en frihetskjemper og sannhetssøker, men definitivt ikke en vitenskapsmann i noe så nær tradisjonell betydning. Det er i dette lys all hans aktivitet må vurderes. Som statsstøttet aktivisme har «kampen» utvilsomt vært vellykket; det er intet mindre enn fantastisk at den er blitt så verdsatt som den er, inklusive at studenter skal få en lærer uten ønske om å balansere eller tone ned sin politiske stillingstagen uansett i hvilken yrkesrolle han opptrer. Det minner om samfunnsmessig selvskading. Man belønner propaganda snarere enn tar avstand fra den.

Det siste eksempelet er langt mindre outrert i og med at man her ikke har med massiv overselging og reklame å gjøre (Ida-saken) og heller ikke står overfor åpen venstrepropaganda (Borgen), men til gjengjeld berører det et langt mer hyppig fenomen: at en samfunnsmessig læremesters egne oppfatninger systematisk skinner igjennom stoffvalg og fremstilling når historiske og samtidsaktuelle hendelser omtales. Jeg har i tankene professor Frank Aarebrot ved UiB, en meget aktiv statsviter med betydelig vitenskapelig produksjon bak seg. Hans akademiske pondus er det således intet å si på, og han er dessuten en særdeles dyktig formidler og populær hos både studentene og i almuen. At han er et profilert medlem av Arbeiderpartiet, burde i sammenhengen være irrelevant; det trekker i utgangspunktet hverken opp eller ned.

Frank Aarebrot

Frank Aarebrot

                           Foto: en.wikipedia.org

Men når samme professor Aarebrot gjøres til en slags historisk mediebestefar cum overdommer over utviklingen i Norge under de siste 200 år, inklusive om Norges rolle under krigen, da bør man tenke etter om ikke mannens egne meninger gis forrang i en grad som burde påkalle dels forsiktighet, dels balanserende tiltak fra NRKs side. Den oppmerksomme, og aldri så lite mistenksomme, lytter kan meget vel gjenkjenne Aarebrot som Ap-mann ut fra det han sier og ikke sier i slike sammenhenger. Da tenker jeg ikke på småfeil som uvegerlig sniker seg inn i en 200-minutters forelesning om kompliserte temaer – de fantes også – men særlig på stoffutvalget. Når man eksempelvis velger å snakke om etablering av mødrehygienekontorer som et hovedpunkt i omtalen av norsk 30-tall i stedet for om nedrustingen av forsvaret i samme periode, så sier det noe om den politiske vektleggingen, og dette «noe» har betydelig overføringsverdi til den politiske nåtiden.

Jeg presiserer: Det er intet galt i at Frank Aarebrot og andre Ap-folk, både dyktige akademikere og andre, gis en talerstol i det offentlige og halvoffentlige Norge for å fremlegge sin versjon av historien så vel som samtiden, med det blir dypt problematisk når man tror, og de tror, at dette er den eneste rimelige fortellingen om og tolkningen av det som har skjedd og skjer. Det er der vi feiler som samfunn i dag: Vi tar hovedfortellingen for gitt, gir den hegemonisk status, tror den er den eneste riktige. Akkurat dét er svært langt fra sannheten.

Formidling av informasjon er ekstremt viktig, oppad så vel som nedad i samfunnspyramiden, om det nå er i en pyramide vi lever. Reklame og propaganda bør unngås, eller må i alle fall balanseres. Det gjelder også deres mindre synlige, men like giftige, fetter: gjentagne skjevfremstillinger av hendelser og sammenhenger. Ganske spesielt er dette maktpåliggende når staten selv og dens medhjelpere i sivilsamfunnet er de som står bak skjevfremstillingen, reklamen og propagandaen.

Vennligst bemerk at ovenstående gjelder helt uavhengig av om noe bevisst motiv ligger bak den systematiske silingen av informasjon og vinklete formidlingen. Tilgang til alternativ informasjon gjennom statsuavhengige miljøer og kanaler som ikke er økonomisk bundet opp mot politikerne i utgangspunktet (stikkord: NRK-lisens og pressestøtte), er eneste måte å bevirke en reell balansering.

Det ser ikke ut til at de nåværende maktstrukturene i Norge er interessert i en slik omfordeling av medial påvirkningsevne; man tar ikke fra seg selv. Bare endret oppfatning og adferd hos velgerne kan skape denne forandringen som nå forlengst må være overmoden.

Les også

Boblene sett innenfra -
Kunnskap og makt -
Hat og fobier -
Utenforskap -
Valsetakt i øst og vest -
Rett, vett og psykiatri -